Feil om fisk

Innlegget star også på trykk I Avisa Nordland

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, direktør i Norsk Olje- og gass hevder i sitt innlegg i avisen Nordland at oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ikke vil utgjøre noen risiko for torskebestanden. Schjøtt-Pedersen sitt selektive valg av informasjon og lettvinte konklusjoner er svært skremmende.

Oljeboring setter fiskebestanden i fare

Lofoten, Vesterålen og Senja er selve arnestedet for våre viktigste fiskebestander. Disse bestandene spiller en nøkkelrolle i de store havøkosystemene og danner grunnlaget for våre viktigste fiskerier. I havet rundt øygruppen gyter verdens siste gjenlevende torskestamme sammen med sild, hyse og sei.

Schjøtt-Pedersen hevder i sitt innlegg at dersom det skulle skje en oljeutblåsning utenfor kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja vil fiskebestanden kunne rettes opp i løpet av få år. Dermed er ikke oljevirksomhet en fare for torsken.

Ifølge Havforskningsinstituttet trenger man ikke nødvendigvis en stor oljeutblåsning for å sette torskebestanden i fare. Selv et begrenset oljeutslipp i et mindre område kan ramme en stor del av en årsklasse av torsk eller annen gytende fisk. Konsekvensene av å drepe store deler av en årsklasse kan igjen bety mindre bestand av voksen fisk. Hvis dette skjer i en periode hvor fiskebestanden er på et lavt nivå kan det innebære svært dramatiske og langvarige konsekvenser. I motsetning til Schjøtt-Pedersen sin påstand om «et par år» viser forskningen fra Havforskningsinstituttet at slike effekter godt kan tenkes å vare i mer enn ett tiår. Hva tror Schjøtt-Pedersen vil skje med havøkosystemene dersom de viktigste nøkkelartene våre er nede for telling? Hva vil skje med fiskeriene og det levende kystsamfunnet dersom dette skulle skje?

Dersom oljeselskapene skulle være så uheldig å miste kontrollen, nevner løsningsorienterte Schjøtt-Pedersen at fiskebestanden kan gjenopprettes raskere gjennom å begrense fisket. Er det dette Norsk Olje- og gass mener når de snakker om sameksistens mellom fiskeriene og oljenæringen?

Langt mellom liv og lære

Den nyeste forskningen publisert i år av Havforskningsinstituttet og Senter for økologisk og evolusjonær syntese ved Universitetet i Oslo (UiO) viser også at hysa som gyter utenfor kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja er langt mer sårbar for oljeforurensning enn man tidligere har trodd. Selv små og kortvarige oljeforurensninger fører til at hyselarver og egg får så store skader at de ikke kan vokse opp. Dette er svært urovekkende ettersom Kystverket sine observasjoner viser at det de siste årene har vært en økning i antall ulykker og uhellsutslipp på norsk sokkel. Erfaringene fra ulykken som «aldri» kunne skje på Deep Water Horizon i Mexico gulfen i 2010 viser også at det er langt mellom liv og lære. Hverken oljelenser eller det kreftfremkallende oppløsningsmiddelet Corexit kunne forhindre omfattende og alvorlige miljøskader på sjøfugl, delfiner, havskilpadder, fisk, korallrev og mennesker.

Uten sammenligning

Lofoten, Vesterålen og Senja kan på ingen måte sammenlignes med oljeproduksjon i Nordsjøen. I motsetning til oljefeltene i Nordsjøen, befinner de potensielle oljefeltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja seg bare noen titalls kilometer fra land. Dersom det skulle skje en ulykke er dette for kort avstand til at naturen rekker å bryte ned eventuelle oljeutslipp. Schjøtt-Pedersen skryter i sitt innlegg av at oljeindustrien har utstyr som vil kunne stoppe en oljeutblåsning på «bare» to uker. Hvordan tror Schjøtt-Pedersen at strendene langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja vil se ut etter disse to ukene?

