Feil om fisk

Innlegget star også på trykk I Avisa Nordland

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, direktør i Norsk Olje- og gass hevder i sitt innlegg i avisen Nordland at oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ikke vil utgjøre noen risiko for torskebestanden. Schjøtt-Pedersen sitt selektive valg av informasjon og lettvinte konklusjoner er svært skremmende.

Oljeboring setter fiskebestanden i fare

Lofoten, Vesterålen og Senja er selve arnestedet for våre viktigste fiskebestander. Disse bestandene spiller en nøkkelrolle i de store havøkosystemene og danner grunnlaget for våre viktigste fiskerier. I havet rundt øygruppen gyter verdens siste gjenlevende torskestamme sammen med sild, hyse og sei.

Schjøtt-Pedersen hevder i sitt innlegg at dersom det skulle skje en oljeutblåsning utenfor kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja vil fiskebestanden kunne rettes opp i løpet av få år. Dermed er ikke oljevirksomhet en fare for torsken.

Ifølge Havforskningsinstituttet trenger man ikke nødvendigvis en stor oljeutblåsning for å sette torskebestanden i fare. Selv et begrenset oljeutslipp i et mindre område kan ramme en stor del av en årsklasse av torsk eller annen gytende fisk. Konsekvensene av å drepe store deler av en årsklasse kan igjen bety mindre bestand av voksen fisk. Hvis dette skjer i en periode hvor fiskebestanden er på et lavt nivå kan det innebære svært dramatiske og langvarige konsekvenser. I motsetning til Schjøtt-Pedersen sin påstand om «et par år» viser forskningen fra Havforskningsinstituttet at slike effekter godt kan tenkes å vare i mer enn ett tiår. Hva tror Schjøtt-Pedersen vil skje med havøkosystemene dersom de viktigste nøkkelartene våre er nede for telling? Hva vil skje med fiskeriene og det levende kystsamfunnet dersom dette skulle skje?

Dersom oljeselskapene skulle være så uheldig å miste kontrollen, nevner løsningsorienterte Schjøtt-Pedersen at fiskebestanden kan gjenopprettes raskere gjennom å begrense fisket. Er det dette Norsk Olje- og gass mener når de snakker om sameksistens mellom fiskeriene og oljenæringen?

Langt mellom liv og lære

Den nyeste forskningen publisert i år av Havforskningsinstituttet og Senter for økologisk og evolusjonær syntese ved Universitetet i Oslo (UiO) viser også at hysa som gyter utenfor kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja er langt mer sårbar for oljeforurensning enn man tidligere har trodd. Selv små og kortvarige oljeforurensninger fører til at hyselarver og egg får så store skader at de ikke kan vokse opp. Dette er svært urovekkende ettersom Kystverket sine observasjoner viser at det de siste årene har vært en økning i antall ulykker og uhellsutslipp på norsk sokkel. Erfaringene fra ulykken som «aldri» kunne skje på Deep Water Horizon i Mexico gulfen i 2010 viser også at det er langt mellom liv og lære. Hverken oljelenser eller det kreftfremkallende oppløsningsmiddelet Corexit kunne forhindre omfattende og alvorlige miljøskader på sjøfugl, delfiner, havskilpadder, fisk, korallrev og mennesker.

Uten sammenligning

Lofoten, Vesterålen og Senja kan på ingen måte sammenlignes med oljeproduksjon i Nordsjøen. I motsetning til oljefeltene i Nordsjøen, befinner de potensielle oljefeltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja seg bare noen titalls kilometer fra land. Dersom det skulle skje en ulykke er dette for kort avstand til at naturen rekker å bryte ned eventuelle oljeutslipp. Schjøtt-Pedersen skryter i sitt innlegg av at oljeindustrien har utstyr som vil kunne stoppe en oljeutblåsning på «bare» to uker. Hvordan tror Schjøtt-Pedersen at strendene langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja vil se ut etter disse to ukene?

