Little Earth er medlem av Tajikistan Youth Ecological Network (TAYEN), som igjen er medlem av et nettverk for hele Sentral Asia (CAYEN), som igjen er medlem av TUNZA, som igjen er medlem av FN som igjen…

Forvirret? Da bør du trykke på linken nedenfor og se denne fantastiske videoen laget av Little Earth!

Se video om Central Asia Youth Ecological Network (CAYEN) her.

Det har tatt sin tid, men endelig skulle jeg altså reise til Kabadion sør i Tadsjikistan for å besøke en av partnerorganisasjonene til Little Earth. Planen var å lære mer om partnerorganisasjonen, møte andre aktive organisasjoner i områdene og få se på prosjektene.

Står opp tidlig og finner en Mashrutkataxi som kjører til Kabadion. Så langt all vel. Taxisjåføren forsøker å holde samtalen i gang, og selv om jeg fremdeles er fryktelig dårlig i russisk blir jeg stadig bedre på small-talk. De andre i bilen snakker imidlertid Tajik, og jeg følger ikke den samtalen like lett.

Like før distriktsgrensen inn til Kabadion vinker en politimann oss inn til siden, jeg tenker ikke så mye på det. Vanlig rutine. Han ber om identifikasjonspapirer, og jeg rekker ham passet. Så begynner han å stille en rekke spørsmål – hva jeg gjør her, hvor jeg bor, hvor jeg er fra, hva jeg skal i Kabadion, hvem jeg skal møte og hvorfor. Jeg blir litt forvirret over alle disse spørsmålene, men prøver å svare så godt jeg kan. Det er ikke godt nok for politimannen, og han spør meg hvorfor jeg ikke har tillatelsespapirer til å reise inn i Kabadion. Hadde jeg vært turist hadde det ikke vært noe problem, da kunne jeg reist hvor jeg ville i Tadsjikistan, men siden jeg jobber her trenger jeg spesiell tillatelse for å oppholde meg i Kabadion! Det er det imidlertid ingen som har fortalt meg.

Jeg blir satt av på politistasjonen ved grensa, mens taxien kjører videre. Ettersom de kun har begrenset tilgang på strøm i Kabadion (kun noen få timer morgen og kveld) er det iskaldt i rommet, og jeg sitter og hutrer sammen med en politivakt. Politivakten ser ut til å være vant med kulda. Stakkars Farkhod som skulle møte meg, blir nødt å ta turen opp til distriktsgrensa.

Vi forsøker å få meg registrert, men til ingen nytte. Hvis jeg skal være her mer enn en dag skulle jeg hatt med et registreringspapir som viste hvem jeg var, formålet med turen og hvor jeg skal bo. Jeg tenker at vi er rimelig heldige i Norge som slipper å registrere oss hver eneste gang vi passerer fylkesgrensa.  Så mitt opphold blir plutselig langt kortere enn jeg først hadde tenkt. Allerede i morgen må jeg ta turen tilbake til Dushanbe.

Soverommet har nok en gang blitt omgjort til foredragsrom

Jeg setter meg også ned i mørket, noe rådløs. En organisasjon i Tadsjikistan har akkurat like mye tidspress som en organisasjon i Norge. Tidsfrister skal overholdes, søknader sendes, rapporter skrives og mail skal besvares. Likevel er det begrenset hva man kan gjøre når varme, lys, internett og telefon ikke virker. Man kan skrive litt på en bærbar pc, men bare til batteriet er tomt. Jeg får ikke engang laget meg en kopp te med vannkokeren, og oppholdet her får meg virkelig til å innse hvor utrolig avhengige vi har blitt av strøm. – Jeg går hjem, sier sjefen. Internett virker hjemme i dag, så det er ingen vits å sitte her å henge. Vi nikker bekreftende og sier hadet. – Ses i morgen!

