Hjemkomsten kom så altfor brått. Det var så mye jeg skulle se, oppleve. Og så banket virkeligheten på døren, tvang meg vekk fra livet her nede, fra varmen, solen. Plutselig skulle jeg hjem.

Jeg pakker sekken, det har ikke helt gått opp for meg at jeg dagen etter vil sitte på flyet hjem. Jeg gjør de siste innkjøpene, forklarer hostellet at det er min siste natt. Plutselig er alt min siste. Min siste middag, min siste tur på yndlingskafeen, min siste tur gjennom byen. Og det er da jeg ser det. Mount Kilimanjaro. Vekk er alle de tunge skyene som pleier å ligge som et tykt teppe dekkende over fjellet. Vekk er den varme disen som gjør fjellet uklart, nesten som en speiling. I kveld er det annerledes. I kveld er fjelltoppene tindrende klare, ragende mot himmelen i all sin styrke og kraft. Jeg stormer gjennom byen. Bryr meg ikke om alle de nysgjerrige ansiktene, menneskene som snur seg for å se. Bare fortsetter å løpe, gjennom de travle gatene, trafikken, markedet, bilene, opp trappene, til et av de høyeste takene, utsiktspunktene som finnes.

Fjellet er enda klarere. Det er så vakkert, at jeg får klump i halsen og tårer i øynene. Jeg blir stående lenge. Helt til solen har gått ned, og mørket omsider sluker fjellet, spiser sakte opp landskapet rundt. Og til tross for en uendelig tristhet, kan jeg ikke la være å smile. Det var fjellets siste farvel.

Av og til kan det lønne seg å være stamkunde på et hostell.

Jeg er tilbake i Moshi, tilbake på yndlingshostellet mitt, Umoja Lutheran Hostell. Ikke bare er hostellet billigst, i motsetning til Buffalo er servicen på Umoja upåklagelig, og frokosten består av pannekaker!

Området er også stille, rolig og trygt. Umoja har derfor et svært godt rykte blant lokale her i Kilimanjaro Regionen. Jeg har derfor alltid prøvd å bo på Umoja så sant det ikke er fullt, og resepsjonisten lyser opp når han kjenner meg igjen. Han smiler. “Habari za Usubuji” sier jeg. God morgen. Han spør meg hvor jeg har vært nå? Kibosho, kanskje? Eller Marangu? Jeg forklarer at jeg denne gangen har vært på vestiden av Kilimanjaro, i Engarenairobi. “Langt!” kommenterer resepsjonisten. “Har du et rom til meg?” spør jeg håpefullt. Det har han. Han tenker seg om litt, og så tar han meg med til rommet. Denne gangen får jeg rommet helt innerst i gangen, og når han låser opp rommet kan jeg ikke la være å måpe. Det er et fint rom med dobbeltseng, kjøleskap, vifte, og varm dusj som fungerer. Myggnettingen er ny, uten hull. Langt høyere standard enn de andre rommene jeg har bodd på her. Han smiler. “Jeg tenkte du ville like dette rommet. Hva synes du?” “Er det virkelig samme pris?” spør jeg. Jeg må nesten spørre, så jeg ikke får en ubehagelig overraskelse, men han nikker. Jeg har visst steget i gradene.

Tanzanianere elsker musikk. Uansett hvor jeg går, er musikk en viktig del av hverdagen her.

Butikken på hjørnet spiller musikk dagen lang for hele gata, så det spraker i høytalerne. Den spiller de nyeste hitene innenfor sjangeren Bongo flavour, eller Bongo flava, som det heter på swahili.

Den skurrete radioen står på for fullt i alle hus, hvor musikken strømmer ut. Radioen spiller aller helst Bongo fleve den også. Eller gospelmusikk. Er noen så heldige å ha en cd-spiller blir den godt brukt. Den kan stå på i flere timer, gjerne med den samme cdn om og om igjen. Selv moskeene synger sine lovnader høyt fra sine rustne høytalere, og koret danser og synger i kirkene. På bussene spilles musikk, og på tv-skjermen vises musikkvideoer. På cafeene spilles de samme sangene om og om igjen. Bongo fleva.

