På vei til «verdens tak» – Pamir!

Little Earth jobber også med sine prosjekter i Pamir, gjennom sin partnerorganisasjon i Bartang Valleey. Etter en uendelig lang vinter og snø som aldri ville smelte var tiden endelig kommet for å dra på besøk!

Åtte mennesker sitter sammenkrøpet i en liten jeep som opprinnelig kun har plass til seks. Gjengen fra Little Earth, en gammel turist fra Nederland, en lokal Tadsjiker og sjåføren. Solen steker på himmelen, vi er svette, varme og slitne. Første etappe er Dushanbe-Khorog, og vi har 14 timer foran oss i bil. Det var iallfall det vi trodde. Det viser seg imidlertid at bilen stadig blir overopphetet og må kjøles ned. Vi blir stoppet i absolutt alle politikontrollene langs veien, og sjåføren ser slett ikke ut til å ha hastverk. Vi bytter plasser, forsøker oss på hundre forskjellige stillinger. Likevel blir det ikke stort bedre plass i bilen, og det er vanskelig å sove der vi humper og snegler oss av sted, oppover, oppover, oppover.

På grensen til Afghanistan

Etter som vi klatrer oppover i fjellene blir følelsen av ubehag byttet ut av en total beundring for landskapet som bretter seg ut foran oss. Jeepen klamrer seg fast til den smale, steinete veien, risset inn blant tusen meters høye fjell. Det er med skrekkblandet fryd jeg stirrer opp mot fjellveggen som rager høyt over meg på venstre side av veien, rett opp mot himmelen. Vi er virkelig på vei mot verdens tak. På andre siden renner en stri elv som skiller grensen mellom Tadsjikistan og Afghanistan. Det er vanskelig å innse at fjellkjedene på andre siden av veien faktisk er Afghanistan med stor A. Et land jeg omtrent kun assosierer med krig, bombing, soldater, fattigdom, sult, kulde, nød. Et fjernt eventyrland man kun hører om på nyhetene. Ikke virkelig et sted som berører meg, personlig. Nederlenderen vi deler taxi med ser også ut til å være begeistret over at Afghanistan ser ut til å være et ekte land. ”Se, der er en Afghansk vei!” peker han. ”Og se, der er det jammen meg to gutter på mopeder!” De kjører sakte oppover den smale veien. Mot en liten landsby som klamrer seg i fjellveggen. ”Se, der er en Afghansk landsby”, kommenterer nederlenderen. For første gang ser jeg et Afghansk flagg vaie i vinden, på en åpen slette.

Khorog now!

Etter 14 timer i strekk er sjåføren utslitt. Det er midt på natten, det er vanskelig å se veien og vi er redde for at sjåføren skal sovne. Han røyker konstant for å holde seg våken. Nederlenderen klager og spør om han kan slutte å røyke. Ingen gidder å oversette klagene hans. Steiner faller ned fra fjellveggen og lander rett foran bilen. Sjåføren er våken nok  til å bråbremse og kjøre hurtig bakover i tilfelle det kommer mer. Det setter en støkk i oss alle. Det er på tide med en pause. I halvsøvne snubler vi oss inn i et hus hvor vi blir servert varm suppe og brød sammen med en stor gjeng Tadsjikere som også er på reisefot. Vi sitter sammen på tepper på gulvet, og det blir ikke sagt stort. Vi er alle stuptrøtte. Som i en ordløs, samstemt enighet legger vi oss, én etter én på teppene på gulvet. Noen skrur av lyset, og jeg lukker øynene. Nederlenderen protesterer. ”Jeg nekter å sove på gulvet, dette er ikke mulig!” roper han. ”Khorog, now!” Leonie forsøker å roe ham ned, forklare at sjåføren er sliten og trenger å sove før han kan kjøre videre. Jeg rekker så vidt å høre Nederlenderen mumle noe om mangel på hotell, før jeg faller i dyp søvn.

Endelig fremme

Etter fire timer søvn blir vi vekket opp fra dvalen på gulvet. Det er på tide å kjøre videre. Nederlenderen som nektet å sove på gulvet sovner ved siden av meg i bilen. Lener hele vekten sin mot meg, og jeg må kjempe for å dytte han tilbake. Sjåføren får øyekontakt med oss i speilet og blunker. Finn, som ikke aner hva sjåføren planlegger, blunker tilbake. Sjåføren bråsvinger med bilen, og den stakkars nederlenderen slår hodet i vinduet på bilen. Fortumlet bråvåkner han, gnir seg i hodet. Det tar imidlertid ikke lang tid før han igjen sover dypt videre.

Det nærmer seg morgen, og ettersom vi kjører blir det stadig lysere. Vi kan etter hvert skimte mer og mer av det imponerende fjellandskapet. Snødekte fjelltopper, stupbratte skråninger, en foss som velter ned fra intet. I det vi ankommer Khorog kan vi nesten ikke tro at det er sant. Den 14 timer lange turen tok 24 timer til sammen. Det er allerede morgen og foran oss har vi en lang dag med møter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *