Dette med å skaffe meg kontakter i Tanzania gir meg blandede følelser. Bruker som regel en god del tid på å grue meg før jeg ringer til noen.

Av og til får jeg en skikkelig fulltreffer, og møter et fantastisk, hyggelig menneske i den andre enden av telefonen som skjønner hva jeg sier, og som forteller at han selvfølgelig kan hjelpe. Jeg får også eposter som er så varme og hjertelig imøtekommende at jeg føler at dette vilt fremmede mennesket som aldri har møtt meg er en bedre venn enn mine nærmeste venner. Ikke for å fornærme mine nærmeste venner, men vi er vel kanskje litt tilbaketrukne her i Norge. Når sa jeg sist hvor glad jeg er i de rundt meg, hvor flott det er å se dem og høre fra dem, og hvor fantastiske mennesker de er? Vi nordmenn har nok litt å lære der.

På den annen side kan dette med å få en  – “kontakt av en kontakt” – av og til også føre til absurde samtaler hvor den i andre enden enten ikke forstår eller ikke vil forstå, snakker en blanding av engelsk og swahili (?) med masse bakgrunnsstøy og som tror at jeg tuller når jeg ringer. Ikke så veldig morsomt. Jeg er jo dønn alvorlig. Så det gjenstår fortsatt litt før alt er på plass. Spørs om alt er på plass når jeg drar, men vi kan jo håpe at jeg etterhvert har fått meg et solid og flott kontaktnettverk..som tar meg alvorlig..