Kjemp for din rett. Kjemp for retten til å være stygg!

Jeg var hos frisøren igjen. For de som har fulgt bloggen min en stund, vet de at jeg har en helt spesiell skrekk for frisører. Tanken på heller å skulle la en fransk frisør klippe håret mitt (noe som ville innebært en lang rekke språklige misforståelser) fikk meg imidlertid til å bite i det sure eplet og dra til frisør før jeg reiser.

Denne gangen fikk jeg beskjed om at håret mitt er for tørt. Om jeg bruker noen hårkurer av noe slag? Ikke det, nei. Da jeg skulle gå, forsøkte hun å selge meg en hårkurkrem til 300 kroner.

Så da skal jeg ikke bare bruke shampo og balsam slik jeg nå gjør, jeg skal også bruke hårkur til 300 kroner. Det vil si at jeg må bruke fem minutter mer av tiden min hver morgen til hårkur. Mens jeg stod der og oppriktig vurderte om jeg burde kjøpe denne kremen, kjente jeg at irritasjonen steg. Skal tenke på det! smilte jeg anstrengt, og gikk slukøret, og en anelse sint ut døren.

Det hadde ikke vært så ille om det bare hadde vært denne hårkuren. Problemet er at frisører ikke er de eneste som prøver å prakke ting på meg. De vil jo bare mitt beste. Gjøre meg vakker. Og det vil jeg vel? Alle vil vel være pene, vakre og vellykket?

Tannlegen vil at jeg ikke bare skal pusse tennene morgen og kveld. Jeg skal også bruke tanntråd, skyllemiddel og gjerne en fluortablett. Noen minutter ekstra om morgenen kan vel ikke skade?

Hvordan står det egentlig til med huden min? Litt tørr den også, kanskje? Bruker jeg nattkrem? Hvis man skal forebygge rynker må man begynne nå – allerede i 20 års alderen! Ser jeg ikke litt blek ut? Et par timer i solstudio kunne kanskje hjelpe? Kreftfremkallende sier du? Prøv denne selvbruningskremen. Tar bare et par minutter om morgenen og ta den på, og vips, du er naturlig brun om et par dager! Utrolig, men sant!

Hår? Æsj! Hår er ekkelt hvis det er andre steder enn på hodet. Håret må bort. Fra armhulen, fra ben og fra mer intime soner. Det tar da ikke så lang tid å fjerne hår. Bare et par minutter?

Spis ditt, spis datt, trener du? Herregud, trener du ikke!??? Tenk hvordan kroppen din kommer til å se ut om et par år!!!!!!!!!!! Men frykt ikke, vi har et unikt tilbud, spesielt for deg!

-Hei!!!!  Tar du Omega 3?

Dra til helvete!

Selvsagt vil jeg være pen. Problemet er at det koster tid, penger og ressurser. Og strengt tatt – hvor etisk er det å skulle bruke så mye tid på meg selv som andre kommersielle aktører tydeligvis mener er minstekravet for hvor mye tid man skal bruke på seg selv?

Alle kan være pene. Og ja, da mener jeg faktisk alle. Nå skal jeg ikke gå rundt og påstå at ikke det finnes forskjeller på folk. Noen er naturlig mer pene enn andre. Men i stor grad handler det bare om prioritering. Prioritering av hvor mye tid man giddder å bruke på seg selv, på å se bra ut.

Noen velger å prioritere utseendet sitt. De trener, styler, shopper, fikser og mekker på seg selv. Og for guds skyld, det må det virkelig være rom for hvis det er det man synes er gøy.

Men da må det da pinnadø værra rom for å få lov å være stygg også! Det kommersielle markedet, med den påvirkingskraft den har, har fått det til å virke som at skjønnhet er det absolutt viktigste her i verden.

Og ikke naturlig skjønnhet. For skjønnhet kan kjøpes for penger. Og tid. Hva kunne vi vel ikke utrettet i verden, om alle de minuttene som brukes på sminking i verden, var brukt på frivillig arbeid? På utviklingshjelp?

Med dette kommer jeg med et løfte. Jeg blir ofte påvirket, og kjøper ting som jeg tror vil få meg til å se bra ut. Men jeg lover. Jeg skal ALDRI kjøpe hårkurkrem!

Endelig har moteskaperne skjønt det jeg allerede visste som femåring. Det er digg å gå rundt i strømpebuksa!

Noen vil kanskje poengtere at dette ikke heter strømpebukse, men tights. For å være ærlig så ser jeg ikke helt den store forskjellen.

Stadig oftere ser jeg jenter vandre rundt i byen med en genser, strømpebukse og støvler. Kjolen, skjørtet eller buksen som vanligvis hører til, har blitt liggende igjen hjemme.

Selv da jeg var på møte hos Miljøverndepartementet, kunne jeg ikke unngå å legge merke til denne moten  (ikke på mennene da, det har nok ikke vært på moten siden shakespears tid, og er vel kun på moten blant ballettdansere nå om dagen). Hun gikk med en pen skjorte, moderne belte i livet, og – strømpebukse.

For meg, er denne strømpebuksemoten en personlig seier. For det første er strømpebukse obligatorisk for en frysepinn som meg, fra september til april. For det andre er det en fantastisk frihetsfølelse når man kommer hjem, etter en lang dag i slaps og regnvær, å bare kunne vrenge av seg den våte buksa, og vandre rundt i noe langt mer mykt og behagelig. Jeg har alltid elsket å gå rundt i strømpebukse!

