I flere bøkene jeg leser om narrativ research, er dette med å kunne lytte et gjennomgangstema. Og i de fleste stedene står det at få vil kunne beherske denne kunsten fullt ut når man intervjuer dersom man ikke har noen trening i det fra før.

For eksempel kan det være veldig lett å bli “revet” med i samtalen og komme med egne refleksjoner og meninger. I narrative intervjuer er det derimot et poeng å skulle klare å lytte aktivt, høre hva intervjuobjektet snakker om, stille oppfølgende og relevante spørsmål til dette, prøve å sette seg inn i intervjuobjektet sin situasjon og oppmuntre til å fortelle gjennom mhmm, og mmm’er uten å “dette ut”, det vil si, glemme å høre etter.

Dette kommer definitvt til å være en utfordring. Jeg vet med meg selv at det er mye lettere å følge med i samtalen dersom jeg selv er en aktiv deltager av samtalen, og jeg har nok en lei tendens til å avbryte folk som snakker (dette er noe jeg prøver å skjerpe meg på, men det er ikke så lett når man blir ivrig!). Også i Frankrike fant jeg ut at til tross for min dårlige fransk, foretrakk jeg å snakke i vei, istedenfor å lytte – i frykt for at jeg ikke skulle forstå den andre personen som snakket flytende fransk!

Så jeg har spurt meg selv flere ganger: Er jeg egentlig kompetent til å gjøre narrative intervjuer? Jeg kjenner svært mange mennesker som er langt bedre lyttere enn meg. Da kom jeg til å tenke på en erfaring fra folkehøgskolen. Av vår fantastiske lærer hadde vi fått i oppgave å dra ut på haiketur en uke, uten penger og uten mat. Vi skulle klare oss selv ved hjelp av andres godhet, for å føle på hvordan det er å være fattig og avhengig av andre. Dette var jo i seg selv en stor opplevelse – å skulle komme seg rundt ved å være avhengig av andre (Jeg og Gunnlaug Cecilie haiket tur-retur til Bodø) og å skulle spørre folk om vi kunne overnatte hos dem og få mat.

En annen del av oppgaven var å intervjue mennesker som vi møtte på vår vei, om alt mellom himmel og jord. Det vil si at spørsmålene vi stilte var alt fra “hva er yndlingsfargen din” til “tror du på Gud?” Det viktigste her var ikke egentlig hvilke svar vi fikk, men at vi lærte å lytte til andre mennesker. Spørsmål som egentlig kunne blitt besvart med “rød” og “ja” eller “nei” ble som regel besvart med en strøm av ord, historier og livserfaringer. Det var så interessant og spennende å høre på alle disse menneskene, at jeg lenge hadde lyst å samle alt sammen i en bok – men det var jo ikke så lett. Ikke hadde vi båndopptager, og vi hadde også lovet menneskene at det de fortalte ikke skulle brukes til annet enn en skoleoppgave.

I ettertid ser jeg at det viktigste vi kanskje lærte i denne oppgaven, er evnen til å lytte. Vi tok på oss en rolle hvor vi selv ikke kom med meninger eller diskuterte (selv om jeg inni meg var svææært uenig i trailersjåføren sine meninger), det eneste vi gjorde var å lytte og stille oppmuntrende spørsmål. Siden oppgaven var så fri fra før av, kunne vi selvsagt stille andre spørsmål enn de vi hadde forberedt på forhånd, og det endte med utrolig mange interessante historier. Husker særlig en kvinne som plukket oss opp og fortalte om hvordan det var å være prest i en liten bygd hvor de fleste kristne mente at kvinner ikke burde være prester. Det var et ganske sterkt møte.

Jeg ble også overrasket over hvor villige folk var til å fortelle om seg selv til to vilt fremmede jenter. Men kanskje var det nettopp derfor? Her plukket de opp to jenter fra veien som de aldri ville se igjen, som ikke kjenner sjåførens fulle identitet og som ikke ville bruke informasjonen de fikk til noe som helst, men som likevel er villige til å lytte. Hvorfor ikke fortelle dem alt? Jeg tenker at hvis jeg klarer å finne frem til denne stemningen, og den rollen jeg hadde som aktiv lytter – da er jeg kanskje inne på noe likevel…?