Det var rart å forlate Dijon. Alle menneskene, alle stedene, alle minnene. Og kattene. Jeg kommer til å savne kattene! Det var rart å sitte på toget på vei til Paris og ikke vite når jeg neste gang vil besøke denne sjarmerende byen, dette flotte landet.

Frankrike. Det var rart å sitte på toget på vei til Paris og se ut på landskapet. Kjøre høyhastighetstog som den naturligste ting i verden, mens åkre og vindmøller suste forbi. Frankrike er vakkert.

Det var rart å møte nordmenn på flyplassen. Blekfete nordmenn i rosa skjorter som går i ett med rosafargen i ansiktet, fordi de elsker tanken på å bli brune, og som derfor konsekvent har nektet å smøre seg med solkrem. Smøre seg med solvett i løpet av ferien i Frankrike. Blekfete nordmenn som snakker norsk.

Det var fint å møte Eivind igjen. Det var fint å ha noen som venter på deg på andre siden, som tar deg med hjem, hjem til leiligheten sin igjen.

Enda finere var det å være ferdig med fransk-eksamenen på fredagen, og kunne nyte helgen, nyte sommerværet i Norge, nyte å ha fri og være fri.

Friheten og det deilige sommerværet ble brukt til å gå tur til Ullevålseter og spise nybakte boller bakt av den fantastiske kjæresten min. Så etter en lang tur i skogen, i solen, er vi slitne, men glade og stolte.

Jeg er hjemme igjen.

Balhy ville enten hindre meg i å dra, eller være med til Norge! Pusen min!

Avskjedskomiteen på togstasjonen i Dijon. Tatt ut fra togvinsuet.

Avskjedskomiteen, Yonglong og Ayaka. Savner dem!

Og velkomstkomiteen i Norge. Verdens beste kjæreste!

En liten rast på Ullevålsseter. For flere bilder av turen vår, kan du sjekke Eivind sin blogg