Å arbeide effektivt i Tadsjikistan er ikke så lett. Landet byr på stadig nye overraskelser.

Det har tatt sin tid, men endelig skulle jeg altså reise til Kabadion sør i Tadsjikistan for å besøke en av partnerorganisasjonene til Little Earth. Planen var å lære mer om partnerorganisasjonen, møte andre aktive organisasjoner i områdene og få se på prosjektene.

Står opp tidlig og finner en Mashrutkataxi som kjører til Kabadion. Så langt all vel. Taxisjåføren forsøker å holde samtalen i gang, og selv om jeg fremdeles er fryktelig dårlig i russisk blir jeg stadig bedre på small-talk. De andre i bilen snakker imidlertid Tajik, og jeg følger ikke den samtalen like lett.

Like før distriktsgrensen inn til Kabadion vinker en politimann oss inn til siden, jeg tenker ikke så mye på det. Vanlig rutine. Han ber om identifikasjonspapirer, og jeg rekker ham passet. Så begynner han å stille en rekke spørsmål – hva jeg gjør her, hvor jeg bor, hvor jeg er fra, hva jeg skal i Kabadion, hvem jeg skal møte og hvorfor. Jeg blir litt forvirret over alle disse spørsmålene, men prøver å svare så godt jeg kan. Det er ikke godt nok for politimannen, og han spør meg hvorfor jeg ikke har tillatelsespapirer til å reise inn i Kabadion. Hadde jeg vært turist hadde det ikke vært noe problem, da kunne jeg reist hvor jeg ville i Tadsjikistan, men siden jeg jobber her trenger jeg spesiell tillatelse for å oppholde meg i Kabadion! Det er det imidlertid ingen som har fortalt meg.

Jeg blir satt av på politistasjonen ved grensa, mens taxien kjører videre. Ettersom de kun har begrenset tilgang på strøm i Kabadion (kun noen få timer morgen og kveld) er det iskaldt i rommet, og jeg sitter og hutrer sammen med en politivakt. Politivakten ser ut til å være vant med kulda. Stakkars Farkhod som skulle møte meg, blir nødt å ta turen opp til distriktsgrensa.

Vi forsøker å få meg registrert, men til ingen nytte. Hvis jeg skal være her mer enn en dag skulle jeg hatt med et registreringspapir som viste hvem jeg var, formålet med turen og hvor jeg skal bo. Jeg tenker at vi er rimelig heldige i Norge som slipper å registrere oss hver eneste gang vi passerer fylkesgrensa.  Så mitt opphold blir plutselig langt kortere enn jeg først hadde tenkt. Allerede i morgen må jeg ta turen tilbake til Dushanbe.

Jeg ankommer kontoret og finner arbeidskollegene mine sitte i mørket. Sveta njeto? Nei, ikke noe strøm i dag.

Soverommet har nok en gang blitt omgjort til foredragsrom

Jeg setter meg også ned i mørket, noe rådløs. En organisasjon i Tadsjikistan har akkurat like mye tidspress som en organisasjon i Norge. Tidsfrister skal overholdes, søknader sendes, rapporter skrives og mail skal besvares. Likevel er det begrenset hva man kan gjøre når varme, lys, internett og telefon ikke virker. Man kan skrive litt på en bærbar pc, men bare til batteriet er tomt. Jeg får ikke engang laget meg en kopp te med vannkokeren, og oppholdet her får meg virkelig til å innse hvor utrolig avhengige vi har blitt av strøm. – Jeg går hjem, sier sjefen. Internett virker hjemme i dag, så det er ingen vits å sitte her å henge. Vi nikker bekreftende og sier hadet. – Ses i morgen!

Leonie setter seg ned sammen med meg. – Hva gjør vi nå da? Spør hun. – De frivillige ungdommene i Little Earth kommer klokken ett, men vi kan jo ikke ha treningen her i mørket? Hun har rett. Planen var å holde et power point foredrag for gjengen om hvordan man jobber i et lokallag. Men prosjektoren virker jo heller ikke uten strøm. Jeg sukker. – Vi får vel være hjemme hos meg igjen da. Jeg har strøm. Best jeg går hjem og rydder.

Treningen blir en time forsinket. Det tar tid før alle de frivillige ankommer kontoret, for så å innse at de må gå til mitt sted istedenfor. Men omsider får vi holdt foredrag og møte på mitt soverom. Gjengen begynner å bli husvarme hos meg nå, ettersom strømmen på kontoret stadig er borte. Likevel er det ikke optimalt å bli så forsinket, ungdommene må hjem før det blir mørkt. Særlig jentene. Vi vil jo ikke at foreldrene skal bli sinte og engstelige for barna sine og nekte dem å være aktive i Little Earth!

