Denne historien måtte ha sin egen kategori, så nå har jeg opprettet kategorien; kunsten å drite seg loddrett ut. Har en følelse av at det kommer til å havne flere innlegg i denne kategorien.

Egentlig burde jeg sikkert ikke fortalt denne historien på bloggen min, da den setter meg i et usedvanlig dårlig lys. Grunnen til at jeg likevel forteller, er at jeg ikke lenger stoler på min egen dømmekraft. Jeg trenger gode råd. Nå!

I verste fall svekker denne historien din tiltro til min dømmekraft i problematiske situasjoner. I beste fall får du deg en god latter.

Den 13.august skrev jeg et innlegg om hvordan jeg hadde fått ny venn. En iraker jeg helt spontant begynte å prate med på bussen, og hvor jeg skjønte at han verken kunne ha særlig mange venner, og som pratet ekstremt dårlig norsk selv om han hadde bodd i Norge noen måneder. En måned norskkurs, det er alt han hadde blitt tilbudt. Jeg kjente at det provoserte meg.

Det å prate var ikke så farlig. Problemet var at han fikk låne mobilen min, og ringte seg selv opp, uten å ha spurt meg på forhånd. På den måten fikk han nummeret mitt. Ja, nå skjønner dere kanskje hvorfor denne historien har en fortsettelse.

Han spurte på sitt ekstremt dårlig norsk om han kunne møte meg, være en venn. Jeg tenkte at jeg sikkert burde vært hans venn, en slags røde kors-venn. Likevel sa jeg nei. Det er noe med å ikke gi folk falske forhåpninger, og jeg visste med meg selv at jeg ville blitt en elendig røde-kors venn. Og dette var jo tross alt også en totalt vilt fremmed.

Han sendte noen meldinger (på uforståelig norsk), og ringte. Jeg turte ikke svare, og følte meg dønn råtten. Her har denne mannen kanskje opplevd ekstremt mye kjipt i livet, kommet til Norge, bodd her i flere måneder og ikke fått noen venner. Når noen for en gangs skyld gidder å prate med ham, tror han kanskje han har fått en venn. Men neida, jenta gidder ikke svare på telefonen engang. Så mye for å møte en trivelig jente på bussen, liksom!

Etterhvert ble denne ringingen nokså ubehagelig. Det er da jeg får den lyse ideen å skrive en melding med påfølgende tekst; “Jeg har mann og barn, jeg kan ikke ha kontakt med deg”.

Ja, ja, ok det var litt overdrivi, i og med at jeg verken er gift eller har barn kan vi vel heller kalle det en regelrett løgn. I mitt hode hørtes det likevel ekstremt lurt ut å skrive dette der og da. Jeg hadde lenge tenkt gjennom hvordan jeg kunne avvise denne stakkars venneløse mannen, uten at det skulle skuffe ham for mye. Jeg tenkte at han også måtte skjønne at med mann og barn var jeg fullt opptatt og kunne selvsagt ikke ha kontakt med en fremmed mann.

Jeg fikk en melding tilbake hvor det virket som han forstod, og vips så var saken ute av verden. Jeg hørte ikke noe mer. Full av dårlig samvittighet, men like fullt lettet, glemte jeg etterhvert hele episoden.

Helt til i dag. Tre måneder senere. Han ringte på nytt. Jeg turte ikke ta den. Totalt paralysert, og fullstendig overrumplet. Hvorfor ringe nå? Hva har skjedd? Hvorfor har han spart på nummeret? Har han sett meg noe sted? Hva om han ringer igjen?

Hjelp! I og med at jeg har en tendens til å forverre de situasjonene jeg havner oppi, har jeg nå tenkte å overlate mine handlinger til andre. Noen som har noen gode tips om hva i all verden jeg skal gjøre hvis han ringer igjen? Her er mine forslag, det går selvsagt an å komme med andre:

a) Si at jeg har fått enda et barn

b) si: sorry, wrong number! med forvrengt stemme

c) høre hva han vil

Hva foreslår dere?