Til tross for at skolen vi besøker ble rehabilitert for bare fem år siden, mangler den isolering.

Det er lørdag. Og arbeidsdag. Jonona og jeg skal ut på landsbygda, til Romit distrikt for å jobbe. Vekkerklokken kimer allerede før solen har stått opp, og helst har jeg lyst til å bare sove videre. Vinterføre og dårlige veier gjør imidlertid at vi må være tidlig ute dersom vi skal rekke å være hjemme igjen før mørket trenger på.

Vi setter oss i en av de mange delte taxiene, og første etappe har begynt. Ikke overraskende punkterer bilen på veien, og vi blir pent nødt og vente til sjåføren har fått skiftet dekk, før vi kan kjøre videre. Vi ender opp i en liten landsby hvor vi må skifte transportmiddel. Lørdag er markedsdag, og det kryr av mennesker hvor enn vi snur oss, men til slutt klarer vi likevel å finne en Mashrutka (minibuss) som kan transportere oss til Romit. Den lille bussen fylles sakte opp, og vi vet at vi blir pent nødt å vente til den er full før vi kan kjøre videre.  ”Vi burde tatt med oss et mannlig følge”, kommenterer Jonona. ”To unge, pene jenter som oss burde ikke reise alene” sier hun i fullt alvor, og jeg innser at det kun er menn om bord på bussen. Etter hvert kommer det imidlertid også om bord en kvinne med et barn på fanget, og Jonona puster lettet ut. Endelig kan vi kjøre videre.

Minibussen raser avgårde på smale, humpete og isete veier. Jeg begynner å bli vant til disse sjåførene som risikerer livet til sine medpassasjerer, men sender likevel en liten bønn til både gud og Allah for å være på den sikre siden. Utrolig nok kommer vi trygt frem i dag også.

Lederen for distriktet møter oss med et varmt smil med sin perlerad av gulltenner. I begynnelsen trodde jeg at disse gulltennene var et tegn på fattigdom, i mangel på andre alternativer til å fylle hullene med. Det viser seg imidlertid at gulltenner er på moten og snarere er et tegn på velstand her i Tadsjikistan.

Vi blir vist rundt i landsbyen, og får se på en av skolene. Til tross for at skolen ble rehabilitert av myndighetene og en rekke internasjonale organisasjoner for bare fem år siden, er bygningen iskald. Kanskje ikke så rart, i og med at vinduene har store, åpne sprekker rett ut.

Kanskje en idé å ikke bare sørge for et oppvarmingssystem men også isolere selve bygningen? Jeg forestiller meg at det må være vanskelig å konsentrere seg når man hele tiden sitter og fryser. Da hjelper det lite at skolen er nymalt.

Visningsrunden er over, og vi blir invitert inn på den obligatoriske lunsjen hvor vi blir overøst med mat og goder. Lederen er entusiastisk og imøtekommende, vil gjerne at Little Earth skal bidra med sitt energi-prosjekt her. Skal det ikke være litt mer brød, litt mer suppe, eller kanskje enda litt mer av den lokale retten plov? Vi takker høflig nei, og etter et par timer er vi på vei hjem igjen. Nok en arbeidsdag er forbi.