Etter at alle sammen har dratt, stikker jeg innom nabokafeen. Heldigvis virker internettet her, og jeg puster lettet ut. Klokken har imidlertid allerede blitt syv, og alt jeg rekker å gjøre er å svare på et par mail. Det er altfor bråkete i kafeen til at man får konsentrert seg skikkelig. Omsider er strømmen på den bærbare pcn er tom, og oppgitt klapper jeg den sammen.  Nok en arbeidsdag i Tadsjikistan er over.

Til tross for at skolen vi besøker ble rehabilitert for bare fem år siden, mangler den isolering.

Det er lørdag. Og arbeidsdag. Jonona og jeg skal ut på landsbygda, til Romit distrikt for å jobbe. Vekkerklokken kimer allerede før solen har stått opp, og helst har jeg lyst til å bare sove videre. Vinterføre og dårlige veier gjør imidlertid at vi må være tidlig ute dersom vi skal rekke å være hjemme igjen før mørket trenger på.

Vi setter oss i en av de mange delte taxiene, og første etappe har begynt. Ikke overraskende punkterer bilen på veien, og vi blir pent nødt og vente til sjåføren har fått skiftet dekk, før vi kan kjøre videre. Vi ender opp i en liten landsby hvor vi må skifte transportmiddel. Lørdag er markedsdag, og det kryr av mennesker hvor enn vi snur oss, men til slutt klarer vi likevel å finne en Mashrutka (minibuss) som kan transportere oss til Romit. Den lille bussen fylles sakte opp, og vi vet at vi blir pent nødt å vente til den er full før vi kan kjøre videre.  ”Vi burde tatt med oss et mannlig følge”, kommenterer Jonona. ”To unge, pene jenter som oss burde ikke reise alene” sier hun i fullt alvor, og jeg innser at det kun er menn om bord på bussen. Etter hvert kommer det imidlertid også om bord en kvinne med et barn på fanget, og Jonona puster lettet ut. Endelig kan vi kjøre videre.

Minibussen raser avgårde på smale, humpete og isete veier. Jeg begynner å bli vant til disse sjåførene som risikerer livet til sine medpassasjerer, men sender likevel en liten bønn til både gud og Allah for å være på den sikre siden. Utrolig nok kommer vi trygt frem i dag også.

Lederen for distriktet møter oss med et varmt smil med sin perlerad av gulltenner. I begynnelsen trodde jeg at disse gulltennene var et tegn på fattigdom, i mangel på andre alternativer til å fylle hullene med. Det viser seg imidlertid at gulltenner er på moten og snarere er et tegn på velstand her i Tadsjikistan.

Vi blir vist rundt i landsbyen, og får se på en av skolene. Til tross for at skolen ble rehabilitert av myndighetene og en rekke internasjonale organisasjoner for bare fem år siden, er bygningen iskald. Kanskje ikke så rart, i og med at vinduene har store, åpne sprekker rett ut.

Kanskje en idé å ikke bare sørge for et oppvarmingssystem men også isolere selve bygningen? Jeg forestiller meg at det må være vanskelig å konsentrere seg når man hele tiden sitter og fryser. Da hjelper det lite at skolen er nymalt.

Visningsrunden er over, og vi blir invitert inn på den obligatoriske lunsjen hvor vi blir overøst med mat og goder. Lederen er entusiastisk og imøtekommende, vil gjerne at Little Earth skal bidra med sitt energi-prosjekt her. Skal det ikke være litt mer brød, litt mer suppe, eller kanskje enda litt mer av den lokale retten plov? Vi takker høflig nei, og etter et par timer er vi på vei hjem igjen. Nok en arbeidsdag er forbi.

Har innsett at jeg ofte får de samme spørsmålene av folk jeg snakker med der hjemme. Her kommer det derfor en liten oppsummering!

Hvorfor er du i Tadsjikistan?

Finnes mange svar på dette. Det enkleste svaret er at Norges Naturvernforbund har sendt meg hit. Norges Naturvernforbund har mange samarbeidspartnere rundt om i verden, blant annet i Tadsjikistan.

Hva gjør du egentlig i Tadsjikistan, sånn helt konkret?

Jeg jobber med kapasitetsbygging av organisasjonen. Siden jeg ikke har noen erfaring fra Tadsjikistan, har jeg de første månedene brukt tiden på å bli kjent med organisasjonen, arbeidet deres, andre organisasjoner, partnere og nettverk her i Tadsjikistan og ikke minst om landet og kulturen.

