Stan-landene verdens beste!

Ser ut til at det er flere enn meg som mener at stan-landene er verdt et besøk, særlig for folk som er glade i fjell og natur!

156558_10152144692155131_935433147_n

Bilde: Lake Iskanderkul i Tadsjikistan

Vårt Land skriver i dag om Gunnar Garfors (37) som har besøkt alle verdens land. Mannen som bokstavelig talt har sett «hele verden» anbefaler en tur til stan-landene.

I det to siders intervjuet sier han at han ble imponert over at folk i disse landene er så utrolig hyggelige. Stan-landene fikk også høyest stjerne på beste naturopplevelser sammen med Nord-Norge og Vestlandet her hjemme i Norge.

Selv om jeg ikke har besøkt alle verdens land kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er helt enig. Stan-landene har definitivt de beste naturopplevelsene! Selv om jeg regner meg som en fjellvant jente mistet jeg pusten av landskapet både i Tadsjikistan og Kirgisistan.

Fortsatt hender det jeg blir fjern i blikket og lengtende i hjertet av tanken på den lille Kirgisiske fjelllandsbyen hvor jeg red innover fjellet på hest, de flotte søndagsturene på fjellet i utkanten av Dushanbe, eller gudsforlatte Nisur landsby oppe på verdens tak i Pamirfjellene. Samtidig har jeg sett de vakreste bygningene og møtt de hyggeligste folkene  i Bukhara og Samarkand, langs silkeveien i Usbekistan…560305_10151807842125131_1482268806_n

Bilde: Nisur, Bartang Valley i Pamir-fjellene 302892_10152250486100131_1138899429_n

Bilde: Ridetur i fjellene i Kirgisistan

384143_10151119567815131_779649322_n

Bilde: En muslimsk koranskole i magiske Bukhara, Usbekistan

I natt jag drømde..

Naturvernforbundet og Natur og Ungdom har kommet til finalen i årets Operasjon Dagsverk. De andre finalistene er SAIH og Redd Barna og på torsdag avgjøres det hele på elevtinget!

DSC_4878

Siden vi har søkt om prosjekter i Tadsjikistan og Kirgisistan, er jeg ekstra spent på avgjørelsen. Og når jeg er spent og nervøs, begynner jeg å drømme.

Så i natt kjørte jeg rundt på de humpete veiene oppe i fjellene i Tadsjikistan, sammen med en gruppe fra Operasjon Dagsverk. Det er ikke bare bare å skulle komme seg rundt til de isolerte landsbyene, så jeg brukte mye drømme-virksomhet på å finne ut hvilken rute vi burde reise og hvordan.

Om jeg er sanndrømt, er vel heller tvilsomt. Isåfall vil jeg i nær fremtid også opptre som Alicia Keys med sangen «girl on fire» på en stor scene og bli innelåst på do. Men, jeg krysser iallfall fingrene på torsdag!

Bishkek baby!

I Tadsjikistan trengte jeg ikke gå mange meterne fra hovedgaten i Dushanbe, før jeg fikk følelsen av at jeg egentlig bor på landsbygda. Bishkek er derimot en helt annen by. Bishkek er en storby med stor S.

Det er vanvittig mange mennesker i Bishkek. De er liksom overalt, og haster av gårde i et mye raskere tempo enn jeg er vant med fra Dushanbe. Det er kø, kaos og trafikk. Busssjåførene begynner å kjefte på meg hvis ikke hopper inn øyeblikkelig, og de bråstarter før jeg i det hele tatt har rukket å få fotfeste, der jeg står inneklemt blant alle de stående passasjerene.

De første dagene har jeg forsøkt  finne ut av hvilke minibusser som går til skolen hvor jeg nå har begynt på russisk kurs. Ettersom jeg ikke kjenner til noen av stedene i Bishkek har taktikken vært å kaste seg på første og beste buss og håpe den går i sånn nogenlunde samme retning som jeg skal. Det har ført til mye retur-gåing, hvis jeg skal være ærlig. Første skoledag hadde jeg også glemt å stille klokka fra Dushanbe-tid, noe som førte til at jeg kom en time for sent. Nuvel. Jeg er jo utlending, og som det meste annet tar jeg det på kulturkvota.

