Som miljøverner i Oslo, blir det lite bilkjøring. Riktignok har jeg lappen, men ferdighetene blir deretter. Fikk noe bedre selvtillit av å leie bil av bilkollektivet i en uke, fordi vi trengte det i NU sammenheng. Men å kjøre rundt i en liten mazda, hjelper lite når man kommer hjem til familiebilen. For andre gang har jeg nå bulket bilen til pappa. Den er simpelthen for stor til å komme rundt trange hjørner! Og når stolpene ikke flytter på seg når jeg kommer, så blir det bulk. I mitt hode så er tanken at hvis jeg har kommet rundt hjørnet, så har bilen det også. Men slik er det altså ikke, og det bør jeg kanskje snart ha lært meg. Egentlig bør jeg kanskje innse at jeg aldri vil bli noen dyktig bilkjører. En gang miljøverner, alltid miljøverner, i tanke og i handling. Det ble iallfall en bulket bil i førjulsgave til far, og sansynligvis en rimelig dyr “rette ut bulken” gave til meg. GOD JUL, alle sammen!

Denne talen er til deg. Fordi du alltid stilte opp, vil jeg nå stille opp for deg. Fordi du oppmuntret og dyrket vår kreativitet, vil jeg i dag bruke noe av den kreativiteten til deg.

Det finnes noen mennesker i livet, som setter et kraftig inntrykk. Mennesker som det er umulig å ikke bli berørt av, etter at man har møtt dem. Mennesker som er så spesielle, at de forandrer livet ditt. I positiv retning. Mimmi var et slikt menneske. Derfor føler jeg meg ekstra heldig. Ikke bare fordi jeg fikk gleden av å møte Mimmi, men fordi hun har vært en stor del av livet vårt, av barndommen. Mimmi var et livskraftig menneske. Det var som om hun grep hvert minutt, og forvandlet det til den deiligste tiden som eksisterte. Og slik ble hvert minutt med Mimmi en fin tid. En jeg minnes med et smil. Mye av denne tiden ble tilbrakt i Mimmis hage. En grønn lunge med tette busker og trær som lukket trafikken og hverdagen ute. I Mimmis hage kunne vi barna leke fritt, ha klubb i hundehuset, eller leke sammen med hunden Petter, blant epler og plommer, ripsbusker og bringebær, tomater og rabarbra. Da Trine på skolen fikk i oppgave å tegne paradis, tegnet hun Mimmis hage. Men det var ikke selve hagen som gjorde det til et paradis. Det var Mimmi. Mimmi som stekte vafler på verandaen, Mimmi som ertende spylte oss med hageslangen. Mimmi, med det smittende gode humøret.

Også huset til Mimmi har vært et spennende sted i barndommen. Med hemmelige ganger og rom, dører som førte til steder jeg aldri før hadde sett. Kanskje var det fordi jeg var liten, eller kanskje på grunn av en usedvanlig dårlig retningssans, men i alle fall føltes det som om Mimmis hus var en labyrint. Med spennende skap fulle av kjoler og kåper som vi kunne kle oss ut i og fnisende danse foran Mimmi i altfor lange selskapskjoler fra et glemt århundre. At huset var en labyrint fikk jeg også smertelig erfare den gangen jeg trodde Mimmi og Trine hadde gått ned i kjelleren. Og jeg fulgte etter, og døren smalt igjen. Mimmi og Trine var ikke der. Jeg ville gå opp igjen, og åpnet det jeg trodde var døren til trappa opp. Istedenfor så jeg bare et rom fylt med store, skremmende kåper. Og flere dører som fulgte til nye rom. Ifølge Mimmi, var det nok da de hørte et voldsomt vræl fra kjelleren.

Men som regel var det ikke skumle, men morsomme opplevelser sammen med Mimmi. Hun lært oss å male og tegne. Hun oppmuntret oss til å skrive, tegne, male, spille eller bare leke. Bruke fantasien. Og hun lot fantasien bli levende. Jeg var aldri helt sikker på om Mimmi faktisk møtte et troll på hytta den gangen, eller om det bare var noe hun sa. I dag er jeg ganske sikker på at hun møtte et ekte troll. For er det noen et troll ville turt å vise seg frem for, så er det Mimmi. Det visste nok at Mimmi verken ville bli redd, eller gjøre det noe vondt.