I sitt innlegg viser Schjøtt-Pedersen til det han omtaler som Norges mest troverdige institutter. Da burde det kanskje også vært på sin plass å nevne at Norges miljøfaglige institutter, som Norsk Polarinstitutt, Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet alle sammen fraråder oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

En ting kan vi imidlertid være enig med Schjøtt-Pedersen om. Vi har den kunnskapen vi trenger. Etter å ha brukt over 1 milliard kroner og over 15 år på ulike forvaltningsplaner og utredninger, er konklusjonen fra forskerne soleklar: Om det er et område som har så stor naturverdi at det bør gis varig vern mot olje og gassvirksomhet, så er det havområdene uten Lofoten, Vesterålen og Senja.

Lykken er en 5 kvadratmeters balkong

En av kriteriene for å kjøpe leilighet er at den måtte ha en balkong. Jeg har alltid drømt om å ha en liten balkong (ok, egentlig har jeg vel drømt om et småbruk, men sånn nest etter det og hage liksom) hvor jeg kan dyrke min egen, økologiske kortreiste mat, og nå har drømmen gått i oppfyllelse!

DSC_9860

Jeg har allerede rukket å nyte et par solfylte frokoster på balkongen, og nå begynner våren virkelig å nærme seg. Så langt, alt vel. Men så kommer jeg på at jeg har null peilig på hvordan man dyrker ting!

Så i dag har jeg kjøpt meg håndbok i plante og hagestell på Maritabutikken på hjørnet. I tillegg har jeg meldt meg på nybegynnerkurs for balkonggartnere hos Majobo etter tips fra søsteren. Majobo er en nettverksorganisasjon som jobber for kortreist og økologisk matproduksjon, fordi det er framtiden. Midt i blinken, med andre ord!

Jo flere som dyrker mat på egenhånd, enten det er i en krukke eller i en hage, jo bedre er det. Majobo har utrolig mange morsomme prosjekter, sjekk for eksempel ut denne:

Kunsten å ikke kjøpe nytt

Så satt jeg der da, i en haug med rot og innså at jeg eier veldig mye mer enn jeg trodde. Det var da jeg bestemte meg. At når jeg skulle flytte til den nye leiligheten ville jeg følge noen ganske enkle regler: 1. Kaste minst mulig. 2. Ikke kjøpe nytt

Å ikke kjøpe nytt når man flytter til en ny leilighet byr på visse problemer. Selvsagt prøvde jeg å beholde mest mulig av tingene jeg har kjøpt og eide fra før. Men siden den nye leiligheten var mye mindre, var det en rekke ting som ikke passet lenger – sofaen var for stor og måtte selges, klesskapene var det heller ikke plass til. Og det at jeg ikke skal kjøpe nytt betyr jo ikke at jeg ikke vil ha en fin, stilig og gjennomført leilighet. Så da var møbeljakten i gang. Og jeg har lært så utrolig mye! Her kommer en liten oppsummering:

1. Folk gir bort de fineste ting!

Vi hadde slikt et fantastisk stilig respatex bord og stoler i leiligheten jeg leide før. Da jeg spurte eierne om jeg kunne kjøpe bordet av dem sa de at jeg kunne få det! Lykke <3

2014-03-23 15.19.17

Bord og stoler: Gitt bort av mine kjære naboer. Tallerken og kopp: Gitt bort av min kjære mor. Radio: (U)frivillig gitt bort av min kjære eks. Gryte: Kjøpt i bruktbutikken Tidsrommet.

2. Finn er min store kjærlighet!

Jeg tror egentlig ikke at jeg har innsett tidligere hvor genialt det er med finn. Ikke bare blir man kvitt sine gamle møbler i en rasende fart (iallfall når man bor på Østlandet), man finner også en uendelighet av skatter! Møbler fra 50 og 60-tallet er ekstremt populære for tida. Skal man ha tak i disse må man derfor handle raskt.

