“Det var litt ledende spørsmål”, sier Hanne. Vi intervjuer en kvinne, og jeg skjønner fort at spørsmålet var klønete stilt. Jeg ergrer meg. Så vanskelig det er å stille spørsmål om detaljer når spørsmålene helst bør være åpne, og iallfall ikke ledende! Jeg prøver igjen, prøver å formulere spørsmålene annerledes.

Jeg har fått besøk av veileder. Plutselig stod hun der bare på gårdstunet og smilte. Plutselig kunne jeg snakke norsk igjen! Det er hyggelig å ha veilder besøk. Og nyttig. Jeg ikke lenger den eneste her som få høre hva disse menneskene har å fortelle. Hanne vil dele mine erfaringer. Det er jeg glad for. Hun gir også nye perspektiver på intervjuene, stiller spørsmål jeg ikke ville kommet på selv.

Sammen tråkker vi i vei innover på den støvete veien, langs palmeblader,kaffeplanter og grønne bananer. På jordene dyrkes mais og bønner. Jeg har begynt å kjenne igjen de ulike plantenes blader nå. Lært meg navnene på swahili. “Maharagi”, mumler jeg for meg selv, i det vi tusler forbi et sted der det dyrkes bønner. Hele tiden beveger vi oss langs grensa til nasjonalparken. Landsbyen på den ene siden, nasjonalpark på den andre. Foran oss rusler utvalgte intervjuobjekt. Han forteller om skogen, om familien og om livet på landsbygda. Selv forsøker jeg å holde tritt, holde den lille mikrofonen så nærme som mulig. Og jeg håper at vinden ikke vil ødelegge opptaket så altfor mye. Vi rusler gjennom høye, spisse gresstrå som blir brukt som føde til kuene. Rasle,rasle, rasle sier det på båndopptakeren. Stakkars transkribent, tenker jeg for meg selv.

Her er kvinnen jeg fortalte deg om,sier intervjuobjektet. Og viser vei frem til en liten lysning, helt på grensa til nasjonalparken. Vi tusler opp en liten gressbakke, på toppen står et par koselige trehus. “Vi har visst kommet til Gudbrandsdalen”, sier Hanne. Og hun har rett. Det ser virkelig ut som vi har kommet opp på sæteren i Norge. Kuer kikker ut på oss mellom treplankene, og selv trærne ligner på bjørketrær, om det ikke hadde vært for de rosa blomstene i toppen. Damen som bor der finner frem et par krakker til oss, og det er i grunn bare appelsin og kvikk lunsj som mangler, der vi setter oss ned i solveggen.

Damens historie river oss imidlertid raskt ut fra vår sentimentale, nasjonalromantiske stemning. Som enke med seks barn ble hun tvunget til å flytte hit. Det ser kanskje hyggelig ut med piknik i solveggen, men å bo der er noe ganske annet. Sæteren, eller det som i virkeligheten er huset hennes er falleferdig og kaldt. Og i det vi går, lurer jeg på hvor hun kan få tak i nye planker til å skifte ut de råtne. Det er strengt forbudt å hogge ved i skogen, og penger til planker har hun nok ikke. Kanskje holder hun varmen ved å fyre opp bål på kjøkkenet, tenker jeg. Så kommer jeg på at selv ikke tørr, død ved fra bakken er det lenger lov til å plukke.