Leonie setter seg ned sammen med meg. – Hva gjør vi nå da? Spør hun. – De frivillige ungdommene i Little Earth kommer klokken ett, men vi kan jo ikke ha treningen her i mørket? Hun har rett. Planen var å holde et power point foredrag for gjengen om hvordan man jobber i et lokallag. Men prosjektoren virker jo heller ikke uten strøm. Jeg sukker. – Vi får vel være hjemme hos meg igjen da. Jeg har strøm. Best jeg går hjem og rydder.

Treningen blir en time forsinket. Det tar tid før alle de frivillige ankommer kontoret, for så å innse at de må gå til mitt sted istedenfor. Men omsider får vi holdt foredrag og møte på mitt soverom. Gjengen begynner å bli husvarme hos meg nå, ettersom strømmen på kontoret stadig er borte. Likevel er det ikke optimalt å bli så forsinket, ungdommene må hjem før det blir mørkt. Særlig jentene. Vi vil jo ikke at foreldrene skal bli sinte og engstelige for barna sine og nekte dem å være aktive i Little Earth!

Etter at alle sammen har dratt, stikker jeg innom nabokafeen. Heldigvis virker internettet her, og jeg puster lettet ut. Klokken har imidlertid allerede blitt syv, og alt jeg rekker å gjøre er å svare på et par mail. Det er altfor bråkete i kafeen til at man får konsentrert seg skikkelig. Omsider er strømmen på den bærbare pcn er tom, og oppgitt klapper jeg den sammen.  Nok en arbeidsdag i Tadsjikistan er over.

Det er lørdag. Og arbeidsdag. Jonona og jeg skal ut på landsbygda, til Romit distrikt for å jobbe. Vekkerklokken kimer allerede før solen har stått opp, og helst har jeg lyst til å bare sove videre. Vinterføre og dårlige veier gjør imidlertid at vi må være tidlig ute dersom vi skal rekke å være hjemme igjen før mørket trenger på.

Vi setter oss i en av de mange delte taxiene, og første etappe har begynt. Ikke overraskende punkterer bilen på veien, og vi blir pent nødt og vente til sjåføren har fått skiftet dekk, før vi kan kjøre videre. Vi ender opp i en liten landsby hvor vi må skifte transportmiddel. Lørdag er markedsdag, og det kryr av mennesker hvor enn vi snur oss, men til slutt klarer vi likevel å finne en Mashrutka (minibuss) som kan transportere oss til Romit. Den lille bussen fylles sakte opp, og vi vet at vi blir pent nødt å vente til den er full før vi kan kjøre videre.  ”Vi burde tatt med oss et mannlig følge”, kommenterer Jonona. ”To unge, pene jenter som oss burde ikke reise alene” sier hun i fullt alvor, og jeg innser at det kun er menn om bord på bussen. Etter hvert kommer det imidlertid også om bord en kvinne med et barn på fanget, og Jonona puster lettet ut. Endelig kan vi kjøre videre.

Minibussen raser avgårde på smale, humpete og isete veier. Jeg begynner å bli vant til disse sjåførene som risikerer livet til sine medpassasjerer, men sender likevel en liten bønn til både gud og Allah for å være på den sikre siden. Utrolig nok kommer vi trygt frem i dag også.

Lederen for distriktet møter oss med et varmt smil med sin perlerad av gulltenner. I begynnelsen trodde jeg at disse gulltennene var et tegn på fattigdom, i mangel på andre alternativer til å fylle hullene med. Det viser seg imidlertid at gulltenner er på moten og snarere er et tegn på velstand her i Tadsjikistan.

Vi blir vist rundt i landsbyen, og får se på en av skolene. Til tross for at skolen ble rehabilitert av myndighetene og en rekke internasjonale organisasjoner for bare fem år siden, er bygningen iskald. Kanskje ikke så rart, i og med at vinduene har store, åpne sprekker rett ut.