DSC_9849 DSC_9851

Det er ikke nødvendig å reise til Ikea for å få billige møbler. På Finn.no får du dem ferdig satt opp og enda billigere. Fordi folk flytter i ett sett og vi lever i et forbrukssamfunn er møblene som regel svært velholdte og så godt som nye. Eneste som er problematisk er at man som regel må hente møblene selv og er avhengig av bil. Her er jeg heldig som har snille foreldre og venner med bil.

2. Det finnes så utrolig mange fine bruktbutikker der ute!

Hvem trenger møbler fra nye butikker når det finnes så utrolig stort utvalg av bruktbutikker? Noen av mine favoritter er Tidsrommet som selger møbler fra 50/60/70/80 – tallet, og Bruktbutikken til Maritastiftelsen som hjelper ungdommer på skråplanet og rusavhengige tilbake i arbeidslivet.

DSC_9852

Sofa: Fra bruktbutikken til Maritastiftelsen. Bord: Arvet av mormor sammen med masken som henger på veggen. Plante: Omplassert fra min kjære venninne Gitte. Stol: Fått av naboen

This time for Africa

I morgen reiser jeg til Johannesburg for å delta på Oilwatch Africa sin generalforsamling!

Oilwatch Afrika er et nettverk av afrikanske organisasjoner som kjemper mot oljevirksomhet. Jess, du hørte riktig. Mot olje! Folk er nemlig dritt lei av at noen få rike skal tjene seg styrtrike på å tømme landene for naturressurser som ødelegger klima, miljø og folks levevilkår. De landene i Afrika som har funnet olje har faktisk hatt en negativ økonomisk utvikling, økt konfliktnivå og forverret levestandard sammenlignet med de andre landene.

Heldigvis finnes det masse smarte folk i disse landene som mener at løsninga selvsagt er å la olja ligge og heller satse på fornybar energi. Her har Norge virkelig noe å lære!

Siden jeg skal til Sør-Afrika synes jeg det passer bra å avslutte med Shakira sin VM-sang waka waka (selv om hun strengt tatt er fra et annet kontinent). Men teksten handler jo om å velge sine kampsaker,  ha trua på at man kan klare det, at det slett ikke er over og at det er nå det gjelder! Og sannelig synes jeg det passer bra i kampen for å la olja ligge!

Olje og energidepartementet ute og kjører

TFO -ordningen er udemokratisk, skitten oljeforvaltning på sitt aller, aller verste.

Lars Verket viste for en stund siden hvordan Olje og Energidepartementet kommer med feilopplysninger og alvorlige faktafeil. Eivind påpeker i sitt innlegg problemet med at departmentet fullstendig overser sine egne faginstanser når disse fraråder oljevirksomhet i sårbare havområder. Nå er de ute og kjører igjen.

Dagbladet kan avsløre at departmementet har bedt riksrevisjonen fjerne kapitler fra sin rapport om norsk oljeforvaltning før den ble publisert. Det som har blitt bedt om å fjernes er omtalen av evalueringen av Tildeling av Forhåndsdefinerte Områder, også kalt TFO. Dette er ikke så rart, for jeg kan tenke meg at OED kommer i et svært dårlig lys angående TFO av flere grunner:

1. TFO- ordningen er en udemokratisk sniktildeling av områder til oljeindustrien

I Norge har vi to prosesser for å dele ut områder til oljeindustrien. Den ene er de såkalte konsesjonsrundene. De skjer med to til tre års mellomrom og er en prosess der olje og energidepartmenet plukker ut områder som oljeselskapene kan få søke på. Til tross for at det aldri har hendt at et oljeselskap har fått nei når de har søkt på et område, innebærer i det minste denne prosessen høringsrunder hvor statens faginstanser og andre kan få komme med innspill om hvilke områder som ikke bør tildeles til oljeindustrien (selv om man sjelden blir hørt, slik Eivind påpeker i sitt innlegg).

