Ordet shikkast er et av de første og viktigste ordene jeg har lært på Tajik. Det betyr “brukket” eller “ødelagt” og kan brukes om det meste. Jeg skal inrømme at enkelte dager her føles mer shikkast enn andre…

Eventyret er over. Uzbekistan-turen er unnagjort, og jeg er tilbake i kalde, trauste Dushanbe. Traust ja. Etter å ha vært vitne til mirakuløse vakre byer, kan man ikke unngå å legge merke til at Dushanbe kanskje er en smule.. mindre imponerende. Til tross for det høye flagget.

Hjemme i leiligheten virker ikke internett, og på kontoret lukter det promp etter en lekkasje. Bankautomatene nekter meg å ta ut penger. Foten er fortsatt vond, etter å ha hoppet rundt på krykker i en uke. I tillegg har jeg pådratt meg både magetrøbbel og forkjølelse, og jeg kjefter irritert til damen på butikken, selv om det er min egen skyld at jeg ikke vet hvor vottene mine er.

Mange er bortreist, hjemme på juleferie. Og jeg kjenner at jeg savner dem. Aller mest savner jeg familien min og vennene mine der hjemme. Og til tross for at lokalbefolkningen inviterer meg på overdådige middager, nyttårsrakettene smeller på himmelen og jeg er omringet av glade, fulle og dansende Tajikere kan jeg ikke unngå å føle meg merkelig alene.

Heldigvis er Virginia der. Selv om vi har bodd tett oppå hverandre i en uke i Uzbekistan er vi fortsatt venner, og hun gir meg en god klem. Forteller at hun også savner vennene sine der hjemme i Paris. Hun vet akkurat hvordan jeg har det.

Og vi suller oss inn i varme tepper, drikker te og spiser sjokolade. For sikkerhets skyld ser vi også en amerikansk komedie, bare for å gjøre virkelighetsflukten ultimat.

Men virkelighetsflukten varer ikke lenge. I morgen får Virginia oppfylt sin tre år lange drøm om å reise til Iran, og jeg kommer til å savne hennes entusiastiske lovprisninger om alt som har med persisk kultur å gjøre, det være seg språk, mennesker eller kultur. Selv skal jeg tilbake på jobb igjen.