Og hvordan går det her da?

 Ja, jeg må jo spørre, når ingen andre gjør det. Ok da, så er det mange som spør. Men de er jo ikke egentlig interessert i å høre en lang utredning om hvordan det går, er de vel? Å skrive masteroppgave er en ensom prosess. For hvem vil vel diskutere detaljer?

Her er dagens spørsmål:

Hvilke eksempler bør jeg tar med?

Er det riktig av meg å først sammenligne på landsbynivå og deretter med diskurser, eller burde eksemplene også sammenlignes med diskursene underveis i analyseringen og ikke som en egen bolk?

Er det riktig å plassere fortellingene i de to kategoriene “narratives of change” og “narratives of conflict”, eller blir dette helt skjeivt i forhold til materialet mitt? Er det andre måter jeg heller burde kategorisert det på?

Er jeg helt fullstendig på jordet?

T: It is sad, because the forest we used to think was our property has now  become something very distant, and the KINAPA people don’t have any good relationship with their neighbours.

H: Ok. How is the relationship between the villagers and KINAPA?

T: Their kind of rude. They like even to think they going to ask you for anything. You got to be ready for any answer. So, it is like they are not friendly, they are not cooperating, they are not understanding.

H: Can you give me an example?

T:  Some time we was caught, by this people, although we were allowed to go, and we was forced to sit in cold water for quite a long time. And than they were left to go, but that was not fair.

H: Were you one of these women?

T: I was one of them, but I didn’t obeyed to go in the cold water.

H: Can you tell me the whole story? As detailed as possible?

T: We were four woman. They found us collecting wood, they arrested us, but I was lucky and run away. The others was caught and taken to the camp, to the headquarter, and they was forced to sit in cold water.

Jeg hadde gruet meg til samtalen lenge. Det er flere uker siden sist jeg hørte fra transkribenten, og mistanken om at han bare har gitt opp hele prosjektet ble sterkere for hver dag. Særlig etter å ha sendt ørten mailer uten å få svar.

Så jeg visste at her måtte det ringes, og det snart! Og det er ikke så fryktelig vanskelig. Det er bare å ta opp røret, taste inn telefonnummeret og vente på svar. Når svaret kommer er det bare å spørre hvorfor han ikke har svart på de ørten-pørten mailene jeg har sendt, og om han har gitt opp hele prosjektet. Så enkelt, ikke vanskelig i det hele tatt.

Så hvorfor har det blitt utsatt i flere dager? Jeg kan komme på mange unskyldninger. Det sterkeste argumentet er kanskje at det for tiden ikke skal så mye til for at hele dagen min er ødelagt. Så jeg har utsatt det. Tenkt at jeg bør gjøre det på slutten av dagen, så jeg ikke blir ukonsentert. Eller at jeg burde gjøre noe koselig etterpå som belønning.

Tidligere var slike telefoner bare blåbær. Jo fortere man har fått det unnagjort, jo bedre. Men når hele fundamentet, hele grunnmuren på privaten er revet vekk, er man i fritt fall. Ingen vegg å lene seg på, ingen trøstende klagemur. Og selv den minste oppgave blir uoverkommelig.

I dag klaffet alt. For hva kan vel være bedre belønning enn filmpremiere på Harry Potter?

Og telefonsamtalen var slett ikke noe problem. Unskyldningen var at pcn hadde krasjet, og at han hadde jobbet iherdig for å få den til å funke igjen – så han hadde heller ikke lest mailer i det siste. Han bekreftet at han ikke hadde gitt opp prosjektet, det bare kom til å ta litt tid. Så får vi se da, om jeg noen gang får de siste transkripsjonene. Men telefonsamtalen er iallfall unnagjort.

Lesedager er på mange måter både de mest ineffektive men samtidig mest kreative dagene jeg har.

Min største utfordring er at jeg for tiden har store problemer med å konsentrere meg med lesingen, og det er jo ganske dumt, for da går lesingen forferdelig sakte. Utrolig hvor mye man kan finne på å gjøre istedenfor å lese! Som å drikke te, lage kaffe, gå på do, tenke på alt og ingenting.

Det er mye lettere når jeg sitter å analyserer eller koder materiell, da blir jeg raskt oppslukt. Men det å bare sitte og lese er foreløpig ikke så lett. Jeg begynner alltid å tenke på alt mulig annet. I dag klarte jeg til og med å irritere meg over klokka som tikket på veggen, så lett var det å bli distrahert!

Fordelen med å lese er at jeg også ofte begynner å tenke på oppgaven – på ting jeg synes er vanskelig, struktur, disposisjon, funn i materiellet mitt og alle mulige problemer og vanskeligheter. På den ene siden er jo det litt dumt i og med at jeg aldri får pløyet gjennom relevant litteratur som kan være nyttig å bruke i oppgaven. På den annen side er jo ikke slike tankeprosesser om oppgaven heller så dumme.

Så til tross for at jeg har lest særdeles lite i dag har jeg “løst” mange problemer jeg har tenkt på i forhold til hvordan jeg vil strukturere oppgaven min – frem til nå  har vært en uendelig strøm og løse tanker og ideer om hva som er viktig å ha med, uten noen som helst følelse av hvordan jeg skal kunne få det ned på et papir. I dag følte jeg imidlertid det ble så klart at jeg faktisk kan begynne å skrive for alvor!

Og det hadde ikke vært så dumt, for jeg ligger milevis bak nanowrimo målsetningen.