Den andre måten å dele ut områder til oljeindustrien er TFO. I denne prosessen har man faste områder (kalles modne områder) som oljeselskapene kan få søke på hele tiden og som deles ut en gang i året. Tanken bak denne prosessen er at man deler ut områder som er en «naturlig del» av dagens oljeproduksjon, det vil si områder som allerede ligger i nærheten av oljeproduksjonen som drives, og som på en naturlig måte kan inlemmes i denne produksjonen, uten at man trenger å vente tre år på konsesjonsrunden. Det store problemet med dette er når man, slik vi har sett en tendens til de siste årene, sniker inn umodne områder i TFO-runden, (områder som ikke har oljeproduksjon og som heller ikke ligger i nærheten av oljeproduksjon eller områder som slett ikke er en «naturlig» innlemmesle av produksjonen, men snarere sårbare havområder som ikke bør åpnes for oljeproduksjon) slik at oljeindustrien kan få tildelt mange nye områder raskt hvert eneste år uten at man har hatt en ordentlig demokratisk prosess hvor faginstanser og andre har kunnet uttale seg. TFO -ordningen er rett og slett udemokratisk, skitten oljeforvaltning på sitt aller, aller verste.

2. TFO-evalueringen en katastrofe i seg selv

På grunn av massiv kritikk av TFO-ordningen fra statens faginstanser og blant annet Natur og Ungdom, satte Åslaug Haga i gang en evaluering av TFO-ordningen. Vi håpet at denne ordningen skulle evalueres av eksterne, uavhengige aktører, noe som ville vært naturlig, men i ettertid har det vist seg at det slett ikke blir en uavhengig evaluering av ordningen. Problemet er også at den stadig blir utsatt.

3. TFO-tildelinger pågår mens ordningen evalueres

Man skulle jo tro at man ikke tildeler områder gjennom TFO så lenge den er en ordning som har høstet massiv kritikk og som er under pågående evaluering. Men mens evalueringen stadig blir utsatt, tildeles områder som aldri før gjennom TFO.

Litt flaks må man ha…

Jeg misunner ikke alle de bilistene som i dag måtte grave frem de kalde bilene sine og kjøre rundt på snødekte og glatte veier. Likevel er det ofte en prøvelse å være miljøvennlig kollektivtrafikant i snøkaoset. I dag hadde jeg merkelig nok flaks oppi all uflaksen!


Det er kanskje ikke så mange som har fått det med seg, men jeg har altså begynt å lære meg Swahili. Dette innebærer at jeg hver fredag pendler til Ås, som tilbyr kurs i Swahili. Toget til Ås går kun en gang i timen, og er på Ås kvart over hver time. Siden timen min begynner kvart over ti, må jeg være på Ås kvart over ni hver fredag – og i dag trengte jeg virkelig den ekstra timen!

08.00: Helga løper til T-banen.

08:11: T-banen skulle ha kommet. Istedenfor sier de over høytaleranlegget at det ikke går noen bane i dag.

08:12: Helga løper så fort hun kan til bussen, som er et stykke unna.

08:15: Helga står og venter på bussen. Flere og flere mennesker kommer til, ettersom det ikke går noen t-bane, og til slutt står det et helt opptog av folk og venter på bussen. – Det kan da umulig være plass til så mange mennesker på bussen, mumler en gammel mann.

08:20: Helga står fortsatt og venter på bussen, som har pause på andre siden av gaten. Menneskene på holdeplassen tripper stresset, og håper at busssjåføren snart er ferdig med pausen, så han kan snu og kjøre oss til byen.

08:25: Det store opptoget av mennesker presser seg på bussen, som omsider får kjørt avsted nedover mot byen.

08:42: Helga løper så fort hun kan til togstasjonen, og håper at toget ikke har kjørt. Forrige fredag gikk toget fra plattform ti, så hun satser på at toget går fra spor ti nå også. Og ganske riktig, der står toget til Ski.