Kanskje en idé å ikke bare sørge for et oppvarmingssystem men også isolere selve bygningen? Jeg forestiller meg at det må være vanskelig å konsentrere seg når man hele tiden sitter og fryser. Da hjelper det lite at skolen er nymalt.

Visningsrunden er over, og vi blir invitert inn på den obligatoriske lunsjen hvor vi blir overøst med mat og goder. Lederen er entusiastisk og imøtekommende, vil gjerne at Little Earth skal bidra med sitt energi-prosjekt her. Skal det ikke være litt mer brød, litt mer suppe, eller kanskje enda litt mer av den lokale retten plov? Vi takker høflig nei, og etter et par timer er vi på vei hjem igjen. Nok en arbeidsdag er forbi.

Hvorfor er du i Tadsjikistan?

Finnes mange svar på dette. Det enkleste svaret er at Norges Naturvernforbund har sendt meg hit. Norges Naturvernforbund har mange samarbeidspartnere rundt om i verden, blant annet i Tadsjikistan.

Hva gjør du egentlig i Tadsjikistan, sånn helt konkret?

Jeg jobber med kapasitetsbygging av organisasjonen. Siden jeg ikke har noen erfaring fra Tadsjikistan, har jeg de første månedene brukt tiden på å bli kjent med organisasjonen, arbeidet deres, andre organisasjoner, partnere og nettverk her i Tadsjikistan og ikke minst om landet og kulturen.

Nå har jobben min gått over i andre fase, og vi jobber med å legge strategier for hvordan organisasjonen kan vokse seg sterkere, hvordan vi kan få inn flere penger til støtte for organisasjonen, skrive prosjekter og søknader. Dette er en veldig spennende fase, fordi av og til er vi veldig enige om hvordan ting bør gjøres, mens andre ganger finnes det en helt klar kulturforskjell, og det føles som om vi er på forskjellige planeter når vi diskuterer.

Den neste fasen vil bli å gjennomføre planene og strategiene vi legger. Men selv om vi legger planer for fremtiden nå, er det selvsagt veldig mye å gjøre av andre ting også, og vi jobber kontinuerlig beinhardt med gjennomføringen av prosjektene. Siden vi ikke er så mange på kontoret tar alle i et tak der det trengs, selv om man i utgangspunktet har ulike oppgaver.

Hvor lenge skal du være i Tadsjikistan?

Jeg blir i Tadsjikistan til oktober, tolv måneder til sammen. Så det er fortsatt store muligheter til å komme på besøk! Dette forutsetter imidlertid at jeg får forlenget visumet mitt. Foreløpig har jeg bare visum til mai, og min organisasjon går gjennom et byråkratisk, gjennomkorrupt helvete av et system for å få forlenget visumet mitt.

Hvordan kommuniserer du?

På jobben snakker alle veldig godt engelsk. Veldig praktisk, men selvsagt litt dumt i forhold til å lære seg russisk. Sånn ellers snakker de fleste en blanding av russisk og Tajik, noe som resulterer i at man ikke klarer å lære seg noen av språkene skikkelig. Jeg prøver å lære meg russisk, og snakker til folk på russisk når jeg kan. De forstår og som regel snakker de russisk, men det hender også at de svarer meg på Tajik. Utenfor Dushanbe er det langt færre som snakker russisk, så der er det enten kroppsspråk eller tolk som gjelder.

Er det trygt i Tadsjikistan?

Ja, det er trygt i Tadsjikistan. Tadsjikistan led under en borgerkrig fra 1992-1997, men det har nå vært stabilt de siste ti-femten årene. Det har vært/er uroligheter av enkelte grupperinger i noen av grenseområdene, men kampene foregår stort sett innenfor grensen til Afghanistan. En del internasjonale rapporter de siste årene har imidlertid pekt på at Tadsjikistan er i faresonen for en ny borgerkrig, og at utviklingen nå er i ferd med å gå feil vei. Myndighetene hevder imidlertid de er sterke nok til å avvæpne et eventuelt opprør. De har alt under kontroll..