Musikk er viktig her. Så viktig, at folk danser til musikken som spilles høyt, og jeg kan ikke unngå å smile, bli revet med av den fengende rytmen. Så viktig, at jeg av og til blir helt ør i hodet av all støyen som sendes ut fra alle kanter. Det er Bongo fleva for alle penga!

“Vi vil gjerne være ærlige og dele all informasjon med dere. Men hvordan vet vi at dere er dem dere utgir dere for å være? Hvordan vet vi at dere ikke jobber undercover for myndighetene?”

Vi befinner oss i en landsby på grensa til nasjonalparken, på vestsiden. Den nye tolken er flink, snakker godt engelsk og gjør som han skal. Det gjør meg langt tryggere på at intervjuene skal gå bra også denne gangen. Likevel vet jeg ikke helt hva jeg skal svare det nervøse ekteparet på påstanden om at vi jobber undercover for myndighetene.

Før intervjuet gir jeg dem alltid en lang briefing om studiet mitt. At jeg er fra Norge, at jeg er her som del av mastergraden min. At studiet er fullstendig uavhengig. Jeg er ikke knyttet til KINAPA, ikke myndighetene eller noen organisjasjon. Materialet vil bli behandlet konfidensielt, og de jeg intervjuer vil bli anonymisert. Jeg vil ikke publisere deres navn eller identitet, og informasjonen vil ikke kunne koble deres uttalelser til deres identitet.

Likevel er ekteparet skeptiske. De er rett og slett redde. Redde for hva som kan skje med dem om de er ærlige, om de utrykker seg kritiske.

Jeg kan ikke gjøre annet enn nok en gang forsikre dem om at vi er dem vi er, og at ingen fra myndighetene vil ha tilgang på materialet, og hvis det er noe jeg kan gjøre for at de skal tro meg? De ber om å se identifikasjonskortene våre, for å se at vi virkelig er dem vi er. Vi gjør som de ber om. Jeg gir dem også visittkortet mitt med adressen, telefonnummer og mail. Skulle de ha behov for å snakke med meg igjen, er det bare å ta kontakt.

Omsider aksepterer de at vi er dem vi er, og at det er trygt å fortelle. Historiene de gir oss er viktige og ærlige. De forteller om en hverdag med mange problemer. Desverre er ikke historiene deres unike. Det ligner mistenkelig på de samme historiene jeg har hørt i Marangu og Kibsoho. Forskjellen er kanskje at de her har enda større problemer med “wildlife”, elefanter som kommer og ødelegger avlingen.

Vi takker for at de har tatt seg tid til å prate med oss, og gir dem en liten gave (en kilo sukker og en kilo ris) som takk for deltagelsen og som en kompensasjon for å bruke sin verdifulle tid på å snakke med meg. I motsetning til andre ser de derimot ikke glade ut, men snarere skeptiske. Jeg tenker at de kanskje heller ville ha foretrukket penger, men det er visst ikke det som er problemet. “Det er ikke nøvendig med gave”, sier de, men jeg vil gjerne gi dem det likevel. Jeg forstår ikke hvorfor de ikke vil ta imot, men det viser seg til slutt at de er redde for korrupsjon. De er redde for å ta imot en gave fordi det kan bli oppfattet som korrupsjon. Hva om vi egentlig er fra myndighetene for å sjekke om de tar imot såkalte “gaver?” Jeg forsikrer dem om at det ikke er korrupsjon og ta imot sukker og ris som betaling for tiden de har brukt på meg. Motvillig takker de ja til sukker og ris. Så lenge det er en betaling og ikke en gave, så går det kanskje bra.

På veien ut kan jeg ikke unngå å undre meg. Hva, eller kanskje nærmere bestemt hvem har gjort disse menneskene så redde?

Ting tar tid i Tanzania. En kjøretur er ikke bare en kjøretur. Bensin skal fylles, luft skal punpes i dekkene. Kona til sjåføren skal plukkes opp på veien, etter at dallasdallen hun kjørte med fikk motorstopp. På veien fra et sted til annet skal også familiemedlemmer og arbeidskolleger plukkes opp. Det gjelder å utnytte både tid og rom (bilens).

Bilen bryter sammen. Vann fylles for å avkjøle. Den knuste frontruta truer med å bryte sammen når som helst, men holder seg foreløpig på plass. Omsider kommer vi frem. Vi kommer alltid frem (bank i dashbordet). Ting tar bare litt tid. I Tanzania.