“Karibu!” gjaller en rusten stemme, i det vi banker på døren. Vi åpner døren til det som er Fader Ladieslaus kontor. Synet som møter oss er ubetalelig. En gammel, rynkete, hvit mann i brun munkekappe sitter nedsunket bak enorme hauger av bøker og papirer. Overalt er rommet fylt av støvete, gamle bøker. Han sitter med en regnskapsbok foran seg og jobber. Kikker opp på oss bak brillene.

Fader Ladieslaus er opprinnelig fra Sveits, men har som katolsk prest tjent lokalbefolkningen som lærer, prest og ressursperson i  Tanzania i 30 år. Han har mye å fortelle oss.

Jeg vil gjerne ha informasjon om konflikten her i forhold til det som kalles for half-mile stripen, en slags buffersone mellom landsbyen og den vernede skogen. “Jeg vil gjerne ha informasjon om hele prosessen,” sier jeg. “Helt fra begynnelsen”. Jeg pleier ofte å si dette med begynnelsen for at de skal ta med så mye som mulig av informasjon – men jeg angrer kanskje litt, i det Fader Ladieslaus virkelig begynner helt fra begynnelsen – da half-mile stripen ble etablert i 1941 – og forteller detaljert alt som har hendt siden den gang.Så det sier seg selv at det tok sin tid før vi kom til nåtidens konflikt. Det var en periode under de omfattende fortellingene om hvordan de bygde den ene irrigasjonskanalen etter den andre, at jeg begynte å lure på om han noen gang ville komme til poenget.

Likevel, for et fantastisk møte! Ikke bare hadde han enormt mye kunnskap om saken, jeg innser etterhvert at han, som nå er 86 år gammel faktisk selv var i live i 1941.

Utenom utseendet er det imidlertid ingenting som tyder på at mannen er så gammel, der han forteller med gnistrende stemme og gutteaktig engasjement om alt som har hendt; landsbyens prosjekter, den enorme oppgaven å bygge vannkanaler til landsbyene, om treplanting og hvordan lokalbefolkningen har blitt behandlet. Alt så detaljert og pinlig nøyaktig fra punkt til prikke.

Vi  ville ha informasjon, og informasjon får vi mer enn nok av. Permer på permer med dokumenter som kan være nyttige i mitt studium. Her er håndskrevne og maskinskrevne brev og dokumentasjon. Etterpå får vi servert te og sveitsisk kringle. “Ikke begynn å spise”, advarer veilederen min, og sikter til det faktum at vi garantert må be før måltidet slik kristne mennesker her gjerne gjør. “Værsegod og spis”,sier presten, setter seg ned og begynner å spise meden gang. Vi ser forundret på hverandre. Så måtte vi visst ikke be likevel.

“Det var litt ledende spørsmål”, sier Hanne. Vi intervjuer en kvinne, og jeg skjønner fort at spørsmålet var klønete stilt. Jeg ergrer meg. Så vanskelig det er å stille spørsmål om detaljer når spørsmålene helst bør være åpne, og iallfall ikke ledende! Jeg prøver igjen, prøver å formulere spørsmålene annerledes.

Jeg har fått besøk av veileder. Plutselig stod hun der bare på gårdstunet og smilte. Plutselig kunne jeg snakke norsk igjen! Det er hyggelig å ha veilder besøk. Og nyttig. Jeg ikke lenger den eneste her som få høre hva disse menneskene har å fortelle. Hanne vil dele mine erfaringer. Det er jeg glad for. Hun gir også nye perspektiver på intervjuene, stiller spørsmål jeg ikke ville kommet på selv.

Sammen tråkker vi i vei innover på den støvete veien, langs palmeblader,kaffeplanter og grønne bananer. På jordene dyrkes mais og bønner. Jeg har begynt å kjenne igjen de ulike plantenes blader nå. Lært meg navnene på swahili. “Maharagi”, mumler jeg for meg selv, i det vi tusler forbi et sted der det dyrkes bønner. Hele tiden beveger vi oss langs grensa til nasjonalparken. Landsbyen på den ene siden, nasjonalpark på den andre. Foran oss rusler utvalgte intervjuobjekt. Han forteller om skogen, om familien og om livet på landsbygda. Selv forsøker jeg å holde tritt, holde den lille mikrofonen så nærme som mulig. Og jeg håper at vinden ikke vil ødelegge opptaket så altfor mye. Vi rusler gjennom høye, spisse gresstrå som blir brukt som føde til kuene. Rasle,rasle, rasle sier det på båndopptakeren. Stakkars transkribent, tenker jeg for meg selv.

Her er kvinnen jeg fortalte deg om,sier intervjuobjektet. Og viser vei frem til en liten lysning, helt på grensa til nasjonalparken. Vi tusler opp en liten gressbakke, på toppen står et par koselige trehus. “Vi har visst kommet til Gudbrandsdalen”, sier Hanne. Og hun har rett. Det ser virkelig ut som vi har kommet opp på sæteren i Norge. Kuer kikker ut på oss mellom treplankene, og selv trærne ligner på bjørketrær, om det ikke hadde vært for de rosa blomstene i toppen. Damen som bor der finner frem et par krakker til oss, og det er i grunn bare appelsin og kvikk lunsj som mangler, der vi setter oss ned i solveggen.

Damens historie river oss imidlertid raskt ut fra vår sentimentale, nasjonalromantiske stemning. Som enke med seks barn ble hun tvunget til å flytte hit. Det ser kanskje hyggelig ut med piknik i solveggen, men å bo der er noe ganske annet. Sæteren, eller det som i virkeligheten er huset hennes er falleferdig og kaldt. Og i det vi går, lurer jeg på hvor hun kan få tak i nye planker til å skifte ut de råtne. Det er strengt forbudt å hogge ved i skogen, og penger til planker har hun nok ikke. Kanskje holder hun varmen ved å fyre opp bål på kjøkkenet, tenker jeg. Så kommer jeg på at selv ikke tørr, død ved fra bakken er det lenger lov til å plukke.

De forteller meg så mye. Så mange provoserende ting. Saa direkte, utspekulerte og ondskapsfulle ting som blir gjort mot disse menneskene, så sjokkerende at mens jeg sitter der, og lytter til deres opplevelser, så kan jeg ikke unngå å tenke – er dette virkelig? I et fredelig land som Tanzania? Hvilke mennesker kan gjøre sånt mot andre? Og hvorfor? Hvorfor?? Hva har det egentlig med vern å gjøre, å behandle mennesker slik?

og jeg får lyst å skrike. Rope ut til verden – ser dere ikke? Disse menneskene, hvordan de behandler dem?

Jeg føler meg så hjelpeløs. Der jeg kommer som student for å skrive en masteroppgave. Masteroppgaven med stor M. Som om den skulle bety noe for disse menneskene. Som om den ville kunne endret noe som helst. Snart reiser jeg hjem. Hjem til oppgaveskriving og fordypelse i bøker. Og menneskene? De forlater jeg. Her. Til sin egen skjebne og kamp for tilværelsen.

Kanskje skriver jeg en artikkel. Om hvor kjipt jeg synes de blir behandlet, om hvor urettferdig jeg synes verden er. Med velvalgte ord og formuleringer. Selvsagt. Og saklig. Selvsagt. Å slippe til følelser ville jo vært useriøst. Til tross. Til tross for at disse følelsene er blodig seriøse.

Kanskje leser noen i Norge artikkelen. Lite forandrer det situasjonen for menneskene her.

Så hva kan jeg gjøre?
Hva kan de gjøre?
Hvordan?
Jeg vet ikke.