Nå har jobben min gått over i andre fase, og vi jobber med å legge strategier for hvordan organisasjonen kan vokse seg sterkere, hvordan vi kan få inn flere penger til støtte for organisasjonen, skrive prosjekter og søknader. Dette er en veldig spennende fase, fordi av og til er vi veldig enige om hvordan ting bør gjøres, mens andre ganger finnes det en helt klar kulturforskjell, og det føles som om vi er på forskjellige planeter når vi diskuterer.

Den neste fasen vil bli å gjennomføre planene og strategiene vi legger. Men selv om vi legger planer for fremtiden nå, er det selvsagt veldig mye å gjøre av andre ting også, og vi jobber kontinuerlig beinhardt med gjennomføringen av prosjektene. Siden vi ikke er så mange på kontoret tar alle i et tak der det trengs, selv om man i utgangspunktet har ulike oppgaver.

Hvor lenge skal du være i Tadsjikistan?

Jeg blir i Tadsjikistan til oktober, tolv måneder til sammen. Så det er fortsatt store muligheter til å komme på besøk! Dette forutsetter imidlertid at jeg får forlenget visumet mitt. Foreløpig har jeg bare visum til mai, og min organisasjon går gjennom et byråkratisk, gjennomkorrupt helvete av et system for å få forlenget visumet mitt.

Hvordan kommuniserer du?

På jobben snakker alle veldig godt engelsk. Veldig praktisk, men selvsagt litt dumt i forhold til å lære seg russisk. Sånn ellers snakker de fleste en blanding av russisk og Tajik, noe som resulterer i at man ikke klarer å lære seg noen av språkene skikkelig. Jeg prøver å lære meg russisk, og snakker til folk på russisk når jeg kan. De forstår og som regel snakker de russisk, men det hender også at de svarer meg på Tajik. Utenfor Dushanbe er det langt færre som snakker russisk, så der er det enten kroppsspråk eller tolk som gjelder.

Er det trygt i Tadsjikistan?

Ja, det er trygt i Tadsjikistan. Tadsjikistan led under en borgerkrig fra 1992-1997, men det har nå vært stabilt de siste ti-femten årene. Det har vært/er uroligheter av enkelte grupperinger i noen av grenseområdene, men kampene foregår stort sett innenfor grensen til Afghanistan. En del internasjonale rapporter de siste årene har imidlertid pekt på at Tadsjikistan er i faresonen for en ny borgerkrig, og at utviklingen nå er i ferd med å gå feil vei. Myndighetene hevder imidlertid de er sterke nok til å avvæpne et eventuelt opprør. De har alt under kontroll..

Føler du deg trygg i Tadsjikistan?

Sånn til daglig føler jeg meg veldig trygg  (sånn bortsett fra når minibussene råkjører på dårlige veier). Folk her er veldig høflige, og jeg har aldri følt meg truet eller kommet opp i en ubehagelig situasjon. Som utenlandsk kvinne hender det jeg får kommenter på gaten, (type hello! Eller – hei jente! på russisk), men det er aldri fysisk kontakt. Selv om de fleste Tadsjikiske kvinner holder seg innendørs etter at det har blitt mørkt, er det mye trafikk, folk, politi, busser og andre utlendinger i hovedgatene, så jeg føler meg trygg selv når jeg går hjem om kvelden.

Trives du i Tadsjikistan?

Ja, jeg trives overraskende bra. Ettersom jeg har min egen leilighet har jeg frihet og mulighet til å lage min egen mat. Det tror jeg har mye å si. Vurderer å flytte til vertsfamilie for å lære mer om kulturen og språket, men utfordringer som evigvarende og enorme måltider, magetrøbbel, kulturelle forventninger til hvordan kvinner skal oppføre seg og leggetider gjør dette alternativet litt mindre fristende. Så vi får se.

Ellers er det morsomt, spennende og lærerikt på jobb. Det er selvsagt interessant å jobbe med miljø og utvikling i Norge også, men det er helt utrolig spennende å være der hvor prosjektene faktisk gjennomføres! Man får en helt annen innsikt som jeg bare kunne drømme om i Norge og jeg lærer nye ting hver dag.

På de kaldeste dagene hvor strømmen/vannet/et eller annet ikke virker er det lett å savne Norge, og jeg ser frem til våren. Jeg mener imidlertid at man er nødt å tilbringe vinteren her dersom man virkelig skal bli kjent med Tadsjikistan.