Huset jeg bor i ligger midt i sentrum og er helt fantastisk. Gjennom venner av venner har jeg nå tilgang til svømmebasseng, sauna, trådløst internett, vaskemaskin, kjøkken (kan lage egen mat igjen!) og en pusekatt. Hva mer trenger man egentlig for å være lykkelig?

Note to self – lessons learned in Tajikistan

Det er nesten ikke til å tro, men nå er det faktisk bare TO UKER igjen av oppholdet her i Tadsjikistan! I den forbindelse tenkte jeg det var tid for refleksjoner og selvransakelse av hva jeg har lært.

Ikke ta på giftige planter. Med mindre man veldig gjerne vil ha store, gule blemmer på hendene da.

Ha tillatelsene i orden.  Ok, det er fort gjort å bli lei av alle de byråkratiske prosessene i Tadsjikistan. Nå har jeg lært at det ikke blir noe bedre av å ikke registrere bostedsadresse eller søke om tillatelse når man vil reise andre steder i landet. Da blir man stoppet av politiet og sendt tilbake igjen.

Ha med ekstra musikk i bilen. Det er ille nok å sitte 24-48 timer i strekk i bil på humpete veier. Det blir ikke bedre av skingrende tadsjikisk musikk jamrende i ørene 24 timer i strekk…

Jeg vet altfor lite. Om man av og til satt med et stort spørsmålstegn eller følte for å miste motet på lesesalen når man lærer om alle de håpløse og mislykkede utviklingsprosjektene, så ikke tro det blir noe lettere når man kommer ut i arbeid. Om det er én ting jeg har lært i Tadsjikistan, så er det hvor mye jeg har å lære.

Strøm må man ha. Før jeg opplevde hvordan det er å bo i et drittkaldt land på vinteren uten stabil tilgang til strøm, ante jeg virkelig ikke hvor mye jeg setter pris på denne fantastiske oppfinnelsen. Miljøvennlig er den også, bare infrastrukturen hadde vært litt bedre utbygd her.

Ikke gi bort telefonnummeret til alle du møter. De kommer til å ringe deg. Hver dag.

Som kvinne er jeg ekstremt heldig som er født i Norge. Flere enn én gang har jeg kjent dyp og inderlig takknemlighet for at jeg er født i Norge. At jeg kan velge hvem jeg vil gifte meg med. At jeg ikke trenger å gifte meg så fort jeg har fylt 18 år. At hvis jeg en dag velger å gifte meg, så vil det være med en jeg elsker, og ikke med en som bestilte bryllupslokalet før han hadde funnet kona.

Billig vodka er ikke alltid av det gode. Dette punktet er vel ganske selvforklarende..

Magedans er ikke for pyser. Det finnes deler av kroppen jeg ikke ante at det er mulig å riste løs på.

Det er når man er nær døden man kjenner at man lever. Da jeg klaget til Kay over at jeg var syk, spurte han spøkefullt om jeg kom til å overleve frem til jeg skulle hjem. Og jeg kan ærlig innrømme det; takket være dårlige veier og gærne sjåfører finnes det noen sekunder i livet mitt her hvor jeg har vært i tvil.

Ikke kjør bilen ut i myren, da kommer man ikke opp igjen. Særlig ikke på et sted hvor det kryr av mygg. Og hvor det ikke finnes dekning på mobilen. Hvor det kun kjører én bil forbi i løpet av en hel dag. Og som er 20 kilometer unna nærmeste landsby.

Privatliv er en fantastisk oppfinnelse. Det er visse ting i Norge jeg setter pris på, og respekt for privatliv er en av dem. Tadsjikere har derimot ikke mye privatliv. Familien vet alt om deg, og om du ikke er gift bør du bo hjemme med foreldrene dine. Huseieren låser seg inn i leiligheten når som helst. Naboene rapporterer om hvem som var på besøk og hvorvidt de mener de besøkende har rett til å være der. Enten du snakker med politimenn, lærere, venninner eller tilfeldige forbispaserende på gata, forlanger de alle å vite om du er gift eller ikke. Det er faktisk mer viktig enn hva du heter.