Føler du deg trygg i Tadsjikistan?

Sånn til daglig føler jeg meg veldig trygg  (sånn bortsett fra når minibussene råkjører på dårlige veier). Folk her er veldig høflige, og jeg har aldri følt meg truet eller kommet opp i en ubehagelig situasjon. Som utenlandsk kvinne hender det jeg får kommenter på gaten, (type hello! Eller – hei jente! på russisk), men det er aldri fysisk kontakt. Selv om de fleste Tadsjikiske kvinner holder seg innendørs etter at det har blitt mørkt, er det mye trafikk, folk, politi, busser og andre utlendinger i hovedgatene, så jeg føler meg trygg selv når jeg går hjem om kvelden.

Trives du i Tadsjikistan?

Ja, jeg trives overraskende bra. Ettersom jeg har min egen leilighet har jeg frihet og mulighet til å lage min egen mat. Det tror jeg har mye å si. Vurderer å flytte til vertsfamilie for å lære mer om kulturen og språket, men utfordringer som evigvarende og enorme måltider, magetrøbbel, kulturelle forventninger til hvordan kvinner skal oppføre seg og leggetider gjør dette alternativet litt mindre fristende. Så vi får se.

Ellers er det morsomt, spennende og lærerikt på jobb. Det er selvsagt interessant å jobbe med miljø og utvikling i Norge også, men det er helt utrolig spennende å være der hvor prosjektene faktisk gjennomføres! Man får en helt annen innsikt som jeg bare kunne drømme om i Norge og jeg lærer nye ting hver dag.

På de kaldeste dagene hvor strømmen/vannet/et eller annet ikke virker er det lett å savne Norge, og jeg ser frem til våren. Jeg mener imidlertid at man er nødt å tilbringe vinteren her dersom man virkelig skal bli kjent med Tadsjikistan.

Eventyret er over. Uzbekistan-turen er unnagjort, og jeg er tilbake i kalde, trauste Dushanbe. Traust ja. Etter å ha vært vitne til mirakuløse vakre byer, kan man ikke unngå å legge merke til at Dushanbe kanskje er en smule.. mindre imponerende. Til tross for det høye flagget.

Hjemme i leiligheten virker ikke internett, og på kontoret lukter det promp etter en lekkasje. Bankautomatene nekter meg å ta ut penger. Foten er fortsatt vond, etter å ha hoppet rundt på krykker i en uke. I tillegg har jeg pådratt meg både magetrøbbel og forkjølelse, og jeg kjefter irritert til damen på butikken, selv om det er min egen skyld at jeg ikke vet hvor vottene mine er.

Mange er bortreist, hjemme på juleferie. Og jeg kjenner at jeg savner dem. Aller mest savner jeg familien min og vennene mine der hjemme. Og til tross for at lokalbefolkningen inviterer meg på overdådige middager, nyttårsrakettene smeller på himmelen og jeg er omringet av glade, fulle og dansende Tajikere kan jeg ikke unngå å føle meg merkelig alene.

Heldigvis er Virginia der. Selv om vi har bodd tett oppå hverandre i en uke i Uzbekistan er vi fortsatt venner, og hun gir meg en god klem. Forteller at hun også savner vennene sine der hjemme i Paris. Hun vet akkurat hvordan jeg har det.

Og vi suller oss inn i varme tepper, drikker te og spiser sjokolade. For sikkerhets skyld ser vi også en amerikansk komedie, bare for å gjøre virkelighetsflukten ultimat.

Men virkelighetsflukten varer ikke lenge. I morgen får Virginia oppfylt sin tre år lange drøm om å reise til Iran, og jeg kommer til å savne hennes entusiastiske lovprisninger om alt som har med persisk kultur å gjøre, det være seg språk, mennesker eller kultur. Selv skal jeg tilbake på jobb igjen.