Likevel har jeg en slags sperre for å skulle gå slik utendørs. Jeg kan vel ikke ha vært eldre enn fem år, da jeg første gang skjønte at det å gå rundt i strømpebuksa kan anses som uanstendig. Jeg som elsket å løpe rundt i strømpebuksa, lekte lykkelig uvitende rundt sammen med min barndomsvenninne Martine. Da storebroren til Martine så at jeg gikk rundt i strømpebuksa (han må vel ha vært rundt åtte) løp han hylende inn på rommet til kameraten sin, og ropte; Jeg så Helga i strømpebuksa, jeg så Helga i strømpebuksa!

Etter den gang har strømpebukse vært forbeholdt tiden hjemme. Man tar ikke lenger av seg buksa når man er på besøk hjemme hos andre, og tanken på å skulle gå ut i bare strømpebuksa, har vært heller latterlig.

Nå ser det altså ut til at moteindustrien likevel har slått tilbake, og at dette ikke lenger bare er forbeholdt dansere, og barn under fem år. Slå dere løs, jenter!

I alle disse årene har jeg gått rundt uten å vite at jeg er en stor moteløve og en skikkelig trendsetter. Moteblogg gjorde susen!

Det er åpenbart at min evne til å starte en trend er uunngåelig. Etter å ha hatt innlegg om mote og klær med tilhørende fantastiske bilder, har dette konseptet spredt seg som en farsott! Eivind har dokumentert sitt smarte innkjøp av vinterklær, og Jan Tore skriver også om sine nyeste kjøp, etter å ha blitt inspirert. Hvem blir den neste? Jeg gleder meg til fortsettelsen!

FRISØRSKREKK

Tiden er inne. Jeg kan ikke utsette det lenger. Månedene har gått, og jeg må etterhvert innse at alternativet ved å ikke gå, bare vil forverre det hele. Hjertet mitt dunker hardt, og med svette hender dytter jeg forsiktig på døren. Tannlegen blir som babymat å regne, sammenlignet med dette. Jeg svelger tungt, og går inn. Det er på tide å bestille time hos frisøren.

Lukten av gasser og parfyme slår mot meg. Bak disken står en overblid ung mann. Jeg får straks lyst til å snu, men jeg gjør det ikke. Håret hans. Tusen forskjellige farger, i en uformelig formasjon på toppen av det smale hodet. Klærne ligger klistret inntil den tynne, trente kroppen. Smykker i øret, smykker i halsen, smykker på steder jeg ikke kan se. Han lener seg over disken, og parfymen hans overdøver et øyeblikk alle luktene fra selve rommet. Det klør i øynene. – Kan jeg hjelpe deg med noe? spør han, med skingrende lys stemme og smiler opp hele rommet. Overblid, overentusiastisk, jeg får inntrykk av at det hele bare er et spill. En maske.

- Jeg skulle gjerne ha bestilt time, sier jeg forsiktig. Han ser ut som om han tar øyemål av meg. Måler meg, fra topp til tå. Jeg lurer på hva han tenker, men vil ikke vite det. Så plotter han inn noe på datamaskinen sin. Vil du ha “Tina” eller “Dora”? Jeg begynner et øyeblikk å lure på om jeg har kommet på feil sted, at dette slett ikke er en hårsalong. Jeg vet ikke noe om verken Tina eller Dora, så jeg sier det er det samme. Det ble “Tina”.

“Tina” er en blid jente. Med langt, kunstig, blondt hår, sommerbrunt ansikt, sommerbrun kropp, topptrent, topp sminket, topp. Og kunden, representert som meg, forsvinner. Blir til en grå mus med fett, langt, pistrete hår, uten sminke, uten farge, uten stil. De har plassert meg foran et speil, tvinger meg til å se. På frisøren, på meg. På håret. Hva slags salgstriks er det å få kunden til å føle seg så totalt malplassert?

- Åi, jeg tror nok vi skal vaske det først. Vil du ha hårkur også? spør hun, med sukkersøt stemme, og fører meg bort til vasken. – Hårkur? – Ja, håret ditt er litt tørt! Jeg lar henne kjøre på og gjøre som hun vil.

- Hva slags stylingprodukter bruker du? spør hun, mens jeg ligger der med hodet bakover i galgen, klar for hugg. – Eh. hva? s..stailingprodukter? Hun spør igjen, nesten litt oppgitt. – Hva slags produkter bruker du i håret ditt? – Eh, nei, ikke noe særlig, ehm. kremt. Hun prøver seg igjen. – Farger du håret ditt ofte? – Eh, nei, ikke så ofte (les: aldri). – Det er fin farge på det. Hun smiler. Et kompliment!

Så er vi endelig klare for å klippe håret. I ti år (ja faktisk) har jeg ikke gjort annet enn å stusse det, på grunn av min frisørskrekk. Men denne gangen har jeg bestemt meg. Jeg vil ha pannelugg. – Jeg vil ha pannelugg, sier jeg. Så klart jeg kan. – Er du sikker? spør hun. -Ja! sier jeg, men føler meg plutselig ikke så sikker lenger. Enda jeg har tenkt på det i nesten et år. Så da ble det pannlugg. – Fint med litt forandring, sier “Tina”. – Ja, sier jeg. Jeg er nok ikke så flink til å forandre på det.