Forsøker desperat å forville meg ut av soveposen, dyna, teppet og enda et teppe. På tide å stå opp. Kikker søvnig på gradestokken. 16 grader? Slett ikke ille. Som luksus å regne.

Livet i Tadsjikistan er slett ikke så verst, selv på dager uten strøm.

Ingen strøm på kontoret i dag, best å jobbe hjemmefra. Strømmen går nesten hver dag nå for tiden. Så vi jobber i mørket, i kulden. Tar en liten strømdans nå og da. Kan jo hende det hjelper. Jeg setter på vannkokeren, skrur opp varmen. Åpner laptopen. Og jeg innser at jeg elsker konseptet elektrisitet.

Det går ikke mange minuttene før det banker på døren. De tyske voluntørene står utenfor. Har ikke hatt vann i leiligheten på fem dager nå, om ikke de kan låne dusjen? Selvsagt.

Det banker på døren igjen. To tadsjikiske jenter står utenfor med et lass med tomme plastikkflasker. Selv har jeg balkongen full av store, tomme flasker. Har ikke klart å kaste dem. Det må jo være en eller annen form for resirkulering, noen som har bruk for disse flaskene? Så jeg lyser opp ved synet av jentene. Peker på flaskene og spør på russisk om ikke de vil ha…? De nikker og jeg inviterer dem inn i gangen, forteller dem at jeg har mange, mange! Jentene ser litt småforvirret ut. Jeg antar de lurer på hvorfor jeg har så mange tomme flasker. Med tyve stykker i hver hånd kommer jeg stolt tilbake, regner med at de vil bli glade nå! Istedenfor begynner jentene å gapskratte. De vil jo ikke ha plastflasker, de trenger vann! Og der står jeg opp til ørene i flasker og må le jeg også. Selvsagt vil de ha vann.

Svetlana fra kontoret ringer. Privjet Helga Petrovna, kakdilla? Jeg har det bra takk. Hva gjør du? Spør hun. Jeg forsøker å svare på russisk. At jeg skriver på en presentasjon. Hun begynner å le, og jeg skjønner ikke hva som er morsomt. Viser seg at ”å tisse” og ”å skrive” er ugunstig likt på russisk. Så jeg avslutter samtalen og forsøker å tisse videre på presentasjonen.

Det banker på døren igjen. Denne gangen er det den franske gjengen som står utenfor. Strømmen virker ikke i leiligheten deres, da de våknet i morges var det -2. Jeg serverer glovarm te og sakte men sikkert får de varmen tilbake igjen. Med all denne gjennomfarten er jeg imidlertid nødt å handle inn mer mat, så jeg stormer ned til supermarkedet rett utenfor. Jeg elsker at leiligheten min befinner seg midt i sentrum.

Strømmen er borte i supermarkedet, så jeg må handle i mørket. Det gjør ingenting. En av de hyggelige ekspeditørene hilser blidt og følger etter meg med lommelykt så jeg kan finne varene.

Og plutselig har hele arbeidsdagen gått. Presentasjonen er fortsatt ikke ferdig, men det kunne man vel heller ikke regne med. Tempoet er annerledes her i Tadsjikistan. Og i morgen kommer en ny dag. Full av nye overraskelser.