Det er første kveld i Bukhara, og vi sjekker inn på firestjerners hotell. For å få visum til Uzbekistan måtte jeg som norsk statsborger nemlig bestille hotell gjennom reiseselskap – forhåndsbetalt.

Slik var det imidlertid ikke for franske Virginia, og vi forsøker å overtale resepsjonisten at Virginia skal få lov å sove billig på mitt rom. Jada, det er mulig å prute på hoteller også. Og til slutt blir vi enige om at hun skal få lov å sove der for ti dollar, uten frokost.

Bukhara Palace Hotell er enormt. Hotellet har nok hatt sin storhetstid, men akkurat nå minner det mest om et spøkelseshotell, der vi skritter alene rundt i de tomme, mørke korridorene. Men rommet vårt er varmt, og for første gang på turen får jeg endelig tatt en nogenlunde varm dusj.

Så er det tid for middag, og Virginia, guideboken, krykkene og jeg tumler oss av gårde ut i de smale, trange, vakre gatene som slynger seg rundt som en forvirrende labyrint. Det viser seg raskt at de fleste spisestedene er stengt nå vinterstid, men noen service-innstilte fransktalende uzbekere viser oss veien til en koselig restaurant. Maten smaker fantastisk etter den lange, humpete bussturen, og det hersker en koselig stemning i lokalet. Et par menn røyker vannpipe i et hjørne, samtalen er dempet.

Plutselig begynner det å klø intenst inne i håndflatene mine, og svetteperlene begynner å piple frem på pannen. Noe kjennes veldig galt ut med kroppen min, og jeg kjenner meg plutselig veldig dårlig. Kløen sprer seg, jeg føler meg kvalm. Virginia rekker så vidt å spørre hva som er galt, før jeg spurter ut av lokalet og finner veien til nærmeste toalett. Maten kommer opp igjen, ut igjen, fra begge ender. Huden min er rød og hissig med noe som ser ut som et allergisk utslett. Hva i all verden er det som skjer?

Desperat får jeg tilkalt Virgina, som setter hele det forvirrede personalet i sving. Hun beordrer dem om å finne en bøtte til meg, gi meg vann, tilkalle taxi. Og før jeg vet ordet av det er jeg tilbake hotellet, liggende skjelvende under teppet. Utslettet på kroppen klør, men ellers føler jeg meg plutselig mye bedre. Det akutte anfallet stanset like brått som det kom. Hvorfor må det alltid være meg det skjer noe rart med, tenker jeg bittert før jeg sovner, utslitt av dagens strabaser.

Med stor lettelse føler jeg meg mye bedre dagen etter, og utslettet fra kvelden før er nesten helt borte. Jeg er eneste gjest i den enorme frokostsalongen, og får dermed god anledning til å smugle litt frukt og brød opp til Virginia, før vi tar byen i nærmere øyesyn.

Bukhara er enda vakrere i dagslys enn i mørket, og vi storkoser oss med å gå rundt og beundre alle de vakre bygningene som ligger strødd rundt om i byen. Vi møter stadig på flere av de lokale som har hjulpet oss i løpet av oppholdet med å finne hotellet, restaurantene og de ulike turistattraksjonene. De hilser muntert, og spør hvordan det går med foten min. Om ikke vi har lyst å komme inn på en kopp te? Vi takker imidlertid høflig nei, ettersom en invitasjon inn fra lokale gjerne innebærer mange timers prating og spising, og vi vil helst bruke den knappe tiden vi har her til å se mest mulig av byen.

Det er imidlertid svært kaldt, og etter et par timer bestemmer vi oss derfor for å prøve ut et av de lokale te-husene. For fem dollar hver får vi servert søtsaker og ikke mindre enn seks kanner med te og kaffe bestående av eksotiske kryddersorter, alle sammen viktige handelsvarer langs silkeveien. For første gang i livet prøver jeg blant annet kaffe med kanel og te med safran, verdens dyreste krydder.

