Blir du med til kirken i morgen, Helga? spør Albert. Det nærmer seg søndag igjen. Ikke akkurat min favorittdag her nede. Alle kontorer er stengt, og det har vært vanskelig å gjøre intervjuer på søndager, noe som betyr at disse fridagene i mine øyne stort sett har vært bortkastet.

Heller ikke her har jeg hatt muligheten til å legge noen planer på søndagen. Jeg trenger tillatelse fra både distriktet og landsbylederen før jeg kanbegynne intervjuene, og ingen er tilgjengelige før mandag. Likevel føler jeg heller for å sove lenge dagen etter, enn å stå tidlig opp for å gå i kirken. Så jeg sier at jeg står over for denne gang.

Ved frokosten dagen etter viser det seg imidlertid at ingen i familien har gått på den tidlige messen. Snarere tenkte de å gå på messe nummer to sammen med meg! Jeg har ikke stort annet å gjøre, og føler ikke jeg har stort valg heller, med mindre jeg ønsker å gjøre et stort nummer ut av at jeg ikke vil gå i kirken. Og det vil jeg ikke. Vil jo gjerne at denne (nok en gang) nye familien som har vært så gjestfrie og tatt meg inn i sitt hus, skal føle at jeg setter pris på det de gjør for meg. Så jeg blir med. Dessuten er disse menneskene lutherske, så kanskje blir det en ny opplevelse fra den katolske kirken.

Vi sitter på harde trebenker og lytter til preken. Det vil si, de som forstår swahili antar jeg at lytter til prekenen. Selv lar jeg tankene vandre, men koser meg når koret synger og danser for oss. Det er også fascinerende å se på alle de fargerike klærne, søndagskjolene. Noen få Maasaier har også funnet veien. De sitter der med sine karakteristiske, tradisjonelle drakter. Noen har prangende smykker hengende i ørene, andre har utvidet øreflippen med store hull, slik at øreflippene henger i tynne tråder.

Etter en god stund begynner enkelte mennesker å reise seg opp og presentere seg, og – ut fra hva jeg forstår, bekjenner de seg til Jesus Kristus. Siriel, kona til Albert begynner å hviske noe i øret mitt. Det høres ut som hun vil at jeg skal gjøre det samme. Skremt rister jeg på hodet. Men når fire, fem personer har reist seg, kikker plutselig hele kirken på meg. Rett på meg, med sine stikkende øyne. Jeg blir livredd. Siriel dytter på meg. – Stand up! sier hun. Jeg reiser meg uten å mukke. Hva i all verden er det som skjer? tenker jeg forvirret. “Jeg heter Helga,” sier jeg nølende. “Jeg er Norge”. Det er det eneste jeg kommer på å si. Jeg ser spørrende på Siriel, som smiler. Menigheten er tydeligvis fornøyd, og jeg høster spontan applaus, før jeg setter meg rødmende ned. Jeg skiller meg ikke lenger ut i mengden fordi jeg er hvit, men snarere fordi jeg er rød som en tomat.

Så er det kollekt. Albert hadde advart meg med at det gjerne var to tre runder med kollekt, og han hadde rett som bare det. Etter tre runder hvor det var meningen at vi skulle gi penger, tenkte jeg det var over. De ga seg imidlertid ikke med det. Nå var det tid for de store sedlene! Presten gikk rundt og oppfordret folk til å gi penger. En mann gir ham 1000 tz. “Josef her, har gitt 1000 tz!”sier presten, og viser seddelen i været. De andre klapper. Han samler flere sedler. Noen gir 5000, andre 10 000. Jeg kan ikke unngå å kjenne at magen vrenger seg. Dette er gruppepress! Tenker jeg. Hva med de som ikke har så mye penger? Hvordan føles det å tilhøre en menighet som åpenlyst roser alle som gir store sedler til kirken? Og det ga seg ikke med det. Enda en gang var det kollekt! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Denne gangen hadde jeg ikke flere mynter heller, men Siriel stakk diskret til meg en liten mynt. Hva med de som ikke kan gi hundre og ørten mynter hver eneste søndag?

Messen fortsatte. Etter tre lange timer begynte trebenken å bore seg inn både i rygg og rumpe. Hvor lenge har de tenkt å holde disse menneskene her inne? undret jeg meg, men til slutt begynte folk å strømmme ut av kirken. Endelig, kunne jeg ikke unngå å tenke. Oppvisningen var imidlertid ikke ferdig der, nei. Nå delte kvinnene seg i en gruppe, mennene seg i en annen. Og så, begynte kirken med auksjon. Frukt og grønnsaker ble solgt ut til høystbydende. Dette var kirken som visste å samle inn penger!

Vestsiden av Kilimanjaro NP er langt tørrere og varmere enn de andre stedene jeg har vært. Her er lange sletter med tørt gress og de tørre, lave trærne som er så karakteristiske for de afrikanske slettene og steppelandskapet. Her er rødbrun sand som virvler opp og setter seg i øyne, nese munn. Kuer, geiter og esler blir gjetet langs veien av Maasaier.

I det vi kjører innover i landskapet, med fjellet Mount Meru i sikte langt avgårde på den ene siden, og Mount Kilimanjaro på den andre siden, kan jeg ikke la være å smile. Dette landskapet, med sine landslakte stepper, dette er noe jeg kan kjenne igjen. Fra filmer, dokumentarer og bilder.

Dette er bildet man danner seg av Afrika, til tross for at Afrika er så mye mer. Til tross for at Tanzania, med sitt varierende landskap av dype kratere, paradoksalt høye fjell, tett skog og tørre, åpne sletter, er så mye mer enn jeg noen gang kunne forestille meg.

