Tenk på noe koselig her i Oslo, sa Eivind. Som hva da? Spurte jeg. Som 54-bussen, sa Eivind.

Om en time leverer jeg oppgaven i statsvitenskap, og etter det har jeg offisielt sommerferie!

Sommerferie betyr egentlig bare videre jobbing, men i det minste kan jeg ta med meg bøkene ut på piknik-teppet og sole meg mens jeg leser (forutsetter at det er fint vær da) og det er i tillegg veldig deilig å bare kunne fokusere på en eneste ting – feltarbeid! Endelig kan jeg samle tankene mine, endelig kan jeg dra i alle de løse kontakttrådene jeg har kastet ut for å se om jeg har fått noe napp.

Endelig kan jeg begynne å drømme, glede meg og grue meg. Selv om jeg stort sett gleder meg, er det også til tider veldig skummelt. Her en kveld lå jeg våken og ikke fikk sove. Hadde kastet meg over en bok om Kilimajaro som jeg tenkte ville være egnet sengelektyre. Men det er ikke så lett når man begynner å tenke på alle de praktiske tingene som må være ordnet før jeg kan reise. Så da ble jeg liggende å grue meg. Tankene blir jo gjerne litt mørke på kvelden.

Da jeg plutselig oppdaget at Eivind hadde øynene åpne, fortalte jeg ham at jeg ikke fikk sove, og at jeg gruet meg til å dra. Tenk på noe koselig her i Oslo, sa Eivind. Hva da? Spurte jeg. Som 54-bussen, sa Eivind.

Jeg synes kanskje det var et litt rart forslag, men begynte å tenke på den fulle 54-bussen som man kan ta fra Oslo sentrum og hjem. Og faktisk så hjalp det, jeg sovnet iallfall. Eivind kan imidlertid ikke huske noe som helst av samtalen vår den kvelden.