Dallas dallaen klatrer oppover, stappfull av mennesker som klemmer seg inntil hverandre. Sikkerhetsbelter er det ingen som har hørt om. Denne gangen er veien i bedre stand med asfalt hele veien, og vi suser avgårde. Stopper på Marangu mtoni, Marangu elv. I det vi klatrer ut av minibussen kaster taxisjåførene seg over oss, prøver å presse oss inn i taxiene sine. Den ene står og diskuterer med tolken min, mens en annen prøver å putte bagasjen vår inn i bilen sin. Jeg tviholder på bagen, og ender i en drakamp med mannen som ikke har tenkt å gi seg. -Please wait! sier jeg, gang på gang, men han vil ikke høre. Til slutt har tolken blitt enig med en av taxisjåførene, og vi hopper inn i bilen hans. Den andre taxisjåføren slipper bagasjen motvillig, innser at han denne gangen tapte kampen om turistene.

Taxien råkjører oppover den bratte veien. Det er om å gjøre å komme først frem, slik at han kan rekke å komme først i køen og kapre flere passasjerer. Vi stopper ved porten inn til Kilimanjaro Nasjonalpark. De høye portene hindrer uvedkommende å komme inn på området hvor Kilimanjaro Nasjonalparks administrasjon har sitt hovedkvarter. Her er også væpnede vakter, men meg bryr de seg ikke om. Jeg er jo mzungu. Hvit utlending. Innenfor parken står en gjeng wazunguer, turister som er klare til å bestige fjellet. De smiler og tar bilde av hverandre. Utenfor porten står en stor gjeng unge menn og forsøker å lokke turistene til å kjøpe suvenirer. Enav dem vifter med safarihatter med bilde av Kilimanjaro fjell.-Very cheap, mister! Roper en av dem. De spør også om jeg skal klatre på fjellet, men tolken forklarer at jeg er her av andre årsaker, og de lar meg være i fred. Vi spør etter Mama B. Det viser seg at hun kun bor noen meter lenger ned i veien, ikke langt fra hovedporten. Mama B driver en liten restaurant, hvor hun serverer lunsj til folk i området, og når vi ankommer er hun travelt igang med å servere lunsj til sine kunder. Det kan være turister, men i all hovedsak serverer hun lunsj til bærerne og personalet til parken.

Hun har også et lite rom til overs hvor jeg kan få bo for en billig penge, ti kroner natten. Før jeg dro sa min veileder at jeg burde forsøke å finne et sted å bo hvor jeg kun er gjest, – men at jeg kan bidra i husholdningen ved for eksempel å kjøpe kjøtt på markedet slik at jeg bidrar til familiemiddagen. Cahggaer er imidlertid svært økonomisk bevisste, og for meg ville det føltes feil å ikke betale de ti kronene per natt Mama B ville ha, når hun åpner sitt hjem for meg. Jeg spør om hun ofte har turister boende, men det har hun ikke. Bare en sjelden gang har det skjedd, hvis det er helt fullt på hovedkvarteret sin innlosjering og turistene kommer så sent ned fra fjellet at taxiene og dallasdallaene har sluttet å kjøre ned til byen.

Mama B presenterer meg for naboene sine. Jamatutu er på besøk, sier hun og ler høyt. Naboene rister på hodet. Hun der er for høy til å være Jamatutu, sier de. Selv skjønner jeg ingenting, før hun forklarer til tolken min. Det viser seg at Jamatutu var en japansk kvinne som var interessert i den eldste sønnen hennes. Hun bodde der i tretti dager, og det endte med at sønnen skilte seg fra sin daværende kone og ble med kvinnen til Japan. Nå sendte han årlig en liten sum penger til ekskona som plaster på såret. Dette skjer ofte her, forklarer tolken min. Alle bærerne, alle guidene drømmer om å finne en rik kvinne de kan gifte seg med, slik at de kan reise bort.

Mama B skal på markedet, og jeg spør om jeg kan få være med. Her er grønnsaker og planter i alle former og farger, på boder som står tett inntill hverandre. Her kan også kjøpes brukte klær og duker. Det mest slående er hvor få menn det er på markedet.Det er kvinner som selger, det er kvinner som kjøper. – Hvorfor er det bare kvinner som jobber på markedet, spør tolken en kvinne. Hun smiler. – Mennene er svært late her i området, svarer hun. – Her er det kvinnene som tar seg av det meste.