En enorm haug med klær og ting ligger klart til å pakkes på bordet. De siste innkjøpene er gjort, og i morgen reiser jeg altså til Tanzania. Det føles veldig rart, og det har nok ikke riktig gått opp for meg ennå.

Har jo forberedt dette feltarbeidet ganske lenge nå, så det å faktisk skulle dra, endelig, føles superrart! Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen min før dette innlegget. Plutselig kom Eivind hjem fra Argentina, plutselig var det bare en uke igjen til jeg skulle dra, og plutselig hadde jeg ikke så god tid lenger til å gjøre alle de tingene jeg kunne “vente litt med”. Plutselig kunne ikke ting vente lenger, for jeg skulle jo dra.

Så det har vært en litt hektisk siste uke, men nå håper jeg alt er klart!

Reiseplanen er som følger:

17.30: Flyet letter fra Gardermoen

Mellomlanding i Amsterdam

Nattfly til Nairobi

4.august; Fly til Dar Es Salaam

09.20 4.august: Fremme i Dar Es Salaam

En natt på hotell

5.August: Buss videre til Moshi (ca 8 timer)

Av og til er det fint å snakke om masteroppgaven med andre, og det har i grunn blitt ekstremt mye masterprat med mine venner i det siste.

En av mine beste venninner, Line, er akkurat ferdig med masteroppgaven (hun fikk A!) og det er utrolig givende å høre om hennes erfaringer, kunne spørre henne om ulike ting, fortelle om mine egne bekymringer og generelt ha faglige diskusjoner. Selv om ikke studiene våre ikke er helt like, er det mye som kan sammenlignes og mye man kan lære av, så det er gøy.

Det er også fint å spise middag med kjære klassekamerater, noe jeg har gjort flere ganger den siste uken. Anette og Kine påsto at de ble stressa av å høre alt jeg hadde klart allerede, men nå er det jo tross alt jeg som reiser om under to uker, og ikke dem, så de har nok tid til å forberede seg til feltarbeidet (de reiser i September). Selv om vi foreløpig er litt på forskjellige stadier i prosessen er det jo veldig fint å ha noen å snakke med. Anette har for eksempel vært i Tanzania flere ganger, og har masse gode råd og tips. Takk, Anette!

Egentlig er det urettferdig å liste de etterhverandre, for alle tre har hver sine sterke sider. Derfor vil jeg sterkt anbefale alle tre.

1. Steinar Kvale, Inter views, eller på norsk: Kvalitative forskningsintervjuer

2. Robert Weiss,(1994)  Learning from Strangers (særlig kapittel 4 er nyttig!)

3. Josselson et al. (2003) Up Close and Personal. The Teaching and Learning of Narrative Research

Flere lister vil nok komme senere.

I dag ringte jeg til Tanzania, uten engang å forberede meg eller tenke over hva jeg skulle si. Og det slo meg at det som tidligere var helt forferdelig skummelt, nå har blitt en vane.

Jeg er ikke lenger redd for å snakke med personen i andre enden, selv om det er en fremmed tanzanianer langt, langt borte. Jeg har lært meg å takle at det er litt forsinkelse på linjen av og til, og at man ofte må gjenta en setning flere ganger eller be om at en setning blir gjentatt, uten at jeg føler for å legge på fordi det er flaut å ikke forstå. Så det må vel kalles fremskritt!

Ellers går forberedelsene sakte, men sikkert fremover. Det er så utrolig mange småting som hele tiden skal ordnes, i tillegg til at jeg må prøve å få lest så mye som mulig. Men disse småtingene tar virkelig opp flere timer hver dag! I dag har jeg for eksempel ringt en kontakt i Tanzania, skrevet referat fra et møte jeg hadde i går, svart på et par mailer, prøvd å lage et oversiktsark over viktige telefonnummer, nummer til ambassaden, sykehus, forsikring etc, men jeg ble ikke ferdig. Jeg fikk også kredittkort i posten (har hørt det er lurt å ha mer enn et betalingskort med seg), og det skal aktiveres i nettbanken. I tillegg må man jo liksom spise og handle mat og gjøre sånne kjedelige hverdagsting. Og alt dette tok bort tiden fra det jeg egentlig hadde planlagt å gjøre i dag: Å lese. Men fikk iallfall lest litt da, i Robert Weiss sin Learning from Strangers. Anbefales av alle som skal gjøre kvalitative forskningsintervjuer! Kanskje særlig kapittel 4 som har gode eksempler på dårlige og gode intervjuer og forklaring på hvordan man kan få til et bedre intervju. Helt supert.

Gjennom mine kontakter har jeg nå endelig klart å finne en familie i Marangu som jeg får bo hos. Det betyr at jeg har gode kontakter i de to første landsbyene jeg skal til! Fortsatt litt usikker på om jeg skal til to eller tre landsbyer, men det må jeg se ann når jeg kommer ned og ser hvor mye tid jeg føler jeg trenger på hvert sted og slikt.

Uansett var det en enorm lettelse å vite at jeg ikke må sjekke meg inn på et eller annet packpacker-hotell i Marangu, for da ville det nok vært mye vanskeligere å komme i kontakt med lokalbefolkningen. Så, jeg er veldig glad for at ting løser seg – og nå er det jo bare to uker igjen til jeg drar også!