Jeg heter Helga og er masterstudent   på Universitetet i Oslo. Etter en bachelor i Samfunnsgeografi har jeg nå valgt å ta den tverrfaglige mastergraden Culture, Environment and Sustainability på Senter for Utvikling og Miljø (SUM). På denne bloggen skriver jeg om prosessen ved å skrive en masteroppgave og om hvordan det er å være masterstudent.

Hei jeg heter Helga og er masterstudent.

Omtrent slik ville man vel kanskje presentert seg om dette var et møte for anonyme alkoholikere. Men jeg er ikke alkoholiker, og bloggen min er ikke et møte hos anonyme alkoholikere.

Jeg er bare en master-student. Likevel kan det å være en master-student på mange måter sammenlignes med det å være alkoholiker. For det første innebærer det et fullstendig kaos, over lengre perioder. I visse perioder vil man føle at man mister kontrollen, retningssansen og fornuften. Man stenger seg inne over lang tid, med fare for å utvikle sosial angst.

For det andre vil man kanskje angre på at man har kastet seg ut i noe man ikke aner hvordan vil ende. Og vil man klare å slutte? I utgangspunktet er det meningen at det å skrive masteroppgave skal ta et år. Likevel er det forbausende mange studenter som ikke klarer å slutte, som har blitt avhengige. De må gjøre oppgaven litt bedre, litt mer tekst, bare utsette fristen litt.. Vil jeg klare å slutte?

En masterstudent er sjeldent synlig i offentligheten. Vi gjemmer oss bort. Vi er ikke kvalifiserte akademikere, og blir skrekkslagne bare ved tanken på å skulle mene noe før oppgaven vår er i havn – da, først da har vi noe vitenskapelig å vise til, da har vi et grunnlag å støtte oss på, en legitim grunn til å mene noe. Så vi er ikke så synlige i offentligheten.
Vi er heller ikke så synlige blant venner. Det er en ganske logisk grunn til dette. Som en skamfull alkoholiker, murer vi oss inne og jobber med oppgaven. og når vi diskuterer oppgaven vår, er det helst med andre master-studenter, sånne som ”oss”, sånne som ”forstår oss”. Vi møtes diskré på biblioteket eller over en kopp kaffe. Anonyme master-studenters møter.

Dette betyr slett ikke at vi ikke har mye på hjertet. Det er vel aldri noen gang man har så mye på hjertet som når man skriver masteroppgave – kaotiske tanker, prosesser, gode ideer, dårlige ideer, vanskelige spørsmål, dumme spørsmål, artige spørsmål og en stor porsjon nysgjerrighet. Og alt dette blir selvsagt formulert, enten muntlig eller skriftlig. Når man gjør feltarbeid, slik som jeg skal, er det en vanlig metode å skrive dagbok. Man skriver litt hver dag, både som et forsøk på å fordøye og beskrive det man opplever, men også for å få ned tanker og ideer som kan være nyttige å bruke i analysen og i oppgaven. Men siden alt bare er en prosess, langt fra perfekt, gjemmer vi notatene våre unna. Folk får heller dømme etter det ferdige resultatet.

Hvorfor er det slik? Hvorfor ikke dele denne kaotiske prosessen med andre og kanskje få noen gode tips underveis? Egentlig kan jeg komme på ganske mange grunner:

1. Etisk riktig? En ulempe med å publisere alt underveis er at man da fort kan komme i et dilemma. Hensynet til de man intervjuer, anonymitet og slike ting gjør at man ikke nødvendigvis kan publisere alt. Og man får dermed hele tiden et dilemma om hva som er greit å publisere og ikke. Med en dagbok hvor bare en selv har innsyn, vil man derimot slippe å sensurere seg selv underveis i prosessen.
2. Frykt for at noen skal stjele forskningen. Nå anser jeg det som lite sannsynlig at jeg vil oppdage noe sensasjonelt, eller komme opp med ideer som er så geniale at de er verdt å stjele. Uansett er dette noe de fleste forskere må ha i bakhånd.
3. Publisering av usannheter. I en læringsprosess er det umulig at man forstår alt med en gang. Ved å bruke bloggen som et sted å lære, er det stor fare for å legge ut informasjon om ting man tror man har forstått, men som man på et senere tidspunkt vil måtte endre på. De som leser bloggen må dermed være inneforstått med at ingenting kan tas for god fisk.
4. Mangel på strøm og tilgang på nett. En dagbok i form av en blogg vil ikke alltid være tilgjengelig, og jeg vil derfor av og til måtte publisere notatene mine i etterkant, eller skrive det ned to ganger – både på papir og på nett. Kanskje ikke så praktisk?

Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg bestemte meg for å gjøre dette, og jeg aner ikke hvor vellykket det vil bli. Likevel ser jeg også flere fordeler. Forskere blir stadig oppfordret til å være åpne og ærlige med det vi gjør, og hvordan vi gjør det. På den måten vil andre kunne ha et større grunnlag for å dømme arbeidet man har gjort, eller også kunne etterprøve forskningen(til en viss grad) ved å bruke samme metoder selv. Åpenhet er definitivt viktig. I tillegg vil jeg kunne få tips, råd og oppmuntringer underveis. Jeg vil føle meg forpliktet til å skulle skrive, og dermed bli tvunget til å jobbe med oppgaven, fordøye tankene jeg har og forvandle dem til ord. Samtidig vil kanskje andre kunne lære av mine feil, og forstå litt mer av hva det innebærer å være master-student.

Å publisere felt-dagboken underveis er ikke noe jeg har hørt har blitt gjort før, og motargumentene vil måtte bli tatt hensyn til. Likevel føler jeg at dette er en naturlig forlengelse av det nettbaserte samfunnet som jeg etter hvert har begynt å trives i. Og hvem vet, kanskje kan vi, jeg som blogger og du som leser, være med å bidra med noe nytt?