Dette innlegget er sansynligvis mest interessant for den som selv vurderer å gjøre narrativ forskning, eller som har lyst å lese seg opp på temaet.

Steinar Kvale sin bok om intervjuer har fått en del omtale i denne bloggen. Etter å ha fått tips om å lese boka både av en blogg-leser og av veilederen min, er jeg enig i at den var nyttig.

Nå vil jeg imidlertid trekke frem en annen bok som jeg har funnet svært nyttig for å lære om narrativ forskning! Boken er redigert av Josselson, Lieblich og McAdams (2003) og heter “Up Close and Personal. The teaching and learning of Narrative Research”. Boken er egentlig beregnet på professorer som skal lære bort narrativ forskning til studenter og elever, og er basert på andre læreres erfaringer i å skulle lære bort dette.

Imidlertid er den vel så nyttig for meg som student! Ved å lese om oppgaver og tips disse professorene gir til sine elever, lærer jeg mye mer enn jeg har gjort ved å lese fagbøker om teorien bak narrativ forskning. Etter å ha pløyet, skummet og rushet gjennom en rekke bøker om narrativ forskning og analyse begynner jeg å bli dritt lei av introduksjonskapitler som spør – hva eeer egnetlig narrative research??? og som svarer at jo, det kan være så meget og så mangt.

Jeg kan jo bare glede meg til i høst, når jeg selv skal sitte å skrive teoridelen i oppgaven min og selv må stille meg spørsmålet: hva eeer egentlig et narrativ?

Vel – tilbake til boken som har gitt meg meningsfull informasjon om narrativ forskning: Kapittel 1 ga, gjennom å sammenligne narrativ forskning med maling – en god del nyttige tips (sånn når man ser gjennom alle lagene med maling). Kapittelet var også morsomt skrevet, noe som gjorde det lettere å henge med.

Vil også særlig trekke frem kapittel 5. For et fantastisk kapittel! Her kommer tipsene på rekke og rad om hvordan og hvorfor man bør lage en grundig intervjuguide (denne har jeg jo allerede laget, men på bakgrunn av min nyervervede kunnskap skal jeg gå gjennom den på nytt), tips når man intervjuer, eksempler på feil som gjøres i intervjusituasjoner og hvordan man lettere kan få intervjuobjektene til å fortelle de historiene man ønsker å få når man gjør narrative intervjuer. Kapittelet var spennende skrevet, med mange og gode eksempler. Kapittelet viser også hvordan narrative historier fra enkeltindivider er relevante for en større sosial sammenheng og hvordan de henger sammen med ledende diskurser i samfunnet.

Selv om bokens forfattere ser ut til å ha sitt fagfelt innenfor psykologi, er jeg overrasket over hvor relevant alle tipsene er også for de som ikke skal bruke narrative intervjuer i terapeutisk sammenheng, men som sosiologisk og samfunnsvitenskapelig forskning generelt.

I flere bøkene jeg leser om narrativ research, er dette med å kunne lytte et gjennomgangstema. Og i de fleste stedene står det at få vil kunne beherske denne kunsten fullt ut når man intervjuer dersom man ikke har noen trening i det fra før.

For eksempel kan det være veldig lett å bli “revet” med i samtalen og komme med egne refleksjoner og meninger. I narrative intervjuer er det derimot et poeng å skulle klare å lytte aktivt, høre hva intervjuobjektet snakker om, stille oppfølgende og relevante spørsmål til dette, prøve å sette seg inn i intervjuobjektet sin situasjon og oppmuntre til å fortelle gjennom mhmm, og mmm’er uten å “dette ut”, det vil si, glemme å høre etter.

Dette kommer definitvt til å være en utfordring. Jeg vet med meg selv at det er mye lettere å følge med i samtalen dersom jeg selv er en aktiv deltager av samtalen, og jeg har nok en lei tendens til å avbryte folk som snakker (dette er noe jeg prøver å skjerpe meg på, men det er ikke så lett når man blir ivrig!). Også i Frankrike fant jeg ut at til tross for min dårlige fransk, foretrakk jeg å snakke i vei, istedenfor å lytte – i frykt for at jeg ikke skulle forstå den andre personen som snakket flytende fransk!