Mimmi var en sjenerøs dame. Alltid glad for å kunne hjelpe, også økonomisk. Da vi var små elsket hun å putte penger inni en bolle, eller under en kopp med kakao, eller snike det i lomma vår på mange oppfinnsomme måter. Så det var vel ikke så rart at jeg måtte spørre om Mimmi var rik. Da lo Mimmi, og sa at jo da, hun var rik. Hun var rik fordi hun hadde oss. Familien. Og det er ikke først og fremst penger jeg tenker på når jeg sier at Mimmi var sjenerøs. Hun var sjenerøs på omsorg, på glede, varme og hun var 100% tilstede når vi trengte det. Natten jeg ble født, stilte Mimmi opp og passet på Marte og Trine, slik hun alltid har stilt opp for oss barnebarna. Hun var der, og lyttet.

Men ikke minst hadde Mimmi mange historier som hun gledelig delte med oss. Jeg har hatt mange fine samtaler med Mimmi. Det var spesielt da vi jentene, en etter en tok over som vaskehjelp hos Mimmi, at vi fikk tid til å prate. Det var ikke noen hard jobb. Vaske litt, og så sitte sammen, spise masse mat og prate. Mimmi trengte ikke lese historier fra en bok. Hun var en levende historiebok selv. Historier fra gamledager, som hun fortalte så levende at jeg til og med kan forestille meg hvordan kjøkkenet i barndommen hennes så ut. Et enormt kjøkken, med store fliser på gulvet. Og hun fortale historier fra hun hadde vært ute på reise. Fra pyramidene og gravene i Egypt, til langt oppi fjellene i India hvor hun opplevde løpske hester og seremonier med ofring av en geit. Mimmi hadde en unik respekt for alt liv hun møtte, både mennesker og dyr, i alle kulturer og land. Denne respekten for andre er noe å leve opp til, og som jeg har forsøkt å bære med meg når jeg selv har fått gleden av å reise. Til India, og kanskje en dag Egypt.

Mimmi fortalte også historier fra krigen. Historiske begivenheter, så levende, at hver gang jeg åpner en historiebok, blir alle hendelsene knyttet til Mimmi. 1913. Kvinnene fikk stemmerett. Mimmi ble født. De harde 30 årene, Mimmi var på samme alder som jeg er nå. Og jeg innser hvor annerledes min tid er, uten bekymringer for mat og klær, et liv i overflod selv for en student. Mimmi, som tok utdannelse i en tid hvor det var vanlig å være husmor. Man skulle tro Mimmi burde hatt mange historier om hvor hardt det var, hvor slitsomt og forferdelig. Men det lå ikke i Mimmi sin natur å klage. Jeg tror Mimmi er den sterkeste kvinnen jeg har møtt. Det har aldri vært Pippi som har vært det store forbildet. Det er Mimmi. Måten hun alltid så det positive i en situasjon, måten hun oppmuntret, lyttet og delte.

Også i de hverdagslige tingene har hun vært et forbilde. Mimmi sløste ikke med vannet. Da jeg vasket hos henne, måtte jeg først helle det kalde vannet i en bøtte, og da vannet ble varmt, kunne jeg fylle vaskebøtta. Det kalde vannet brukte hun for eksempel til å skylde oppvasken. Og da jeg gikk fra rom til rom og vasket gulvene, gikk hun etter og slukket lyset. Alt som kunne spares på, ble spart. Hvis alle var som Mimmi, tror jeg ikke det ville vært et eneste miljøproblem i verden. Og når vi snakker om miljø, må jeg også trekke inn Helge. Jeg har aldri møtt morfaren min. Likevel har også han blitt levende fremstilt gjennom Mimmi. Hun syntes det var synd jeg aldri fikk møtt Helge, hun mente vi ville hatt mye å prate om. Jeg kjempet for at motorveibrua i Drammen ikke måtte bli utvidet, han kjempet i sin tid for at den ikke skulle bli bygget, i så fall i det minste i tunnel. Og nå som flere og flere forstår at vi må satse på fornybar energi, er det rart å tenke på at han jobbet med å få huset til å bli oppvarmet ved hjelp av solenergi. Selv om jeg aldri fikk møte morfaren min på ordentlig, vet jeg at han var en viktig del av Mimmis liv, og jeg er glad for at jeg fikk møte ham gjennom henne.

Mimmi kommer alltid til å være en viktig del av livet for oss alle. Hennes pågangsmot, hennes nysgjerrighet på livet smitter. I historien om Pocahontas finnes det et gammelt og vist tre som indianerne søker råd hos når de trenger det. Bestemor Piletre. Mimmi var familiens Bestemor Piletre. En vi alltid kunne gå til når vi trengte det. Og selv nå, når Mimmi hadde bestemt seg for nok en gang å dra på reise, for å utforske hva som finnes på den andre siden, så er hun her på sett og vis fremdeles. Hennes livsfilosofi, hennes optimistiske perspektiv på livet, og de mange minnene vil vi bære med oss videre. Og de vil påvirke våre valg. I positiv retning.