08:44: Toget til Ski skulle ha kjørt for fire minutter siden, men har blitt forsinket med ny avgang 08:44. Helga løper så fort hun kan ned til perrongen og håper hun rekker toget. På veien nedover mens hun løper, rekker hun å tenke: Toget til Ski stopper da på Ås, eller? Langt der fremme ser hun konduktøren gjøre seg klar til å blåse i fløyta. Foran henne sperrer en gutt for veien. Han prøver også å rekke toget, men med hans tempo kommer de aldri til å rekke det. – Løp! Skriker hun, og dytter ham i ryggen. Gutten løper enda fortere, (han sender henne imidlertid et ganske stygt blikk når de omsider har kommet ombord) konduktøren ser dem og venter. – Går dette toget til Ås? Sier Helga andpustent. – Kom deg inn på toget! Sier konduktøren stressa, blåser i fløyta og dørene lukkes.

08:45: Toget kjører ut fra plattformen. Helga innser at toget til Ski ikke stopper på Ås, ettersom Ås er en stopp lenger enn Ski. Og med dette lokaltoget kommer Moss-toget (som hun egentlig skulle ha tatt) til å suse forbi.

09:15: Helga er fremme på Ski. Moss-toget, som skulle ha kjørt 09.11 fra Ski er forsinket på ubestemt tid. Helga jubler. Fortsatt tid til å rekke det! Men hva vil «ubestemt tid, si? Hun overhører samtalen til et par jenter som snakker om å ta bussen til Ås istedenfor. Hun løper bort, tar den ene jenta i armen og spør om de skal til Ås. – Ja, vil du bli med? spør jenta blidt. Det vil Helga veldig gjerne. Men bussene har allerede gått, så de rusler tilbake til togstasjonen.

09:28: Toget til Moss ankommer omsider.

09: 55: Happy ending! Helga er fremme på Ås, i god tid før forelesningen som begynner kvart over ti.

Når kollektivtrafikken først skulle bli rammet av snøkaos, var det jo greit at det rammet all kollektivtrafikk!

For de som ikke liker happy endinger, kan jeg jo legge til følgende minuser:

– Helga måtte betale  20 kroner ekstra for togbilletten fordi hun ikke rakk å kjøpe billett før hun gikk på. Hadde T-banen gått som den skulle hadde hun hatt god tid til å kjøpe billett. Egentlig kunne hun tatt taxi istedenfor buss ned til togstasjonen, siden det var Ruter sin feil at T-banen ikke gikk. Da hadde hun også rukket å kjøpe billett og spart penger istedenfor å betale 20 kroner ekstra. Men det er jo aldri godt å vite når man får refusert taxi-regning og ikke, så som regel tør man ikke ta taxi.

– Toget tilbake til oslo var ganske presist, men stappfullt, så Helga måtte stå hele veien fra Ås til oslo.

Ferietur til Gran Canaria og andre «gode» miljøtips fra NRK

Torsdag i forrige uke var det finale i NRK programmet ”Krafttaket”. Programmet kan på mange måter sies å være NRK sitt bidrag til engasjementet rundt klima og miljø. Så hva har vi lært? Jeg for min del sitter igjen med følelsen av at det er miljøvennlig og fint å dra på ferie til Syden – bare man husker å slukke lyset!

Familieprogrammet ”Krafttaket” på NRK skulle i utgangspunktet være et koselig familieprogram med den hensikt å vise hvordan nordmenn kan leve mer miljøvennlig. De siste ukene har vi kunnet kose oss med to travle familier som må lære seg å leve uten bil en uke, og som stadig blir mer bevisst over sitt eget forbruk. Med varme og humor har NRK vist hvordan den travle hverdagen(og en porsjon uvitenhet) ikke alltid gjør at vi nordmenn tenker så miljøvennlig. Så langt, så godt.