Siste dagen i Bukhara gjør vi en siste innsats på turistfronten og jeg forsøker hardt å prute ned noen vakre, håndlagde silketepper. Jeg får kjøpt teppene for halve prisen etter å ha forhandlet i nærmere en halvtime. Likevel smiler mannen, og jeg er overbevist om at han har gjort en god handel. Men teppene er slående vakre, så heller ikke jeg kan unngå å smile. Vi kjøper inn brød på markedet, og forbereder oss på den lange reisen hjem. Brød er det eneste jeg har turt å spise etter hendelsen på restauranten, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme hjem til Tajikistan, hvor jeg kan koke min egen mat. Likevel ville jeg aldri vært turen foruten.

Uzbekistan var en kald, men vakker opplevelse.

Heldigvis har vi kjøpt inn litt brød som vi sitter og gumler på mens vi hutrer og venter utålmodige på endelig å skulle dra. Det er heller ikke hvilket som helst brød vi sitter og spiser på, men det berømte brødet fra Samarkand. Ifølge Tajikiske kilder kan man lagre brødet i et helt år, og det er fortsatt mulig å spise! Vi spurte familien vi bodde hos her i Uzbekistan om det virkelig kunne stemme. Det viser seg at lagringstiden nok er en smule overdrevet. Men moren fortalte at hun pleide å lagre brødet hun baker i to måneder, og at det fortsatt er like godt! Enn det.

Omsider setter bussen i gang, og vi jubler. Men jubelen tar fort slutt, i det vi innser at vi har fått oss en plageånd. Vi er fortsatt litt usikker på om denne mannen var full, eller bare en skikkelig idiot, men han plaget iallfall vettet av oss med ubehagelige tilnærmelser, til stor underholdning for resten av bussen. Etter uendelig mange høflige avvisninger og forsøk på å overse ham, blir Virginia rasende. Ikke bare er hun rasende, hun mestrer også lokalspråket imponerende godt, og forklarer mannen at han hvis han har vettet sånn nogenlunde i behold, så får han se og pelle seg vekk. Og på mirakuløst vis klarer vi faktisk å bli kvitt ham. Bare for å være vitne til at han plager en annen stakkars jente som sitter alene på bussen. Gir ikke akkurat det beste inntrykket av Uzbekistan, og jeg tenker på Lonely Planet guideboken min, som beskriver at Uzbekistan er landet i Sentral-Asia som er verst i forhold til trakassering av kvinner.

Taxi-turen fra grensen til Samarkand tok ikke fem timer, men syv. Og det viser seg å være det samme med veien fra Samarkand til Bukhara. Den fire timers lange turen viser seg snarere å være seks lange timer, inkludert pålastning av flere tonn stinkende fisk. Men vi kommer da frem til slutt, og rekker en liten kveldstur rundt i byen før mørket faller på.

Samarkand er imponerende med sine enorme kupler, søyler og byggverk. Bukhara er derimot hakket mer sjarmerende, med sine trange gater som det er umulig å ikke gå seg vill i. Det er spennende å gå på oppdagelsesferd, ettersom hver eneste trange gate plutselig ender opp ved foten av en vakker moské eller en annen historisk bygning. Virvarret av trange gater og labyrinter gjør byen spennende, men også helt umulig å finne frem til restauranter, hoteller og butikker. Her viste imidlertid lokalbefolkningen i Bukhara seg fra sin beste side, ettersom de alle var behjelpelige med å finne veien. Det var en imponerende service-innstilling, og det virker ikke som de har gjort annet i hele sitt liv enn å følge fortapte turister dit de skal.

