11 menn og én kvinne står i en ring i rommet og viser “kamerat”-hilsen,  for deretter å be. Også meg da. Jeg befinner meg også noe malplassert i rommet. Det er møte i det ledende lokalpartiet i Umbwe Onana village.

Tilstede er medlemmer av partiet, men også landsbylederen, ledere for ulike dellandsbyer i Umbwe Onana og medlemmer av det formelt valgte landsbystyret. Hensikten med møtet er å ta opp problemer i landsbyen, og alle saker løses ved konsensus. Alle meninger er likeverdige og skal respekteres, og alle må være enige om løsningene.

Vi sitter på trebenker rundt et lite ord. Mennene (og kvinnen) diskuterer på swahili. Jeg lar blikket falle på rommet vi befinner oss i. Det er kontoret til landsbysjefen. Det er ikke så mye å se på. Murhus med slitne, grå vegger. Veggene er nakne, bortsett fra en kalender og noen plakater. “The vanishing Icecap of Kilimanjaro” leser jeg på en av plakatene. Faktaboksene er illustrert med isen det stadig blir mindre av. På en av de andre veggene henger et gammelt kart over Kilimanjaro Forest Reserve. Tegnet opp før skogreservatet ble omgjort til nasjonalpark. Papiret har gulnet og kartet bleknet, det er bare såvidt man kan se de røde linjene som skal markere de ulike grensene. Jeg lar blikket gli over forsamlingen. Noen kommer i hvite skjorter og rene sko, andre i fillete klær og gummistøvler. De fleste har på seg jakke, fleecegenser eller noe annet varmt. Rommet er rått og kaldt.

Etter å ha sittet stille og lyttet til en diskusjon jeg ikke skjønner bæret av i tre timer, begynner hjernen min å tenke på rare ting. Kake! popper det opp i hodet. Melkesjokolade! Åh, så godt det hadde vært med melkesjokolade. Dyne. Sier hjernen. Jeg savner dyna mi, den myke senga og den store, varme dyna som jeg kan gjemme meg under. Leiligheten! Den varmen, koselige, rotete leiligheten. Det kan være så kaldt og mørkt det bare vil i høst, jeg vet likevel at så lenge det er lys i gatene og varmt innendørs kommer jeg til å være lykkelig, vel vitende om de gulvkalde husene ved foten av Kilimanjaro hvor de ikke aner hvordan de skal isolere (eller ikke har råd?). Murhus, og alle vinduer og dører oppe. Alltid. Vinden blåser tvers igjennom. Ingen tepper, likevel tråkker de barbeint rundt. Klin gærne spør du meg. Takke meg til minusgrader i Norge!

Møtet holdt på i fire timer tilsammen. Kanskje ikke så deltagende fra min side, men i høy grad obersverende.