En litt for spennende natt i Dushanbe

Posted on by
Reply

Stort sett trives jeg med å bo alene i leiligheten min i 3.etasje. Når jeg våkner opp midt på natten av at hele leilighetskomplekset rister av jordskjelv er det derimot ikke like morsomt!

Detaljer om jordskjelvet: http://earthquake.usgs.gov/earthquakes/recenteqsww/Quakes/usb0009nsb.php

Vi er godt vant i Norge. Jeg vet at man av og til kan kjenne jordskjelv der også, men jeg kan aldri huske at det har gitt inntrykk på meg. Her derimot, er det stadig vekk jordskjelv, særlig oppe i fjellene. I teorien er Dushanbe relativt trygt for jordskjelv, og vi kjenner som regel bare ettervirkningene av jordskjelv andre steder. Det sies også at så lenge et leilighetskompleks har stått støtt i mer enn syv år, har det overlevd så mange jordskjelv at det er trygt.

Leiligheten min har stått trygt i mer enn sju år. Likevel er det ikke veldig gøy å våkne opp klokken 4.30 på natta av at hele senga gynger under meg! Jeg har løpt ut på gaten tidligere og følt meg rimelig dum, siden ingen andre har reagert på jordskjelvet (men bedre å være føre var enn etter snar, sant?). Denne gangen var det imidlertid det kraftigste jordskjelvet jeg har opplevd så langt, og leilighetene gynget i minst 20-30 sekunder, det føltes som en vond evighet.

Lynraskt kledde jeg på meg det første jeg fant og sto i døråpningen en god stund med lommebok og mobiltelefon parat. Var imidlertid lite lysten til å løpe ut på gata midt på natten, og det var ingen bevegelse å se fra naboene mine. Magda, en venninne fra Polen er livredd for jordskjelv, og hater å oppholde seg i leiligheten min. Hun sier det er tryggest å stå i døråpningen, for der er bærebjelkene sterkest. Og det er selvsagt veldig kjekt at man kan løpe raskt ut. Én liten skjelvning til, og jeg ville løpt hysterisk ut av leiligheten. Det er vanskelig å gå å legge seg igjen, i frykten for at det skal komme flere skjelv. Det kommer imidlertid ikke flere, og etterhvert begynner man å lure på om det bare var en drøm, hadde det ikke vært for at taklampene fortsatt gynger stille frem og tilbake. Jeg spiser, gjesper, venter. Og til slutt må jeg gi tapt for trøttheten. En litt for spennende natt i Dushanbe.

Vårstemning i Dushanbe

Posted on by
1

Etter å ha reist fra sludd og snøvær i Oslo kan jeg neste ikke tro mine egne øyne i det jeg våkner opp i Dushanbe. Solen smiler til meg fra en uendelig blå himmel. Det er vår i Dushanbe.

Lykkelig trekker jeg frem sommerkjolen fra skapet og spurter ut i gatene. Jeg er omringet av grønne blader, busker og trær  på alle kanter. Lukten fra et hav av blomster kiler i nesen. Da det var på det kaldeste i vinter snek folk seg ut om natten og kuttet ned trær og kvister ulovlig. Likevel er Dushanbe en av de grønneste byene jeg vet om. Grønnere en Oslo. Grønnere en Grønland.

Og jeg småspringer bort til Botanisk hage, vel vitende om at parken må være på sitt beste nå, som alle blomstene har sprunget ut! Og ganske riktig. Botanisk hage er nydelig, der den bader seg i sol og grønne blader. Overalt kryr det av barnefamilier og bortgjemte par som koser seg ute i det fine vårværet, nyter pikinik på det myke gresset. Jeg blir overrasket over å se så mange mennesker, langt flere enn i vinter.

Den siste uken har jeg stadig tatt turen bort til Botanisk Hage. Det er så stille og fredelig der. Man kan nyte en bok, pikinik med venner, jogge eller spasere en tur. Småprate med museumsvakten. Livet er slett ikke verst i Dushanbe.

For å se bilder, klikk på linken nedenfor. To see more pictures, click on the link below:

Continue reading →

Aksjon 5.mai

Posted on by
Reply

Aksjon av lokallaget i Dushanbe

I forbindelse med den internasjonale klimaaksjonen 5 mai (initiert av organisasjonen 350.org), aksjonerte lokallagene til Little Earth både i Khujand og Dushanbe. Lokallagene spredte informasjon, solgte materiell og snakket med folk på gaten. Folk fikk også lov å teste sitt “økologiske fotavtrykk”. Rundt 15 aktivister deltok i klimaaksjonen her i Dushanbe. Her er et lite videoklipp fra aksjonen:

Motsatt kultursjokk

Posted on by
3

Jeg hadde jo gledet meg til å komme en kort tur hjemom til Norge da. Se venner og familie etter et halvt år. Men jeg var kanskje ikke helt forberedt på at jeg skulle få et kraftig kultursjokk

En del ting ved det å få kultursjokk er det lett å le av. Som at jeg blir helt forvirret over at det ikke finnes en søppelkurv ved siden av doen hvor man kan kaste dopapiret. Flere ganger i begynnelsen ble jeg sittende litt rådvill med dopapiret i hånda og tenke - hva gjør jeg nå? helt til jeg kom på at det jo er mulig å kaste dopapiret i doen her i Norge uten at den tetter seg.

Som at våren i Norge kjennes grusomt kald ut. Jeg frøys konstant de første dagene, helt til jeg kom på at jeg kan ta på meg strømpebukse. Ingen som står og roper i telefonen på kontoret. Eller at folk står stille og venter på grønt lys før de går over veien, selv om det ikke er en eneste bil i sikte. At flaggstengene i byen virker latterlig små og pinglete. Små detaljer man ikke ante man ville legge merke til, om man ikke har vært et annet sted.

Det var ikke like morsomt å lande på flyplassen, møte familie og venner og innse at man overhode ikke føler seg hjemme. At man føler seg fullstendig sliten, fortapt og ikke tilstede i sin egen kropp. En mild, urovekkende angstfølelse, et ønske om å bare legge seg i et mørkt, trygt lite rom og få være i fred. Hva gjør jeg her? jeg hører jo ikke hjemme her..

Jeg vet ikke om det var en del av kultursjokket, men kroppen fikk også en fysisk reaksjon kort tid etter at jeg landet. Akutt magevondt og kvalme, bare av å spise norske kjøttboller i brun saus. Så gjenkomsten med mine kjære nevøer endte med at tante Helga legger seg skjelvende på gjesterommet. Det var vel ikke akkurat slik jeg hadde planlagt det.

Nå har jeg vært i Norge i to uker, og kultursjokket har gått over nesten fullstendig. Det var koselig å møte familien igjen i går, spise middag sammen og leke med nevøer. Jeg følte meg hjemme igjen. Men ikke før jeg har vent meg til å være hjemme i Norge igjen, så skal jeg tilbake til Dushanbe. På lørdag går jeg nok en gang ombord i flyet, for andre etappe av utvekslingen.

Og sommer. Jeg tror det blir en fin tid!