I dag ringte jeg til Tanzania, uten engang å forberede meg eller tenke over hva jeg skulle si. Og det slo meg at det som tidligere var helt forferdelig skummelt, nå har blitt en vane.

Jeg er ikke lenger redd for å snakke med personen i andre enden, selv om det er en fremmed tanzanianer langt, langt borte. Jeg har lært meg å takle at det er litt forsinkelse på linjen av og til, og at man ofte må gjenta en setning flere ganger eller be om at en setning blir gjentatt, uten at jeg føler for å legge på fordi det er flaut å ikke forstå. Så det må vel kalles fremskritt!

Ellers går forberedelsene sakte, men sikkert fremover. Det er så utrolig mange småting som hele tiden skal ordnes, i tillegg til at jeg må prøve å få lest så mye som mulig. Men disse småtingene tar virkelig opp flere timer hver dag! I dag har jeg for eksempel ringt en kontakt i Tanzania, skrevet referat fra et møte jeg hadde i går, svart på et par mailer, prøvd å lage et oversiktsark over viktige telefonnummer, nummer til ambassaden, sykehus, forsikring etc, men jeg ble ikke ferdig. Jeg fikk også kredittkort i posten (har hørt det er lurt å ha mer enn et betalingskort med seg), og det skal aktiveres i nettbanken. I tillegg må man jo liksom spise og handle mat og gjøre sånne kjedelige hverdagsting. Og alt dette tok bort tiden fra det jeg egentlig hadde planlagt å gjøre i dag: Å lese. Men fikk iallfall lest litt da, i Robert Weiss sin Learning from Strangers. Anbefales av alle som skal gjøre kvalitative forskningsintervjuer! Kanskje særlig kapittel 4 som har gode eksempler på dårlige og gode intervjuer og forklaring på hvordan man kan få til et bedre intervju. Helt supert.