I sitt innlegg viser Schjøtt-Pedersen til det han omtaler som Norges mest troverdige institutter. Da burde det kanskje også vært på sin plass å nevne at Norges miljøfaglige institutter, som Norsk Polarinstitutt, Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet alle sammen fraråder oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

En ting kan vi imidlertid være enig med Schjøtt-Pedersen om. Vi har den kunnskapen vi trenger. Etter å ha brukt over 1 milliard kroner og over 15 år på ulike forvaltningsplaner og utredninger, er konklusjonen fra forskerne soleklar: Om det er et område som har så stor naturverdi at det bør gis varig vern mot olje og gassvirksomhet, så er det havområdene uten Lofoten, Vesterålen og Senja.

Økonomisk vekst – og større forskjeller mellom fattig og rik

DSC_8010

Det «afrikanske progresspanelet» har denne uken lansert sin rapport for 2013 for hvordan det står til på det afrikanske kontinentet. Rapporten viser at de fleste landene på det afrikanske kontinentet nå  opplever en sterk økonomisk vekst som ligger langt foran resten av verden. Samtidig viser rapporten at den økonomiske veksten kun kommer noen få, rike tilgode. Resten av befolkningen får nemlig ikke ta del i festen. I Nigeria og Angola har man blitt sinnsykt mye rikere på grunn av oljeinntektene sine. Likevel er det et paradoks at den vanlige mannen i gata i disse landene faktisk har blitt fattigere! Ikke alle synes denne ulikheten er greit, og det er noen store demonstrasjoner og protester på gang. Dette er også temaet i Fellesrådet for Afrika sin årbok, som jeg anbefaler på det sterkeste.

Til tross for at ulikhetene bare øker, mener mange kloke hoder at den økonomiske veksten likevel er bra. For hvordan kan man fordele på goder hvis det ikke finnes noen? Kanskje må noen først bli rike og skape vekst slik at man har en kake å dele på?

Selv er jeg langt mer skeptisk. Etter å ha sett oljeselskapenes herjinger i Niger-Deltaet og konsekvenser for lokalbefolkningen ved kullgruvevirksomheten i Sør-Afrika må man nesten stille seg spørsmålet – er det virkelig verdt det?  For hvordan i all verden kan det være bra at noen få, svært svært rike mennesker blir enda rikere ved å tappe landene for naturressurser og ødelegge livsvilkårene til lokalbefolkningen? Når alle naturressursene er tømt og jorden ligger brakk, hva sitter man igjen med da?

Det sies at man må knuse noen egg for å lage kake. Selv ser jeg imidlertid ikke helt poenget med å lage en kake hvis eggene er frastjålet den fattige befolkningen. Og strengt tatt tror jeg flertallet foretrekker fisk og brød til alle fremfor kake til noen få.

Oljeforurensning til høyesterett

Det er nå en måned siden jeg besøkte Niger-Deltaet og menneskene som daglig må kjempe mot oljeforurensningen. Hvordan går det egentlig med dem?

DSC_7483

To av de nigerianske bøndene som tapte i rettsaken mot Shell har i dag sendt saken sin til høyesterett i Hague sammen med Milieudefensie, Friends of the Earth Nederland. Milieudefensie saksøker også selskapet i en tredje sak. I tillegg ønsker de å bevise at Moderselskapet Shell i Nederland faktisk bør holdes ansvarlig for det datterselskapet i Nigeria har forårsaket.

I rettsaker går det jo gjerne på tekniske formaliteter; har Shell gjort nok for å beskytte rørledningene mot sabotasje? Kommer oljeforurensningen fra akkurat det utslippet som man saksøker de for, eller var det kanskje et nytt utslipp fra rørene som man dermed _ikke_ har saksøkt dem for?(same shit but different?)

I en rettsak langt fra der hvor oljeforurensningen skjer, kan det være lett å glemme hva dette faktisk dreier seg om. At livene, helsen, matjorden, drikkevannet og livsgrunnlaget til flere tusen mennesker har blitt totalt ødelagt fordi internasjonale selskaper som Shell og Statoil tjener seg søkkrike på å ta opp oljen i et land uten særlig strenge miljøreguleringer. Rettsaker er et viktig virkemiddel og jeg ønsker inderlig sterkt at disse bøndene vinner gjennom denne gangen. Men uavhengig av lovparagrafer og juridiske formaliteter mener jeg at disse selskapene har et moralsk ansvar. Uten selskapenes virksomhet hadde det ikke vært noen forurensning i dette tidligere så vakre, frodige og rike delta-området.
Er det da riktig at de kan løpe fra dette ansvaret?

Regjeringen har gjort det igjen.

