Noen er redde for edderkopper, mus, rotter, mørket, eller høyder. Jeg er ikke spesielt redd for insekter, dyr eller store høyder. Jeg er redd for å kjøre bil.

Nå høres det kanskje ut som at dette med å ikke like å kjøre bil liksom passer perfekt inn i imaget med å være miljøverner. Sannheten er at det ikke har noenting med miljøvern å gjøre. Det handler om en skrekk for å kjøre bil som sitter i magen. Som får meg til å skjelve, bli kvalm, svimmel, bare ved tanken på å måtte kjøre.

Det å øvelseskjøre var aldri noe problem. Heller ikke det å få lappen. Det som er skummelt er at jeg har hatt lappen i flere år nå, uten at jeg føler at jeg fortjener det. Hvert år dør over 200 mennesker i trafikken. Er det egentlig noen som i det hele tatt fortjener å ha lappen?

Jeg er kanskje ikke den beste sjåføren, det kan kanskje bulken i pappas bil bekrefte (nå er det snart et år siden jeg bulket den, da). Men tydeligvis er jeg heller ikke den verste sjåføren. Har hørt utallige historier med folk jeg kjenner som enten har kjørt ut, krasjet, kjørt på biler, og jeg vet ikke hva. Men det gjør jo ikke akkurat at jeg føler meg noe tryggere bak rattet, at det finnes flere dårlige sjåfører der ute. Det som er oppsiktsvekkende er at mens jeg er stiv av skrekk, så virker ingen av disse andre jeg kjenner som har opplevd å kjøre ut eller det som verre er, det spor redde for å kjøre bil! Det synes jeg er ganske urettferdig.

Egentlig er det ikke kjøreferdigheten det er snakk om. Det er snakk om noe som stikker dypere. Min fobi for å kjøre bil stikker dypere. Hver gang noen tilbyr meg å kjøre en bil, så knyter det seg i magen, jeg kjenner hjertet begynner å dunke hardere. Jeg prøver helst å unngå å havne i situasjoner hvor jeg må kjøre bil. Men så er det jo ikke så mange i Natur og Ungdom som har lappen, og da må jeg kaste meg ut i det. Og jeg er like redd hver gang. Skjelvende setter jeg meg inn i bilen, prøver å puste rolig. Hele kroppen min dirrer, og det knyter seg i magen. Litt bedre er det når andre sitter i bilen. Da kan de forklare veien, og jeg kan konsentrere meg om kjøringen. Likevel. Jeg er like nervøs hver gang.

Ofte får jeg høre at det blir bedre hvis jeg bare kjører oftere. Jeg burde kjøre mer. Derfor sier jeg ja til å kjøre bil for søsteren min, sier ja til å låne bilen hjem, sier ja til å være sjåfør for Natur og Ungdom. Det hjelper ikke det spor. Fortsatt er jeg like skrekkslagen når jeg setter meg inn i en bil.

Jeg hater å kjøre i tunneller. De er mørke, uoversiktlige, og jeg venter at når som helst vil bilen helt av seg selv gjøre et lite krumspring slik at jeg treffer veggen. Jeg hater å bli forbikjørt, spesielt av store trailere. Da banker hjertet mitt, og jeg er overbevist om at dersom en bil kommer imot, vil den store traileren ikke bry seg det spøtt om den presser meg av veien. Jeg hater å kjøre på veier uten midtrekkverk. Jeg vet at det er midtrekkverk som hindrer møteulykker i å skje. Og det er møteulykkene som er de mest alvorlige. De med dødelig utgang. Jeg hater når det ligger en trailer oppi rumpa mi og presser på for at jeg skal kjøre fortere enn det fartsgrensa sier jeg skal kjøre i. Jeg vet at hvis jeg må bråstoppe, er traileren altfor nærme oppi rumpa mi til at den vil klare å stoppe. Jeg hater å kjøre i Oslo. Oslos bilister er stressa og irriterte. Ingen feiltrinn blir godtatt. Og jeg hater å kjøre alene, spesielt hvis jeg ikke er kjent. Jeg har retningssans som et papirfly, og hvis jeg i tillegg til å kjøre bil må finne veien, da er det ikke greit å være meg. Jeg hater å kjøre nye biler. Tenk hvis jeg ikke får den i revers, eller at jeg får motorstopp uten å vite hvor nødblinken er? Jeg hater bil.

Jeg sier som regel ikke til passasjerene at jeg er redd for å kjøre bil, vil ikke skremme dem. Enda det kanskje er tryggere å sitte på med meg – jeg tar mine forholdsregler, og forsøker å kjøre så pent jeg kan. Men slappe av mens jeg kjører, det kan jeg ikke gjøre. For om jeg et sekund puster rolig ut, da er jeg overbevist om at da-da smeller det.

Ps. Bildet er av Tolkien. Da jeg søkte på ordet bilskrekk var det ikke mange bilder som dukket opp, så dette med bilskrekk er tydeligvis ikke det mest vanlige. Men jeg fant ut at Tolkien ikke likte å kjøre bil. Det var jo hyggelig å høre.