Det å være for tynn er et tabu i vårt samfunn

Det er et voldsomt fokus på overvekt i disse tider. Overalt er det informasjon om hvordan man kan bli tynnere, slankere, hvordan kiloene kan renne av. Butikkene er ikke bare fulle av sukker og fett. De er også fulle av lavkalori-produkter og helsekost. Undervekt er det derimot ingen som snakker om. Ingen vil lytte til en som har problemer med å være for tynn. Den slags “luksusproblemer”  fortjener ingen oppmerksomhet.

Personlig har jeg vært spinkel hele oppveksten, og har måttet tåle mye pepper for det. Jeg har blitt kalt “spikern” og helsesøstre har spurt om jeg har spiseforstyrrelser. Kommentaren “Moren min tror du har anoreksia!” svir fremdeles, enda det er over 15 år siden. I ungdomstiden da de fleste begynner å få former, føler man seg liten og umoden når man selv fortsatt ser ut som en tiåring – og selv i dag kan jeg fortsatt bli tatt for å være barn på bussen. Da jeg skulle til India sa helsesøsteren at jeg absolutt ikke måtte bli syk, for så tynn som jeg var, kom det til å være svært helsefarlig! Til tross for velment skremselspropaganda ble jeg selvsagt sjuk, men jeg lever da vitterlig ennå.

Barn som i oppveksten blir kalt feiten eller tjukkebolla er klare tilfeller av mobbing. Selv ble jeg aldri mobbet på skolen. Kommentarene om min kropp var jo bare velmente råd! Likevel former disse “velmente” rådene en som menneske. Som lommelegen så flott formulerer det:

“Man er generelt veldig forsiktig med å antyde overfor noen at de er overvektige. Derimot synes det som om det er helt i orden å påpeke for en som er tynnere enn vanlig at han er det. Vi bør kanskje tenke over at det er like sårende å få kommentarer om kroppen sin om man er undervektig som om man er overvektig.”

Hvis det er vanskelig å gå ned i vekt, skal jeg love at det er minst like vanskelig å gå opp i vekt for folk som er for tynne. Usunn mat hjelper sjeldent, og å legge på seg på en sunn måte krever tid og arbeid. Blir man syk, raser kiloene av igjen. På grunn av mangel på fokus angående dette temaet, kan man lett føle seg ensom i det å være for tynn. Man snakker ikke med andre om temaet, “alle” vil jo gå ned i vekt! Et raskt søk på nettet viser derimot at dette problemet er lagt mer omfattende enn det jeg selv hadde trodd. Innlegg på innlegg fra fortvilte ungdommer som lurer på hvordan man kan legge på seg når man allerede har prøvd “alt”. De er redde for å gå i bikini på stranden fordi de føler seg stygge, og liker ikke å trene styrketrening i offentlighet i frykt for å bli latterliggjort på grunn av sine spinkle armer. Hvor er fokuset på dette, i alt kroppshysteriet?

Den amerikanske søppelkulturen har riktignok et program nå som fokuserer på både overvekt og undervekt, kalt “supersize versus superskinny”. Problemet her er selvsagt overdrivelsens kunst. Overvektige som drikker femten liter brus om dagen mot undervektige med sykelige spisevaner som hopper over frokost og spiser tre jordbær til lunsj. De fleste som lider av overvekt og undervekt er langt fra denne virkeligheten. Vi har ikke spiseforstyrrelser, vi spiser godt og koser oss med maten. Derfor blir jeg så sint når jeg merker at jeg blir påvirket av drittprogrammene på TV som lager freakshow av mennesker som veier under 50 kilo som jeg selv, at jeg blir påvirket av slengkommentarer fra venner og fiender som ikke var gjennomtenkte. Jeg blir sint når jeg skjønner at jeg har blitt påvirket av et sjukt, sjukt samfunn hvor man streber etter det perfekte, men hvor ingen vil føle at de noengang er perfekt.