Klokken er 05.30 26. januar. Det er midt på natten. Likevel har jeg ikke fått en blund på øyet. Den hjerteskjærende gråten til min venninne ringer fortsatt i hodet. Mannen hennes har blitt arrestert. Han risikerer å utvises av Norge når som helst. Kanskje får han aldri se datteren sin igjen.

Min venninne er ikke eldre en 21 år. Likevel har hun allerede rukket å flykte fra krig og bli tvangsgiftet som 16 åring. Hun har allerede opplevd hvordan det er å måtte rømme fra en voldelig eksmann som truer med å drepe henne. Hun vet hvordan det er å leve i konstant frykt. Likevel har ikke alt i livet vært vondt. I Norge har hun også erfart å få møte den store kjærligheten. Sammen har de fått en nydelig datter. I dag opplevde hun imidlertid sitt aller største mareritt. At mannen hennes blir tvangsutsendt til Irak. Ikke den voldelige eksmannen som har truet henne på livet. Han lever i beste velgående i Oslo. Nei, det er faren til en liten datter på to år. Og mannen til en ung kvinne som er truet på livet. Nå må de klare seg alene.

Min venninne har aldri ønsket å være noe offer. Hun er en av de sterkeste kvinnene jeg kjenner. Hun går på skole slik hun aldri fikk gjort i sitt hjemland, og hun jobber på kveldstid for å forsørge sin familie. Etter at mannen hennes mistet arbeidstillatelsen og alle sine papirer på grunn av vedtaket om utvisning, er det han som har hatt hovedansvaret for å ta seg av deres felles datter. Nå mister hun den kanskje aller viktigste omsorgspersonen i sitt liv. Pappaen sin.

Den lille familien som nå skilles har ikke et stort nettverk rundt seg. Det er bare meg. Og hadde det ikke vært for at flyktningvenn-tjenesten til Røde Kors hadde koblet oss sammen, hadde de ikke hatt meg heller. Og jeg er ikke til store hjelpen. Jeg kan ikke mye om juss. Jeg har ikke penger til advokat og rettsak for å kjempe for datterens rettigheter. For hvor ble det av hensynet til barnets beste? Men én ting kan jeg, og det er forskjell på rett og galt.

Og uansett hvor mye regjeringen har loven på sin side, så vet jeg at dette er galt.

Olje og energidepartementet ute og kjører

TFO -ordningen er udemokratisk, skitten oljeforvaltning på sitt aller, aller verste.

Lars Verket viste for en stund siden hvordan Olje og Energidepartementet kommer med feilopplysninger og alvorlige faktafeil. Eivind påpeker i sitt innlegg problemet med at departmentet fullstendig overser sine egne faginstanser når disse fraråder oljevirksomhet i sårbare havområder. Nå er de ute og kjører igjen.

Dagbladet kan avsløre at departmementet har bedt riksrevisjonen fjerne kapitler fra sin rapport om norsk oljeforvaltning før den ble publisert. Det som har blitt bedt om å fjernes er omtalen av evalueringen av Tildeling av Forhåndsdefinerte Områder, også kalt TFO. Dette er ikke så rart, for jeg kan tenke meg at OED kommer i et svært dårlig lys angående TFO av flere grunner:

1. TFO- ordningen er en udemokratisk sniktildeling av områder til oljeindustrien

I Norge har vi to prosesser for å dele ut områder til oljeindustrien. Den ene er de såkalte konsesjonsrundene. De skjer med to til tre års mellomrom og er en prosess der olje og energidepartmenet plukker ut områder som oljeselskapene kan få søke på. Til tross for at det aldri har hendt at et oljeselskap har fått nei når de har søkt på et område, innebærer i det minste denne prosessen høringsrunder hvor statens faginstanser og andre kan få komme med innspill om hvilke områder som ikke bør tildeles til oljeindustrien (selv om man sjelden blir hørt, slik Eivind påpeker i sitt innlegg).

