Før klokken slår tolv, må jeg rekke å gratulere kjæresten min som har holdt ut med meg i fem år.
Fem år er ganske lenge det, når man setter seg ned og tenker på det. Tiden går så fort, snart er vi gamle. Men det bryr jeg meg ikke så mye om, så lenge jeg har verdens beste kjæreste!
Noe sier meg at min fantastiske familie kanskje hadde fortjent en plass blant akward family pictures. De to skeptiske herrene på sidelinjen er nok litt usikre på om de egentlig har valgt rett familie å bli en del av…
Klikk på bildet for å se det større. Foto: Eivind Marienborg.
Det var rart å forlate Dijon. Alle menneskene, alle stedene, alle minnene. Og kattene. Jeg kommer til å savne kattene! Det var rart å sitte på toget på vei til Paris og ikke vite når jeg neste gang vil besøke denne sjarmerende byen, dette flotte landet.
Frankrike. Det var rart å sitte på toget på vei til Paris og se ut på landskapet. Kjøre høyhastighetstog som den naturligste ting i verden, mens åkre og vindmøller suste forbi. Frankrike er vakkert.
Det var rart å møte nordmenn på flyplassen. Blekfete nordmenn i rosa skjorter som går i ett med rosafargen i ansiktet, fordi de elsker tanken på å bli brune, og som derfor konsekvent har nektet å smøre seg med solkrem. Smøre seg med solvett i løpet av ferien i Frankrike. Blekfete nordmenn som snakker norsk.
Det var fint å møte Eivind igjen. Det var fint å ha noen som venter på deg på andre siden, som tar deg med hjem, hjem til leiligheten sin igjen.
Enda finere var det å være ferdig med fransk-eksamenen på fredagen, og kunne nyte helgen, nyte sommerværet i Norge, nyte å ha fri og være fri.
Friheten og det deilige sommerværet ble brukt til å gå tur til Ullevålseter og spise nybakte boller bakt av den fantastiske kjæresten min. Så etter en lang tur i skogen, i solen, er vi slitne, men glade og stolte.
Jeg er hjemme igjen.
Balhy ville enten hindre meg i å dra, eller være med til Norge! Pusen min!
Avskjedskomiteen på togstasjonen i Dijon. Tatt ut fra togvinsuet.
Avskjedskomiteen, Yonglong og Ayaka. Savner dem!
Og velkomstkomiteen i Norge. Verdens beste kjæreste!
En liten rast på Ullevålsseter. For flere bilder av turen vår, kan du sjekke Eivind sin blogg
Det er slett ikke synd på meg her nede. Stadig dukker det opp kjentfolk fra Norge.
Denne helgen besøkte mamma og pappa meg. Det var selvsagt veldig hyggelig! Denne gangen fikk jeg besøkt de koselige restaurantene som jeg ikke har tatt meg råd til å besøke tidligere, vi har tatt hele turistløypa i byen, og hatt en fantastisk piknik i parken. Vi kjøpte godt brød, franske oster og vin og satt i en av de fine, fredelige parkene som finnes her i Dijon. Været var supert, så vi koste oss masse. I morgen blir det en siste lunsj før mamma og pappa reiser hjem. Da er det skole og alvor igjen her nede, det blir som sagt litt rart. Men blir fint å se igjen vennene mine i klassen igjen – de fleste har vært ute og reist hele ferien, så jeg flere av de har jeg faktisk ikke sett på nesten tre uker!
Maisin Milliére er en av de koselige restaurantene jeg endelig fikk besøkt.
Middag på Maison Milliére.
Piknik i Colombiere-parken
I dag er det valentines Day, og du er i et helt annet land. Et helt annet sted. Og her sitter jeg, i en liten by i Frankrike og synes det hele er ganske så rart.
Jeg skulle ønske du kunne være her, tilbragt dagen sammen med meg. Ikke fordi det er Valentines Day. Jeg synes man bør gi plass til kjærligheten mer enn en dag i året. Men det er også fire og et halvt år siden vi ble sammen i dag.
Det er rart. Veldig rart. Har det virkelig gått så fort?
Jeg kunne sagt hvor mye jeg savner deg, for jeg savner deg hver dag. Jeg kunne skrevet at det er fælt å sitte alene i et fremmed land og pugge fransk, istedenfor å være der du er. Men sannheten er at jeg er glad. Jeg er glad for at jeg savner deg. Jeg er glad for å sitte og se ut av vinduet, for plutselig å oppdage små snøkorn i luften, og tenke at det minner meg om deg, og at det gjør meg glad.
Jeg er glad for at jeg blir glad når jeg tenker på deg, og at jeg vet at du tenker på meg. Jeg er glad for at det dumpet et brev ned i postkassen min i dag. At du har regnet ut hvor lang tid brevet ville bruke, slik at jeg fikk det akkurat i dag.
“Det er hverdager det er flest av”, pleier du alltid å si. Og jeg smiler inni meg når jeg tenker på det. Det er ikke Valentines Day som gjelder. Det er hverdagen. Og jeg gleder meg til å tilbringe hverdagene med deg. Igjen.
