Jeg er veldig glad i å lese. Da jeg var liten, leste jeg bøker hver eneste dag. Det var en deilig virkelighetsflukt. Enten det var Donald eller en tykkere bok, så hadde jeg evnen til å leve meg så inn i historiene og eventyrene at jeg glemte alt rundt meg. Slik er det fremdeles. Jeg opplever fortsatt å glemme å ga av på t-banen når jeg leser en spennende bok. Jeg har evnen til å fordype meg så inn i det jeg leser at jeg stenger alt rundt vekk, og jeg hører det ikke engang om noen snakker direkte til meg. Likevel skjer ikke dette så ofte lenger. Årsaken er rett og slett mangel på tid.

Jeg slutter ikke lenger på skolen klokka to, ferdig med leksene klokka tre, og fritiden varer helt til jeg skal legge meg. I voksenverdenen er man ferdig på jobb klokka fem, og da skal man hjem og lage middag, vaske klær og som regel er man så sliten at man ikke orker annet enn å få i seg maten og dumpe ned i sofaen – og plutselig var det sengetid, uten at man la merke til det. I voksenverdenen er det også studier, og i studiene får man lov å lese. Det er fint. Jeg liker å lese i studiene. Men nok en gang er det et men.

Det er ikke jeg selv som bestemmer hva jeg skal lese. Det er noen andre. Og det er selvsagt ikke spennende historier å leve seg inn i, snarere tvert imot. Ofte er det tunge forskningsartikler skrevet på engelsk med mange og vanskelige fremmedord. Og man sitter der med rynkede øyenbryn og prøver å få med seg hvilke setninger som er verdt å få gul tusj på seg, til senere å kunne gå tilbake for å lese akkurat den samme setningen. Det er en helt annen form for lesing, og det er sjeldnere jeg glemmer å gå av t-banen når jeg leser dette.

Likevel hender det selvfølgelig at pensum er uimotståelig spennende, ja til og med morsomt! Problemet mitt da, er at hvis jeg finner en jeg liker å lese, eller pensum som denne artikkelen viser til, får jeg mye mer lyst å lese mer av dette, en resten av pensum som handler om andre ting, eller av andre forfattere. Ofte er pensum tekster som handler om andre tekster.

Du leser sammendrag av hva store teoretikere som Marx, Durkheim og Geertz mente, men du leser svært sjeldent noe fra filosofene selv. Foreleseren din vil selvfølgelig oppfordre til at det er fantastisk om man også gjøre dette, men da går det jo på bekostning av resten av pensum, og det er vanskelig å rekke over alt. Jeg begynner også å drømme om tekster jeg selv kunne skrevet, filosofiske tanker som ville krevd at jeg satte meg grundigere inn i stoffet. Men studier er langt mer overflatiske enn de fleste vil innrømme. Jeg vil faktisk påstå at hele bacheloren min dreide seg om å kunne litt om alt; “kunsten i å kunne det overflatiske.”

Løsningen min den siste tiden har vært at jeg på kveldstid, på senga, unner meg å lese de bøkene jeg selv har lyst å lese. Det er fint å ligge på senga og gjøre akkurat det jeg selv vil, mens jeg lytter til pianosang fra stua. Eivind sin hobby på kveldene er nemlig piano, og det passer meg ypperlig. Lesingen kan være alt fra lette krimbøker til tyngre tekster som jeg har lyst å fordype meg i, men som jeg aldri ellers får tiden til. Den perfekte kombinasjonen har jeg funnet ut av, er skjønnlitteratur som jeg lærer noe av. Skjønnlitteratur er en befrielse fra pensum sine tunge tekster. Samtidig finnes det mange flotte bøker som gir meg noe, og som lærer meg noe. “Tusen strålende soler” er et eksempel på en fantastisk historie, hvor man samtidig lærer masse om situasjonen i Afghanistan, om kultur og historie.

For tiden leser jeg “Øyne i Gaza”. Kjøpte boken egentlig som bursdagsgave til min far, men kunne ikke dy meg for å kjøpe en selv også. Jeg må innrømme at Øyne i Gaza strengt tatt ikke passer som litteratur på senga, den har allerede gitt meg noen heftige mareritt. Det er kanskje en av de sterkeste bøkene jeg noen gang har lest. Den engasjerer, gjør meg sint, fortvilet, hatfull, skuffet, såret og redd. Den gjør meg skamfull på vegne av vesten i det ene øyeblikket, og sinna i det neste. Den får meg til å skjelle ut Eivind for i det hele tatt å kunne uttale seg om Israel-Palestina uten å ha lest boken først. Den får meg til å stoppe opp midt på dagen, midt i et gjøremål og tenke på bombede barn, redde barn, sultne barn, uskyldige barn som blir utsatt for fatale overgrep. Og så begynner jeg å tenke på alle andre rundt i verden som heller ikke har det bra, og da blir jeg enda mer deprimert.

Tanken på å bare legge fra meg boken og ikke lese den ferdig har slått meg flere ganger. Orker jeg å lese flere detaljer om massakrer, blodige operasjoner og barn som blir drept, knust, most, splintret i stykker og siktet på? Samvittigheten min får meg likevel til å fortsette. Jeg, og alle andre i vesten skylder disse barna å lytte til de som var der. Lytte (eller lese, da) til de grusomme hendelsene som fant sted. Bare på den måten, ved at flere vet, ved at vi alle vet, blir det vanskeligere å lukke øynene, det må bli vanskeligere å snu ryggen til.