Dette innlegget er sansynligvis mest interessant for den som selv vurderer å gjøre narrativ forskning, eller som har lyst å lese seg opp på temaet.

Steinar Kvale sin bok om intervjuer har fått en del omtale i denne bloggen. Etter å ha fått tips om å lese boka både av en blogg-leser og av veilederen min, er jeg enig i at den var nyttig.

Nå vil jeg imidlertid trekke frem en annen bok som jeg har funnet svært nyttig for å lære om narrativ forskning! Boken er redigert av Josselson, Lieblich og McAdams (2003) og heter “Up Close and Personal. The teaching and learning of Narrative Research”. Boken er egentlig beregnet på professorer som skal lære bort narrativ forskning til studenter og elever, og er basert på andre læreres erfaringer i å skulle lære bort dette.

Imidlertid er den vel så nyttig for meg som student! Ved å lese om oppgaver og tips disse professorene gir til sine elever, lærer jeg mye mer enn jeg har gjort ved å lese fagbøker om teorien bak narrativ forskning. Etter å ha pløyet, skummet og rushet gjennom en rekke bøker om narrativ forskning og analyse begynner jeg å bli dritt lei av introduksjonskapitler som spør – hva eeer egnetlig narrative research??? og som svarer at jo, det kan være så meget og så mangt.

Jeg kan jo bare glede meg til i høst, når jeg selv skal sitte å skrive teoridelen i oppgaven min og selv må stille meg spørsmålet: hva eeer egentlig et narrativ?

Vel – tilbake til boken som har gitt meg meningsfull informasjon om narrativ forskning: Kapittel 1 ga, gjennom å sammenligne narrativ forskning med maling – en god del nyttige tips (sånn når man ser gjennom alle lagene med maling). Kapittelet var også morsomt skrevet, noe som gjorde det lettere å henge med.

Vil også særlig trekke frem kapittel 5. For et fantastisk kapittel! Her kommer tipsene på rekke og rad om hvordan og hvorfor man bør lage en grundig intervjuguide (denne har jeg jo allerede laget, men på bakgrunn av min nyervervede kunnskap skal jeg gå gjennom den på nytt), tips når man intervjuer, eksempler på feil som gjøres i intervjusituasjoner og hvordan man lettere kan få intervjuobjektene til å fortelle de historiene man ønsker å få når man gjør narrative intervjuer. Kapittelet var spennende skrevet, med mange og gode eksempler. Kapittelet viser også hvordan narrative historier fra enkeltindivider er relevante for en større sosial sammenheng og hvordan de henger sammen med ledende diskurser i samfunnet.

Selv om bokens forfattere ser ut til å ha sitt fagfelt innenfor psykologi, er jeg overrasket over hvor relevant alle tipsene er også for de som ikke skal bruke narrative intervjuer i terapeutisk sammenheng, men som sosiologisk og samfunnsvitenskapelig forskning generelt.