Å arbeide effektivt i Tadsjikistan er ikke så lett. Landet byr på stadig nye overraskelser.
Det har tatt sin tid, men endelig skulle jeg altså reise til Kabadion sør i Tadsjikistan for å besøke en av partnerorganisasjonene til Little Earth. Planen var å lære mer om partnerorganisasjonen, møte andre aktive organisasjoner i områdene og få se på prosjektene.
Står opp tidlig og finner en Mashrutkataxi som kjører til Kabadion. Så langt all vel. Taxisjåføren forsøker å holde samtalen i gang, og selv om jeg fremdeles er fryktelig dårlig i russisk blir jeg stadig bedre på small-talk. De andre i bilen snakker imidlertid Tajik, og jeg følger ikke den samtalen like lett.
Like før distriktsgrensen inn til Kabadion vinker en politimann oss inn til siden, jeg tenker ikke så mye på det. Vanlig rutine. Han ber om identifikasjonspapirer, og jeg rekker ham passet. Så begynner han å stille en rekke spørsmål – hva jeg gjør her, hvor jeg bor, hvor jeg er fra, hva jeg skal i Kabadion, hvem jeg skal møte og hvorfor. Jeg blir litt forvirret over alle disse spørsmålene, men prøver å svare så godt jeg kan. Det er ikke godt nok for politimannen, og han spør meg hvorfor jeg ikke har tillatelsespapirer til å reise inn i Kabadion. Hadde jeg vært turist hadde det ikke vært noe problem, da kunne jeg reist hvor jeg ville i Tadsjikistan, men siden jeg jobber her trenger jeg spesiell tillatelse for å oppholde meg i Kabadion! Det er det imidlertid ingen som har fortalt meg.
Jeg blir satt av på politistasjonen ved grensa, mens taxien kjører videre. Ettersom de kun har begrenset tilgang på strøm i Kabadion (kun noen få timer morgen og kveld) er det iskaldt i rommet, og jeg sitter og hutrer sammen med en politivakt. Politivakten ser ut til å være vant med kulda. Stakkars Farkhod som skulle møte meg, blir nødt å ta turen opp til distriktsgrensa.
Vi forsøker å få meg registrert, men til ingen nytte. Hvis jeg skal være her mer enn en dag skulle jeg hatt med et registreringspapir som viste hvem jeg var, formålet med turen og hvor jeg skal bo. Jeg tenker at vi er rimelig heldige i Norge som slipper å registrere oss hver eneste gang vi passerer fylkesgrensa. Så mitt opphold blir plutselig langt kortere enn jeg først hadde tenkt. Allerede i morgen må jeg ta turen tilbake til Dushanbe.