Så jeg har spurt meg selv flere ganger: Er jeg egentlig kompetent til å gjøre narrative intervjuer? Jeg kjenner svært mange mennesker som er langt bedre lyttere enn meg. Da kom jeg til å tenke på en erfaring fra folkehøgskolen. Av vår fantastiske lærer hadde vi fått i oppgave å dra ut på haiketur en uke, uten penger og uten mat. Vi skulle klare oss selv ved hjelp av andres godhet, for å føle på hvordan det er å være fattig og avhengig av andre. Dette var jo i seg selv en stor opplevelse – å skulle komme seg rundt ved å være avhengig av andre (Jeg og Gunnlaug Cecilie haiket tur-retur til Bodø) og å skulle spørre folk om vi kunne overnatte hos dem og få mat.

En annen del av oppgaven var å intervjue mennesker som vi møtte på vår vei, om alt mellom himmel og jord. Det vil si at spørsmålene vi stilte var alt fra “hva er yndlingsfargen din” til “tror du på Gud?” Det viktigste her var ikke egentlig hvilke svar vi fikk, men at vi lærte å lytte til andre mennesker. Spørsmål som egentlig kunne blitt besvart med “rød” og “ja” eller “nei” ble som regel besvart med en strøm av ord, historier og livserfaringer. Det var så interessant og spennende å høre på alle disse menneskene, at jeg lenge hadde lyst å samle alt sammen i en bok – men det var jo ikke så lett. Ikke hadde vi båndopptager, og vi hadde også lovet menneskene at det de fortalte ikke skulle brukes til annet enn en skoleoppgave.

I ettertid ser jeg at det viktigste vi kanskje lærte i denne oppgaven, er evnen til å lytte. Vi tok på oss en rolle hvor vi selv ikke kom med meninger eller diskuterte (selv om jeg inni meg var svææært uenig i trailersjåføren sine meninger), det eneste vi gjorde var å lytte og stille oppmuntrende spørsmål. Siden oppgaven var så fri fra før av, kunne vi selvsagt stille andre spørsmål enn de vi hadde forberedt på forhånd, og det endte med utrolig mange interessante historier. Husker særlig en kvinne som plukket oss opp og fortalte om hvordan det var å være prest i en liten bygd hvor de fleste kristne mente at kvinner ikke burde være prester. Det var et ganske sterkt møte.

Jeg ble også overrasket over hvor villige folk var til å fortelle om seg selv til to vilt fremmede jenter. Men kanskje var det nettopp derfor? Her plukket de opp to jenter fra veien som de aldri ville se igjen, som ikke kjenner sjåførens fulle identitet og som ikke ville bruke informasjonen de fikk til noe som helst, men som likevel er villige til å lytte. Hvorfor ikke fortelle dem alt? Jeg tenker at hvis jeg klarer å finne frem til denne stemningen, og den rollen jeg hadde som aktiv lytter – da er jeg kanskje inne på noe likevel…?

Hvis noen hadde sagt til meg at måten jeg burde jobbe med masteroppgaven på var å skrive ting ned på post-it lapper, ville jeg nok ledd godt. Post-it lapper liksom. Så ueffektivt! De rotes bort lett, ikke er det mye plass på dem, og det må da strengt tatt være et utrolig rotete system.

I dag, da jeg satt ved kjøkkenbordet og jobbet oppdaget jeg imidlertid at det de siste dagene på merkelig vis har hopet seg opp en haug av post-it lapper, og jeg begynte å tenke litt over dette. Hvorfor har jeg brukt så mange av disse små lappene? Hvorfor ikke bare skrive ting rett inn på pcn eller bruka notatboka mi?

Vel, jeg har funnet ut følgende:

- Post-it lapper er geniale som huskelister og gjøre-lister. Etterhvert som gjøre-punktene hoper seg opp og det blir vanskelig å holde styr på alle post-it lappene er det nemlig bare en måte å bli kvitt dem på: ved å gjøre punktene som står på lappen! På den måten får man gjort unna det man må gjøre, uten at det kan utsettes i all evighet

Post-it lapper kan brukes som bokmerker hvor jeg kan notere små ting inni boka (kan jo ikke markere direkte i bøker lånt av biblioteket)

- I tillegg kan jeg notere ned de aller viktigste poengene fra bøkene. Som regel har jeg ofte notert fra bøkene jeg leser underveis – enten i notatbøker, eller rett inn på pcn. Problemet er at det da er lett å ta med omtrent alt som virker relevant på en eller annen måte, og det blir da en overveldende stor mengde av informasjon som jeg i ettertid ikke skjønner hvorfor jeg slavisk har notert ned – og den relevante informasjonen forsvinner i den store mengden. Med post-it lapper er det annerledes.Post-it lappen tvinger meg til kun å prioritere det viktigste! (som jeg så overfører inn i programmet evernote på pcn). Så kan jeg heller henvise til hvor jeg har funnet ting i litteraturen, hvis det trengs.

