Snø gjør noe med oss mennesker. Snø gjør verden til et bedre sted å være. Med snøen kommer også freden.

Jeg nyter hvert eneste snøfnugg – for jeg vet at de snart vil være borte igjen.

Vekkerklokka ringte ulidelig tidlig i dag, og jeg kjente straks at det var en av disse kalde morgenene. Jeg visste at det var kaldt, for nesetuppen min var frosset til is. Motvillig satte jeg de nakne bena på det iskalde gulvet. Tenkte at dette ville bli en av disse dagene hvor det hadde vært best om jeg bare hadde blitt liggende under den varme dyna som lokket med uimotståelige kjærtegn. Sjokkert så jeg at gradestokken viste minus ni grader, og det var like før dyna vant slaget om min viljestyrke.

Kanskje var det et lykketreff at jeg kikket ut av vinduet. Der dalte lette, hvite, uskyldsrene dotter ned fra himmelen. Magen min smilte, nuppene på den kalde kroppen min smilte, og verden smilte tilbake. Gradestokken var for lengst tilgitt, og plutselig var det ikke så ille å stå opp. Jeg kunne sitte med en varm kopp kaffe med franskbøkene foran meg og kikke fredfullt ut på den vakre snøen.

På vei til jobb lekte to gutter i snøen. Det var ikke barn. De var på min alder. Og de laget et peace-tegn i den lille snøen som foreløpig hadde lagt seg på bakken. “Ble det bra?” spurte gutten til vennen sin. Han nikket. De kikket lurt på hverandre, før de forsvant.

Det kilte i magen min. Hadde de blitt der, hadde jeg nok ikke turt å ta et bilde. At de ville synes det var rart at jeg tok bilde. Likevel liker jeg tanken på at de tilfeldigvis skulle kommet over bloggen min og se at jeg har foreviget beviset på at snø gjør oss til lekende og bedre mennesker.

Det liker jeg iallfall å tenke.