Jeg ankommer kontoret og finner arbeidskollegene mine sitte i mørket. Sveta njeto? Nei, ikke noe strøm i dag.
Soverommet har nok en gang blitt omgjort til foredragsrom
Jeg setter meg også ned i mørket, noe rådløs. En organisasjon i Tadsjikistan har akkurat like mye tidspress som en organisasjon i Norge. Tidsfrister skal overholdes, søknader sendes, rapporter skrives og mail skal besvares. Likevel er det begrenset hva man kan gjøre når varme, lys, internett og telefon ikke virker. Man kan skrive litt på en bærbar pc, men bare til batteriet er tomt. Jeg får ikke engang laget meg en kopp te med vannkokeren, og oppholdet her får meg virkelig til å innse hvor utrolig avhengige vi har blitt av strøm. – Jeg går hjem, sier sjefen. Internett virker hjemme i dag, så det er ingen vits å sitte her å henge. Vi nikker bekreftende og sier hadet. – Ses i morgen!
Leonie setter seg ned sammen med meg. – Hva gjør vi nå da? Spør hun. – De frivillige ungdommene i Little Earth kommer klokken ett, men vi kan jo ikke ha treningen her i mørket? Hun har rett. Planen var å holde et power point foredrag for gjengen om hvordan man jobber i et lokallag. Men prosjektoren virker jo heller ikke uten strøm. Jeg sukker. – Vi får vel være hjemme hos meg igjen da. Jeg har strøm. Best jeg går hjem og rydder.
Treningen blir en time forsinket. Det tar tid før alle de frivillige ankommer kontoret, for så å innse at de må gå til mitt sted istedenfor. Men omsider får vi holdt foredrag og møte på mitt soverom. Gjengen begynner å bli husvarme hos meg nå, ettersom strømmen på kontoret stadig er borte. Likevel er det ikke optimalt å bli så forsinket, ungdommene må hjem før det blir mørkt. Særlig jentene. Vi vil jo ikke at foreldrene skal bli sinte og engstelige for barna sine og nekte dem å være aktive i Little Earth!
Etter at alle sammen har dratt, stikker jeg innom nabokafeen. Heldigvis virker internettet her, og jeg puster lettet ut. Klokken har imidlertid allerede blitt syv, og alt jeg rekker å gjøre er å svare på et par mail. Det er altfor bråkete i kafeen til at man får konsentrert seg skikkelig. Omsider er strømmen på den bærbare pcn er tom, og oppgitt klapper jeg den sammen. Nok en arbeidsdag i Tadsjikistan er over.