Det nærmer seg feltarbeidet, men alt er slett ikke klart. For tiden lurer jeg veldig på hvor mange landsbyer jeg skal besøke. På den ene siden hadde det vært fint å få så god tid i hver landsby som mulig, mens jeg på den annen side også gjerne vil kunne sammenligne forskjellige landsbyer.

I utgangspunktet tenkte vi at jeg burde besøke Marangu (hvor den mest populære turløypa opp til fjellet går) og en landsby på vestsiden av nasjonalparken hvor det er utilgjengelig og svært lite turister. Det er imidlertid svært vanskelig å få kontakter på vestsiden, og jeg aner ikke hvor jeg skulle sovet, bodd eller hvem jeg skulle snakket med på vestsiden. Dette lar seg nok kanskje lettere å ordne når jeg kommer ned dit, men samtidig skal jeg bare være der over en begrenset periode.

Imidlertid har jeg fått gode kontakter på en landsby på sørsiden, og der er det heller ikke særlig mange turiste. Det er imidlertid langt mer tilgjengelig. Både i Marangu og i landsbyen på sørsiden er det flest Chaggaer, mens det på sørsiden er Maasaiene som holder til. Kunne derfor vært spennende å sammenligne en utilgjengelig Maasai-landsby med “turist”l andsbyen Marangu.

Har tenkt tanken på at jeg egentlig burde besøke alle tre landsbyene. En Chagga landsby med mye turisme nær grensa til parken, en chagga-landsby som er litt mer utilgjengelig uten turisme, og landsbyen på vestsiden. Men da får jeg problemet med tid, at det blir veldig kort tid på hvert sted.

Akkurat nå heller jeg mest til å sammenligne Marangu med landsbyen  på sørsiden – av tidsmessige grunner, praktiske grunner (allerede etablerte kontakter og familie jeg kan bo hos), og fordi jeg definitivt tror det ville være interessant å sammenligne disse to landsbyene. Men jeg vet jo ikke hva jeg da går glipp av ved å besøke en utilgjengelig Masaai-landsby på vestsiden av nasjonalparken..

Ps. i dag fikk jeg hentet visumet på posten. Litt skummelt å sende avgårde passet synes jeg, så nå er jeg veldig letta. Hurra!

Jeg har vært her i tre dager nå. Mangel på internett kan på mange måter ses på også som en fordel. Har kunnet vie tiden min til lesingen, og sluppet alle de praktiske tingene jeg også må ordne, men hvor jeg er avhengig av nett. Skal imidlertid inn til sivilisasjonen i morgen for å ta en dusj og jobbe på en ordentlig pc med tilgang til dataen (ikke for å fornærme min Asus eee, men skjermen er liten, den tømmes fort for strøm og jeg har som sagt ikke nett her).

Jo mer jeg leser, jo mer innser jeg at jeg ikke kan, og med følelsen av at jeg overhodet ikke har peiling på det jeg driver med, skal jeg altså snart reise på feltarbeid. Ideelt sett skal man kunne det man skal intervjue om ut til fingerspissene. Men ikke bare det, man bør også vite alt om den politiske, økonomiske, sosiale siden ved landet man skal til og gjerne litt til. I tillegg bør jeg kjenne godt til kunsten og det håndverket det er å intervjue. Jeg, som ikke har intervjuet noen i hele mitt liv! Iallfall ikke på denne måten.. Jeg synes synd på det første intervjuobjektet mitt. Håper på det beste, frykter det verste.

I tillegg bør man helst snakke språket i landet flytende. Til tross for et par fredager med swahili er jeg nok ganske langt unna å mestrespråket flytende, men vi får håpe at tolken min kan hjelpe meg med akkurat det.

Håper at følelsen av at jeg egentlig ikke vet hva jeg holder på med er noe andre masterstudenter har, og ikke bare jeg.