Noen inviterte oss inn på te og kaker. Og taxisjåføren vi spurte om veien kjørte oss liksågodt gratis til et av hotellene (det var jo tross alt ikke i arbeidstiden hans). Ettersom vi omtrent var de eneste turistene i byen nå på vinterstid og byen ikke er så stor, møtte vi flere ganger på nesten alle som hjalp oss den første dagen. De hilste alle høflig og spurte hvordan det gikk med foten min. Den ubehagelige opplevelsen fra bussen ble heldigvis kun et vagt minne, etter å ha møtt så mange flotte mennesker i Bukhara.

Saa etter aa ha hinket paa krykker gjennom utallige grenseposter paa lille julaften, befinner vi oss omsider i Uzbekistan! Det er nesten ikke til aa tro. Etter en syv timers kjoeretur fra grenseposten ankommer vi Samarkand sent paa kvelden, og blir tatt varmt imot av vaar vertsfamilie, slektninger av Virginia sin vertsfamilie i Tadsjikistan.

Gjestfriheten er ikke mindre her i Uzbekistan, og vi blir servert et deilig varmt maaltid foer vi legger oss i et deilig, oppvarmet rom. Ettersom stroemmen kommer og gaar hele tiden, er det slett ingen selvfoelge med varme hus. Denne familien har imidlertid sikker tilgang paa gass, og vi er derfor svaert lykkelige over aa faa en god natts soevn.

Det er julaften, og heldigivis har nissen vaert paa besoek med julestroempe fylt av sjokolade. Bortsett fra dette er det lite som minner om jul. Jeg hinker rundt i gatene i Samarkand, omgitt av overveldende vakre bygninger paa alle kanter. De vakre moskeene, matrassene (tidligere skoler for muslimske studenter) og maousoleene er bekledd med imponerende kupler, soyler og kunstverk, som tatt rett ut fra eventyret om 1001 natt.

Etter en lang dag som turist, bestemmer vi oss for aa feire julekvelden paa en lokal restaurant – som viste seg aa vaere en kombinasjon av diskotek og restauant. Bortsett fra i Tashkent, er det ulovlig for kvinner aa gaa paa klubb eller diskotek, men hva gjoer vel det, naar man kan danse i restuaranten? Og jeg skal love deg – lokalbefolkningen i Samarkand vet aa slippe seg loes paa julekvelden! Til hoylydt Uzbekiske rytmer blir vi maapende vitne til hvordan uzbekiske kvinner og menn i alle aldre danser hemningsloest, og man kan ikke la vaere aa smile. Selv faar vi heller ikke vaere i fred, ettersom de lokale veldig gjerne vil ha oss ut paa dansegulvet. Til tross for de lokkende rytmene er det vanskelig aa danse med krykkende, og motvillig lar de meg sitte i fred, mens Virginia blir dratt med i dansen. Vi foler oss merkelig malplasserte, der vi sitter i praktiske reiseklaer og ullgenser, mens kvinnene i lokalet har pyntet seg med kraftig sminke, trange kjoler og sko med imponerende hoye haeler.

Maten var ikke mye aa skryte av, og latterfulle maa vi innse at julemiddagen nok kanskje var en smule skuffende. Likevel – julenissen var overraskende tilstede, og ville gledelig ta et bilde med oss, til vaar store fornoyelse.

VI skulle gjerne bodd lenger med vertsfamilien, men paa grunn av registreringen sjekker vi inn paa et vakkert, men kaldt hotell. Det er veldig lite fleksibelt i Uzbekistan, ettersom myndighetene til enhver tid vil vite hvor du befinner deg og med hvem. Som turist _maa_ man derfor i teorien tilbringe alle netter paa hotell. Varmtvann mangler, og for aa overleve natten faar vi rundt fem lag tepper til aa ha over oss. Med ullklaer sover vi saann passe godt.

Paa grunn av forstuelsen tar jeg det rolig i dag, med kun noen faa turistseverdigheter, mens Virginia farter rundt paa sine friske ben. I morgen reiser vi videre til Bukhara, som sies aa vaere enda vakrere.

God jul alle sammen!