I dag gjorde jeg noe helt sprøtt. Det vil si-i norske øyne er det helt sprøtt. Jeg snakket med en fremmed på bussen! Jeg skulle ta bussen ned til kontoret, og satte meg som vanlig ned på et bussete. Ved siden av meg satt en mann med utenlandsk opprinnelse og leste i en liten notatbok. Der var det mange rare tegn, men innimellom noen norske ord, blant annet “Skål” og “det er dårlig”. Jeg hadde lyst å spørre hva det var, men turte ikke. 

“Man begynner jo ikke å snakke med fremmede folk på bussen, og spesielt ikke menn med utenlandsk opprinnelse!”

Så kom jeg til å tenke på dokumentaren jeg så på reflektor. Den Afrikanske familien som kom fra et krigsherjet land, og som skulle få en ny start i Norge. Men ingen hilste på dem i nabolaget, ingen hilste dem velkommen, ingen snakket med dem. Om de så noen de kjente, så stakk vedkommende av. De ville helst slippe å forholde seg til den nye familien. Og jeg husker hvor provosert jeg ble, helt til jeg innser at jeg er slik selv også. Det er den norske folkesjela det, jeg snakker jo ikke akkurat noe særlig med de norske naboene heller.

Uansett, det at jeg kom til å tenke på denne dokumentaren gjorde at jeg likevel brøt en norm, og begynte å snakke til denne mannen. Jeg spurte hva boken hans var. Jo, han prøvde å lære norsk. Han hadde vært fem måneder i Norge, en måned hadde han lært norsk. Det var ikke mange ordene han kunne, stort sett enkeltstavelser. Men i løpet ab bussturen klarte jeg likevel å fortså at han ikke hadde noen venner her, og ingen familie. Familien hans var i Irak. Men han hadde jobb på supermarked, og det må jeg si er imponerende i betraktining hvor dårlig han kunne norsk. Men ærlig talt – EN måned norsk? Er det alt de får?? Hvordan iall verden skal de få seg venner da? Ikke minst norske venner? Denne mannen var jo i det minste heldig og hadde fått seg jobb..

Han ville selvsagt gjerne bli venn. En mann uten venner, uten familie. For en ensom tilværelse. Jeg er likevel skeptisk. En mann uten nettverk kan være en bra person, men likevel desperat etter et holdepunkt i livet. Min plan vil isåfall være å dele vennen med mange norske venner. Som i et nettverk. Et nettverk hvor han ikke bare har ett desperat holdepunkt, men mange. Den skeptiske folkesjela mi sier at jeg må være på vakt.

Om mine fordommer blir oppfylt eller ikke, vil vi kanskje få se i fremtiden.. Hvem vet. Kanskje jeg blir positivt overrasket?