“Jeg er invitert på hundreårs-jubileum”, sa Eivind uskyldig. “Jeg er invitert med følge, så hadde vært hyggelig om du ble med”. Og jeg ble selvsagt med som en god gjerning. Hvor god gjerning dette skulle vise seg å bli, ante jeg lite om. Isåfall hadde jeg nok sett langt etter en enklere gjerning å gjøre.

Tatt i betraktning at jeg ikke kjente noen av disse menneskene, at snittalderen på festen er nærmere jubilanten selv og at jeg måtte forberede meg på en lang kveld med lange taler, var vel dette strengt tatt ikke så fristende i første omgang. På den annen side lokket Eivind som sagt med hotellovernatting og god middag, og jeg tenkte at dette ville være muligheten til å gjøre en god gjerning, i alle fall mot Eivind.

Rett før vi skulle dra, møtte vi Jan Tore på veien. Han poengterte at dette definivt var en god gjerning, og at for hans del var dette en så god gjerning at det kunne telle for hele helgen. Han skulle bare visst hvor rett han fikk!

Så satt jeg der da, under middagen, nærmest podiet fordi kjæresten min er leder av Juvente, og jeg som sagt var hans følge. Og talene kom, og historien om en svunnen tid ble definitivt bragt på banen. Det var nok opptil flere av de gamle som tok seg en liten høneblund der mellom talene og middagsservering. Jeg klandrer dem ikke.

Det var da det skjedde.

Selveste toastmasteren lente seg over meg, og spurte om ikke jeg kunne gjøre ham en liten tjeneste. Min første tanke var at jeg sikkert ble bedt om å flytte meg lenger bak, slik at det ble plass til flere av de “viktige” personene på dette bordet. Den tanken viste seg å være fulltendig feil. Den lille tjenesten, var å dele ut roser til veteranene på festen, liksom på vegne av ungdommen. Det ville vel strengt tatt vært mer naturlig å spørre Eivind om dette, tenkte jeg for meg selv, men nå hadde det seg slik at alle disse veteranene var mannfolk, og de måtte få klem av ei jente, og toastmasteren ville de nok ikke klemme, påsto han.

Dette var selvsagt et impulsivt påfunn av toastmasteren, og jeg ble ganske satt ut der jeg satt, og ville vel satt meg rett ned, om ikke jeg allerede satt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, og enda mindre hvordan jeg skulle si det. Her satt jeg, for en gangs skyld på et arrangement hvor jeg ikke hadde noenting med saken å gjøre, og hvor jeg ikke hadde noen ansvarsoppgaver, hvor jeg ikke trengte å si noe, gjøre noe, stresse eller være nervøs. Og så kom plutselig dette veltende opp i fanget mitt. What to do, what to do? Siden jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle avvise denne mannen, sa jeg ja. Det kan da ikke være så mange av disse veteranene, tenkte jeg stille i mitt sinn. Det er jo bare et par roser, det er sikkert over på et øyeblikk. Lite ante jeg da om at jeg endte opp med å bli rose-utdelerpike for resten av kvelden (og festen varte fra fem på ettermiddagen til ett på natta)!

Ikke bare måtte jeg plutselig uten forvarsel stå der oppe på scenen, nervøs for å tryne på høye hæler, og dele ut roser (hilse med høyre hånd, dele ut rosen med venstre hånd, eller var det omvendt?) og gi klem til veteranene som hadde vært med lenge og vært ledere i organisasjonen (deriblant justisminister Knut Storberget, jada, her sier vi ja til et par veteraner, også er det jaggu meg tilfeldigvis justisministeren også, skulle du sett, ikke nødvendig å advare rosepiken om sånt på forhånd iallfall, neeeida). Nei det ble ikke bare med denne ene roseutdelingen – her skulle det deles ut roser i hytt og gevær. Og toastmasteren stod der på talerstolen og stadig vekk ropte han at nå måtte Helga komme opp og dele ut flere roser.

Om ikke jeg visste hvem noen av disse menneskene var på forhånd, så visste iallfall plutselig alle hvem jeg var: Roseutdeler-piken. Jada. Jeg er profesjonell nå. Statsministeren neste. Så det er bare å ringe, om en du trenger en blond, smånervøs jentunge på altfor høye hæler til å dele ut rosene dine en dag. Om ikke annet, så er jeg iallfall allerede booket som roseutdeler på neste hundreårsjubileum for avholdsbevegelsen. Takk skal du ha.