De forteller meg så mye. Så mange provoserende ting. Saa direkte, utspekulerte og ondskapsfulle ting som blir gjort mot disse menneskene, så sjokkerende at mens jeg sitter der, og lytter til deres opplevelser, så kan jeg ikke unngå å tenke – er dette virkelig? I et fredelig land som Tanzania? Hvilke mennesker kan gjøre sånt mot andre? Og hvorfor? Hvorfor?? Hva har det egentlig med vern å gjøre, å behandle mennesker slik?

og jeg får lyst å skrike. Rope ut til verden – ser dere ikke? Disse menneskene, hvordan de behandler dem?

Jeg føler meg så hjelpeløs. Der jeg kommer som student for å skrive en masteroppgave. Masteroppgaven med stor M. Som om den skulle bety noe for disse menneskene. Som om den ville kunne endret noe som helst. Snart reiser jeg hjem. Hjem til oppgaveskriving og fordypelse i bøker. Og menneskene? De forlater jeg. Her. Til sin egen skjebne og kamp for tilværelsen.

Kanskje skriver jeg en artikkel. Om hvor kjipt jeg synes de blir behandlet, om hvor urettferdig jeg synes verden er. Med velvalgte ord og formuleringer. Selvsagt. Og saklig. Selvsagt. Å slippe til følelser ville jo vært useriøst. Til tross. Til tross for at disse følelsene er blodig seriøse.

Kanskje leser noen i Norge artikkelen. Lite forandrer det situasjonen for menneskene her.

Så hva kan jeg gjøre?
Hva kan de gjøre?
Hvordan?
Jeg vet ikke.