NRK staket ut veien, viste hvordan vi med enkle grep kan leve mer miljøvennlig – og sendte familien til Gran Canaria. GRAN CANARIA? Er det flere enn meg som føler seg forvirret? Med alvorlig mine gikk programlederen gjennom familiens hotellrom og sjekket bruk av air condition og om familiene var flinke til å slukke lysene. Disse tiltakene ville kanskje vært fine å bli minnet på om det ikke akkurat hadde vært for at NRK fløy to familier og et helt NRK team til Syden med fly.  Man trenger ikke akkurat å være rakettforsker for å skjønne at ikke alt henger helt på greip her – du skal slukke ganske mange lys på hotellrommet før det blir et ”Krafttak” i miljøvennlig retning å fly til Gran Canaria. Drammens-familien (som for øvrig aldri hadde vært i Syden før, men som NRK på død og liv skulle ha av gårde) og familien fra Oslo Vest, kunne tatt seg åtte bilferier Oslo-Bergen for samme mengde CO2 som én flyreise til Gran Canaria. Hadde de tatt toget, kunne de for samme mengde CO2 feriert i Bergen 182 ganger, bare for å ta et eksempel.

Det hele topper seg når man på Krafttaket sine nettsider kan lese følgende miljøtips:

”REIS KORT! Du trenger ikke reise jorden rundt for å få sol og varme.

Kanariøyene og Nord-Afrika har gode badetemperaturer nå.

Jo kortere du flyr, jo mindre blir miljøbelastningen”.

Det er mulig at NRK sin målgruppe er de minst miljøvennlige, nordmenn som ikke er særlig ivrige på å endre hverdagen sin for å bli mer miljøvennlig. Men hvis en ”kort” FLY-tur til Nord-Afrika er å feriere mer miljøvennlig, ja da skal du få jorda billig av meg. På den annen side hadde jo familiene en veldig fin konkurranse om å grave hverandre ned i sanden da. Det sparte nok mye CO2.

NRK: Gå og ta dere en bolle!

Verdens beste bursdagsgave

Jeg fikk mange fine gaver på bursdagen min den 23.Januar. Den fineste av dem alle, må jeg nok si var fra Oslo kommune.

På selveste dagen, dumpet en pakke fra Oslo Kommune ned i postkassa mi. Den inneholdt knallgrønne og knallblå poser, og et lite informasjonshefte.

Endelig kunne jeg slutte å smugle den fineste plastsøpla mi med på jobben for å putte den i søpla der når ingen la merke til det  (Naturvernforbundet har nemlig egen kildesorteringsordningsavtale).

Endelig skulle jeg få begynne å kildersortere!

Da jeg flyttet til Oslo, kunne jeg nesten ikke tro at det ikke var kildesortering i Norges hovedstad. Hjemme i Drammen hadde vi forlengst begynt å sortere matavall, plast og restavfall hver for seg. De første ukene hadde jeg en klump i halsen da  jeg kastet plast og matrester rett i restavfall. Jeg følte meg som en forbryter, at jeg gjorde noe alvorlig galt. Men det var ikke min skyld, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det.

Eller?

Som aktiv i Natur og Ungdom var det å jobbe for kildesortering en selvfølge. Vi dro på møter med sleske frp’ere som mente kildesortering er noe tull. Vi dro på møter med bystyret som mente de kjempet hardt for kildesortering, men at byrådet med Høyre og FRP stod i veien. Omsider ble det satt en dato – plast i 2009, våtorganisk skulle komme i 2011. Det føltes som en evighet langt fram i tid. Og det var det også. Etterhvert viste det seg at kildersortering av plast kom til å bli forsinket. Det ville ikke bli 2009, men 2010, i begynnelsen kun som en prøveordning. Våtorganisk visste ingen når ville komme, det var krangel om hvor det nye biogassanlegget skulle ligge.

Tida gikk, og mange har både før og etter meg kjempet for kildesortering i Oslo. Og det nyttet, selvfølgelig nyttet det! Lørdag 23.Januar 2010 ble det innført kildesortering i min bydel. Flere bydeler i Oslo har allerede blitt en del av opplegget, og etterhvert vil enda flere få være med, helt til  alle i Oslo til slutt vil  kunne kaste søpla si i knall grønne og knall blå søppelposer.