Den andre måten å dele ut områder til oljeindustrien er TFO. I denne prosessen har man faste områder (kalles modne områder) som oljeselskapene kan få søke på hele tiden og som deles ut en gang i året. Tanken bak denne prosessen er at man deler ut områder som er en «naturlig del» av dagens oljeproduksjon, det vil si områder som allerede ligger i nærheten av oljeproduksjonen som drives, og som på en naturlig måte kan inlemmes i denne produksjonen, uten at man trenger å vente tre år på konsesjonsrunden. Det store problemet med dette er når man, slik vi har sett en tendens til de siste årene, sniker inn umodne områder i TFO-runden, (områder som ikke har oljeproduksjon og som heller ikke ligger i nærheten av oljeproduksjon eller områder som slett ikke er en «naturlig» innlemmesle av produksjonen, men snarere sårbare havområder som ikke bør åpnes for oljeproduksjon) slik at oljeindustrien kan få tildelt mange nye områder raskt hvert eneste år uten at man har hatt en ordentlig demokratisk prosess hvor faginstanser og andre har kunnet uttale seg. TFO -ordningen er rett og slett udemokratisk, skitten oljeforvaltning på sitt aller, aller verste.

2. TFO-evalueringen en katastrofe i seg selv

På grunn av massiv kritikk av TFO-ordningen fra statens faginstanser og blant annet Natur og Ungdom, satte Åslaug Haga i gang en evaluering av TFO-ordningen. Vi håpet at denne ordningen skulle evalueres av eksterne, uavhengige aktører, noe som ville vært naturlig, men i ettertid har det vist seg at det slett ikke blir en uavhengig evaluering av ordningen. Problemet er også at den stadig blir utsatt.

3. TFO-tildelinger pågår mens ordningen evalueres

Man skulle jo tro at man ikke tildeler områder gjennom TFO så lenge den er en ordning som har høstet massiv kritikk og som er under pågående evaluering. Men mens evalueringen stadig blir utsatt, tildeles områder som aldri før gjennom TFO.

Spikern

Det å være for tynn er et tabu i vårt samfunn

Det er et voldsomt fokus på overvekt i disse tider. Overalt er det informasjon om hvordan man kan bli tynnere, slankere, hvordan kiloene kan renne av. Butikkene er ikke bare fulle av sukker og fett. De er også fulle av lavkalori-produkter og helsekost. Undervekt er det derimot ingen som snakker om. Ingen vil lytte til en som har problemer med å være for tynn. Den slags «luksusproblemer»  fortjener ingen oppmerksomhet.

Personlig har jeg vært spinkel hele oppveksten, og har måttet tåle mye pepper for det. Jeg har blitt kalt «spikern» og helsesøstre har spurt om jeg har spiseforstyrrelser. Kommentaren «Moren min tror du har anoreksia!» svir fremdeles, enda det er over 15 år siden. I ungdomstiden da de fleste begynner å få former, føler man seg liten og umoden når man selv fortsatt ser ut som en tiåring – og selv i dag kan jeg fortsatt bli tatt for å være barn på bussen. Da jeg skulle til India sa helsesøsteren at jeg absolutt ikke måtte bli syk, for så tynn som jeg var, kom det til å være svært helsefarlig! Til tross for velment skremselspropaganda ble jeg selvsagt sjuk, men jeg lever da vitterlig ennå.

Barn som i oppveksten blir kalt feiten eller tjukkebolla er klare tilfeller av mobbing. Selv ble jeg aldri mobbet på skolen. Kommentarene om min kropp var jo bare velmente råd! Likevel former disse «velmente» rådene en som menneske. Som lommelegen så flott formulerer det:

«Man er generelt veldig forsiktig med å antyde overfor noen at de er overvektige. Derimot synes det som om det er helt i orden å påpeke for en som er tynnere enn vanlig at han er det. Vi bør kanskje tenke over at det er like sårende å få kommentarer om kroppen sin om man er undervektig som om man er overvektig.»

Hvis det er vanskelig å gå ned i vekt, skal jeg love at det er minst like vanskelig å gå opp i vekt for folk som er for tynne. Usunn mat hjelper sjeldent, og å legge på seg på en sunn måte krever tid og arbeid. Blir man syk, raser kiloene av igjen. På grunn av mangel på fokus angående dette temaet, kan man lett føle seg ensom i det å være for tynn. Man snakker ikke med andre om temaet, «alle» vil jo gå ned i vekt! Et raskt søk på nettet viser derimot at dette problemet er lagt mer omfattende enn det jeg selv hadde trodd. Innlegg på innlegg fra fortvilte ungdommer som lurer på hvordan man kan legge på seg når man allerede har prøvd «alt». De er redde for å gå i bikini på stranden fordi de føler seg stygge, og liker ikke å trene styrketrening i offentlighet i frykt for å bli latterliggjort på grunn av sine spinkle armer. Hvor er fokuset på dette, i alt kroppshysteriet?

