Det er fredagskveld, men ikke mye som minner om helgefølelse, der jeg kryper ned i soveposen klokken 09.30. Ungene skal på skolen også i morgen, og selv er jeg stuptrøtt etter dagens jakt på passende intervjuobjekter, Fjernt er minnene om fredagskvelder med bursdagsfester, sammenkomster, spillkvelder eller en øl med venner. Eller kanskje enda bedre, å sitte i sofaen med Eivind og pusen, spise sjokolade og se på nytt på nytt.

Her i Tanzania er ikke fredag kveld stort annerledes enn en hvilken som helst annen dag. Først lekser (i mitt tilfelle notater, tanker, feltdagbok), så bønn, så middag og deretter bønn igjen. Og så er det godnatt. Hvis jeg er virkelig vill og gæren kan jeg jo lese en bok på senga, men de siste dagene har jeg vært så trøtt at jeg har sovnet med en eneste gan..zzzzzzzzzzzz

11 menn og én kvinne står i en ring i rommet og viser “kamerat”-hilsen,  for deretter å be. Også meg da. Jeg befinner meg også noe malplassert i rommet. Det er møte i det ledende lokalpartiet i Umbwe Onana village.

Tilstede er medlemmer av partiet, men også landsbylederen, ledere for ulike dellandsbyer i Umbwe Onana og medlemmer av det formelt valgte landsbystyret. Hensikten med møtet er å ta opp problemer i landsbyen, og alle saker løses ved konsensus. Alle meninger er likeverdige og skal respekteres, og alle må være enige om løsningene.

Vi sitter på trebenker rundt et lite ord. Mennene (og kvinnen) diskuterer på swahili. Jeg lar blikket falle på rommet vi befinner oss i. Det er kontoret til landsbysjefen. Det er ikke så mye å se på. Murhus med slitne, grå vegger. Veggene er nakne, bortsett fra en kalender og noen plakater. “The vanishing Icecap of Kilimanjaro” leser jeg på en av plakatene. Faktaboksene er illustrert med isen det stadig blir mindre av. På en av de andre veggene henger et gammelt kart over Kilimanjaro Forest Reserve. Tegnet opp før skogreservatet ble omgjort til nasjonalpark. Papiret har gulnet og kartet bleknet, det er bare såvidt man kan se de røde linjene som skal markere de ulike grensene. Jeg lar blikket gli over forsamlingen. Noen kommer i hvite skjorter og rene sko, andre i fillete klær og gummistøvler. De fleste har på seg jakke, fleecegenser eller noe annet varmt. Rommet er rått og kaldt.

Etter å ha sittet stille og lyttet til en diskusjon jeg ikke skjønner bæret av i tre timer, begynner hjernen min å tenke på rare ting. Kake! popper det opp i hodet. Melkesjokolade! Åh, så godt det hadde vært med melkesjokolade. Dyne. Sier hjernen. Jeg savner dyna mi, den myke senga og den store, varme dyna som jeg kan gjemme meg under. Leiligheten! Den varmen, koselige, rotete leiligheten. Det kan være så kaldt og mørkt det bare vil i høst, jeg vet likevel at så lenge det er lys i gatene og varmt innendørs kommer jeg til å være lykkelig, vel vitende om de gulvkalde husene ved foten av Kilimanjaro hvor de ikke aner hvordan de skal isolere (eller ikke har råd?). Murhus, og alle vinduer og dører oppe. Alltid. Vinden blåser tvers igjennom. Ingen tepper, likevel tråkker de barbeint rundt. Klin gærne spør du meg. Takke meg til minusgrader i Norge!

Møtet holdt på i fire timer tilsammen. Kanskje ikke så deltagende fra min side, men i høy grad obersverende.

Jeg har bodd hjemme hos mange mennesker nå. Alle har de tatt imot meg med åpne armer og ønsket meg varmt velkommen. Å komme til familien i Kibosho har imidertid vært vært annerledes. Å komme til familien i Kibosho er som å komme hjem.

- Please, dont be shy. Feel home! Det er en stor familie, med et enda større hjerte. Her bor foreldreløse barn, barn som trengs å bli tatt vare på. Barna smiler, og den varme latteren til familiens O store far raller gjennom huset, smitter alle som er i nærheten. Jeg kan ikke unngå å smile, skjønt jeg ikke forstår et ord av det lokale chagga-språket. Familien spiser måltidene sammen. Som en stor familie sitter vi og koser oss sammen, rundt det enorme bordet og sluker friterte bananer, kokte bananer, mosede bananer, rå bananer, ris, bønner, grønnsaker og kjøtt. Alt sammen ferskt fra den store, grønne hagen hvor det dyrkes så mye rart. Mer kortreist kan man vel knapt få det. Familien er katolikker, og nøye med å be flere ganger om dagen. Før måltidene ber vi og takker gud for maten. Eller, det er iallfall det jeg tror vi gjør, jeg forstår jo ikke hva de sier.

At de spiser måltidene sammen gjør meg så uendelig glad. Det høres kanskje rart ut, men det var liksom slik jeg hadde forestilt meg den afrikanske storfamilien oppe i hodet mitt. Jeg ville så gjerne ta del i det spesielle felleskapet som det så ofte snakkes om, fellesskapet som liksom skal være så levende her i Afrika med stor A. Storfelleskapet som ikke finnes der oppe i nord. Blant de kalde nordmenn. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke har opplevd så mye av det oppskrytte felleskapet. Før nå.

Hos Mama B var det alltid så travelt, at jeg og tolken alltid spiste alene. Hvis de i det hele tatt hadde tid til å spise, så var det på forskjellige tider. Og hvor ofte har jeg ikke følt meg forlegen ved å bli servert deilig mat av en eller annen huspike som selv ikke spiser. Ei ung jente, så altfor tidlig gravid med en eller annen forsvunnen far, og som nå, i likhet med så mange andre jenter i dette landet, nå jobber som hushjelp. Lager mat, vasker og tar seg av barnet sitt. Studiene kommer i annen rekke, på kveldstid, hvis de i det hele tatt har tid. Det er en underlig følelse å bli serveret mat av jenter på min egen alder, jenter som like godt kunne vært mine venner. Hvorfor kan de ikke bare sette seg ned og spise sammen med meg?

I Kibosho er det annerledes. Vi er alle på samme nivå. Det er fortsatt jentene som har ansvar for matlagingen, men ingen behandler meg som om jeg er av en eller annen kunstig høyere status. Jeg har fått lov å delta i aktivitetene. Fått lov å tørke opp etter oppvasken, bli med til markedet og bære mat med hjem, røre litt i matgryta.

Det er ikke akkurat slik at de overlesser meg med arbeidsoppgaver. Snarere tvert imot. Spør jeg om jeg kan få hjelpe til, så får jeg imidlertid lov. Og det gjør meg så uendelig glad. Ikke alle steder har jeg fått lov til å hjelpe. Jeg er jo gjest, jeg skal ikke løfte en finger! Så da sitter jeg der da, på rumpa og glor på de som jobber. Det er jo ikke alltid jeg er ute og intervjuer folk eller skriver. Jeg føler meg dum, til overs og usikker på meg selv. Tenker at rollen som forsker kanskje ikke er noe for meg. For hva i huleste gjør jeg egentlig her, en fremmed inntrenger i andre sitt personlige hjem?

Jeg vil ikke bare observere, jeg vil delta. Her, hos familien i Kibosho får jeg lov. Jeg får lov, om det så bare er en svak illusjon, og iallfall late som jeg er en av deres familie. Om enn bare for en liten stund..