Det har vært vanskeligere å motivere seg for siste etappe av feltarbeidet. Metta på informasjon, inntrykk og intervjuer har jeg nå kommet langt over den første perioden hvor alt var spennende og interessant. Tanken på at over halvparten av tiden her nede nå er overstått og at jeg snart skal vende nesa hjemover har også gjort det vanskeligere å forberede seg på nok engang å skulle tilbringe ti dager eller mer på landsbygda og gjøre intervjuer.

På et nytt felt er det viktig å nullstille seg, være nysgjerrig og spørre om alt. Det er viktig å være motivert for å gjøre en god jobb og ikke være forutinntatt, tro at man nå vet alt fra før fordi man har vært andre, lignende steder. Det tok derfor en god stund å psykisk forberede meg på å være klar for en ny økt. Kanskje var jeg heller ikke helt klar da jeg dro til vestsiden.

Utfordringen med å finne en ny tolk krevde også en ekstra kraftanstrengelse, kanskje særlig motivasjonsmessig for å faktisk gjennomføre siste etappe. Hva om det ikke er meningen at jeg skal til vestsiden? fikk jeg det for meg. Har jeg ikke egentlig nok materiale fra før?

Det er  mye som er vanskeligere på vestsiden av Kilimanjaro. Det er langt mer øde, og dermed få steder å overnatte med mindre man kjenner noen lokale man kan bo hos. Vi begynte derfor på mange måter helt fra grunnen av da Albert og jeg leide en taxi og kjørte til Engarenairobi for å gjøre oss kjent. Snakke med landsbyledere, forhøre oss om landsbyene som grenser mot nasjonalparken, snakke med landsbylederne. Det blir ikke stort lettere av at den store majoriteten der er muslimer som nå har ferie for å feire slutten på ramadhan, og at landsbylederne er opptatt av å slokke en brann i nærområdet. De bryter stadig ut på grunn av tørken.

Likevel. Nå er jeg her, og det er jeg glad for. Nysgjerrigheten vekkes på nytt i et landskap som er svært annerledes fra de andre stedene jeg har vært, hvor folkenes hytter og hus er forskjellig, og situasjonen annerledes. Av og til må man bare bite tennene sammen og gjennomføre. I ettertid er jeg glad for det.

(innleggene er noe forsinket, men haaper det er artig aa lese dem likevel)

Arusha. Langt bedre enn sitt rykte. Folk herfra blir gjerne ansett som ekstra bråkete, byen som trafikkert og full av svindlere som vil prakke en “god deal” på turister. Jeg ble derfor overrasket over hvor vakker Arusha var, med sine grønne trær og rike forstadstrøk. Jeg likte byen med det samme. Til tross for at vi er inne i tørkeperioden, er også klimaet i Arusha behagelig, i motsetning til varme Moshi. Kjølig om morgenen, passe varmt på dagen. Perfekt.

Trafikken var også langt mindre enn jeg hadde ventet meg, selv om det var vanskelig å krysse veien her, som i alle andre storbyer i Tanzania. “Hvorfor i all verden har dere ikke overganger for fotgjengere?” spurte jeg tolken min en dag. Han svarte at veiene var bygget når det var langt mindre trafikk. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor de ikke bare kan klatte opp et par striper i veien.

Tolken min er imidlertid ikke med meg lenger nå, og Arusha føltes som en fremmed storby jeg ikke ville være alene i. Gå meg vill i. Så jeg reiste til min hjemby Moshi. Virkelig, det føles som jeg har kjent Moshi, med alle sine gater, butikker, restauranter og hoteller i en evighet. Her kan jeg ta en avkjølende svømmetur i bassenget på YMCA, drikke kaffe på The Coffee Shop og møte spennende turister, studenter og frivillige som også har funnet veien til Tanzania. Spise på den indiskitalienske restauranten hvor du alltid blir kjent med andre reisende. Eller jeg kan spise en god lunsj i kombinasjon med trådløst internett på the Coffee Lounge. Ikke en gang selgerne og de mange – Hello, dont you remember me? I talked to you yesterday! (det gjorde jeg selvfølgelig ikke) plager meg lenger.

Her kan jeg fint slappe av noen dager mens jeg venter på at helgen skal komme. Min venn fra Marangu reiser nemlig hjem til familien sin på vestsiden av Kilimanjarohver helg. Og denne helgen skal jeg få være med, og bo med familien hans. Så jeg slapper av i Moshi og forbereder meg på siste etappe i feltarbeidet.

Om ikke jeg har noen tolk, så har jeg i det minste et sted å bo. Mannen jeg skal bo hos heter Albert og jobber for en miljøorganisasjon i Marangu, men i helgene reiser han hjem til landsbygda si på vestsiden av KIlimanjaro, ikke så langt unna Sanya Juu.

Nå er det egentlig ikke i Sanya Juu jeg skal gjøre feltarbeid. Jeg skal helt til Engare Nairobi, et stykke lenger inn i ødemarken på vestsiden. Men det er iallfall et startpunkt. Et sted jeg kan bo, utforske, finne et sted å leie bil, få tak i tolk. Det er flere alternativer. Den forrige tolken min har koblet meg til en annen student som også er fra samme universitet, Sokoine University of Agriculture, og som trenger jobb. Han er også Maasai, slik som folkene på vestsiden er, så det kan jo være en fordel, selv om han ikke er lokalkjent. Et annet alternativ er å få hjelp av Albert til å finne en bra tolk.

Det er mye som skal ordnes på kort tid, men vi får satse på at det går bra.