Den amerikanske søppelkulturen har riktignok et program nå som fokuserer på både overvekt og undervekt, kalt «supersize versus superskinny». Problemet her er selvsagt overdrivelsens kunst. Overvektige som drikker femten liter brus om dagen mot undervektige med sykelige spisevaner som hopper over frokost og spiser tre jordbær til lunsj. De fleste som lider av overvekt og undervekt er langt fra denne virkeligheten. Vi har ikke spiseforstyrrelser, vi spiser godt og koser oss med maten. Derfor blir jeg så sint når jeg merker at jeg blir påvirket av drittprogrammene på TV som lager freakshow av mennesker som veier under 50 kilo som jeg selv, at jeg blir påvirket av slengkommentarer fra venner og fiender som ikke var gjennomtenkte. Jeg blir sint når jeg skjønner at jeg har blitt påvirket av et sjukt, sjukt samfunn hvor man streber etter det perfekte, men hvor ingen vil føle at de noengang er perfekt.

Ferietur til Gran Canaria og andre «gode» miljøtips fra NRK

Torsdag i forrige uke var det finale i NRK programmet ”Krafttaket”. Programmet kan på mange måter sies å være NRK sitt bidrag til engasjementet rundt klima og miljø. Så hva har vi lært? Jeg for min del sitter igjen med følelsen av at det er miljøvennlig og fint å dra på ferie til Syden – bare man husker å slukke lyset!

Familieprogrammet ”Krafttaket” på NRK skulle i utgangspunktet være et koselig familieprogram med den hensikt å vise hvordan nordmenn kan leve mer miljøvennlig. De siste ukene har vi kunnet kose oss med to travle familier som må lære seg å leve uten bil en uke, og som stadig blir mer bevisst over sitt eget forbruk. Med varme og humor har NRK vist hvordan den travle hverdagen(og en porsjon uvitenhet) ikke alltid gjør at vi nordmenn tenker så miljøvennlig. Så langt, så godt.

NRK staket ut veien, viste hvordan vi med enkle grep kan leve mer miljøvennlig – og sendte familien til Gran Canaria. GRAN CANARIA? Er det flere enn meg som føler seg forvirret? Med alvorlig mine gikk programlederen gjennom familiens hotellrom og sjekket bruk av air condition og om familiene var flinke til å slukke lysene. Disse tiltakene ville kanskje vært fine å bli minnet på om det ikke akkurat hadde vært for at NRK fløy to familier og et helt NRK team til Syden med fly.  Man trenger ikke akkurat å være rakettforsker for å skjønne at ikke alt henger helt på greip her – du skal slukke ganske mange lys på hotellrommet før det blir et ”Krafttak” i miljøvennlig retning å fly til Gran Canaria. Drammens-familien (som for øvrig aldri hadde vært i Syden før, men som NRK på død og liv skulle ha av gårde) og familien fra Oslo Vest, kunne tatt seg åtte bilferier Oslo-Bergen for samme mengde CO2 som én flyreise til Gran Canaria. Hadde de tatt toget, kunne de for samme mengde CO2 feriert i Bergen 182 ganger, bare for å ta et eksempel.

Det hele topper seg når man på Krafttaket sine nettsider kan lese følgende miljøtips:

”REIS KORT! Du trenger ikke reise jorden rundt for å få sol og varme.

Kanariøyene og Nord-Afrika har gode badetemperaturer nå.

Jo kortere du flyr, jo mindre blir miljøbelastningen”.

Det er mulig at NRK sin målgruppe er de minst miljøvennlige, nordmenn som ikke er særlig ivrige på å endre hverdagen sin for å bli mer miljøvennlig. Men hvis en ”kort” FLY-tur til Nord-Afrika er å feriere mer miljøvennlig, ja da skal du få jorda billig av meg. På den annen side hadde jo familiene en veldig fin konkurranse om å grave hverandre ned i sanden da. Det sparte nok mye CO2.

NRK: Gå og ta dere en bolle!