Tålmodighet er en dyd jeg ikke har. Noen har kanskje ikke noe imot å vente fem timer under et tre i huttaheita uten å vite hva som vil skje og når. Jeg er ikke blant dem.

Avslutningsvis vil jeg oppsummere de øvrige punktene i en setning:

Det ordner seg alltid for snille piker. Bare man tar tiden til bruk.

Jeg gleder meg sånn til jul!

Jada, det er altfor tidlig å glede seg til jul, og alle som klager over at alle butikkene begynner altfor tidlig med julesalg og reklamer synes sikkert ikke det er noen god idé at man skal begynne å glede seg til jul allerede i september.

Julefeiring i Samarkand, Uzbekistan var en fantastisk opplevelse, men ingenting er som julefeiringen hjemme!

Til mitt forsvar så hadde jeg ikke noen ordentlig julefeiring i fjor, ettersom jeg befant meg i Samarkand, Uzbekistan. Det var en fantastisk opplevelse, men så langt unna julestemning som man kan komme.

Så nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å komme hjem og ha en ordentlig julefeiring! Jeg gleder meg til sjokoladeverksted med Gitte, jeg gleder meg til å bake pepperkaker. Jeg gleder meg til å dra på teater og se på ”Jakten på Juleskurken” med mamma og Eimund. Og jeg gleder meg til å løpe rundt å være stresset og lure på hva folk bør få i julegave. Jeg gleder meg til å oppleve den første desember i Norge siden barnehagen hvor jeg ikke har prøver, tentamener, eksamen! Det er nesten ikke til å tro. Jeg gleder meg til varme hus og snø utenfor, slik det skal være. Ikke kalde hus og vått vær utenfor, som i Tadsjikistan. Jeg gleder meg til mørket utenfor, lyset innenfor. Adventstiden. Sjokoladekalender. Julehefter. Julestrømpe. Pakker. Jeg gleder meg til å feire julen sammen med familien min.

Harde tider

Det er uunngåelig å legge merke til at pilene peker i feil retning, at trykkokeren står på.

Det er en merkelig stemning i Tadsjikistan for tiden. Tilsynelatende fredelig, rolig, livet går sin gang. Likevel er det som om alle kniper leppene sammen og anspent venter på øyeblikket hvor det hele snur. Nettavisene er fortsatt stengt, og spekulasjonene om en ny borgerkrig blir hysjet ned, børstet under teppet.

I går brant det største markedet i Dushanbe. Jeg har ingen oversikt over hva som skjedde, og hvor mange mennesker som døde eller ble såret. Men vertsfamilien min mener at det var mange. Markedet er langt og med tette boder, og brannen spredte seg raskt. Stengte store folkemengder inne. Moren til vertsfamilien min mistet hele livsgrunnlaget sitt, i det butikken med kjolestoffer brant ned. Det var dyre stoffer som de hadde kjøpt inn ved å låne fra banken, og de har ingen idé om hvordan de skal klare å erstatte de store summene. Vertsmoren min mistet jobben, den eneste inntekten ved siden av det å leie ut et rom til meg. Det er harde tider.

I dag har det oppstått demonstrasjoner like ved markedet på grunn av brannen. Mennesker som har mistet livsgrunnlaget sitt krever å få snakke med de som driver markedet og med politi for å få informasjon.

Jeg har ikke lyst å spre usannheter, jeg har ingen anelse om hva som har skjedd. Men vertsfaren min er overbevist om at brannen ble påsatt. Ifølge Asiaplus sier vitner at brannen startet flere steder på en gang. Det er teorier om at brannen ble startet av de som eier selve markedet for å skjule tyveri. Eller en eller annen form for korrupsjon. Sansynligvis får jeg, får vi – aldri vite hva som egentlig skjedde. De nøyaktige dødstallene kommer aldri til å nå ut til allmenheten, og som alltid vil et hav av spekulasjoner, teori og sladder ligge og murre i underflaten.

På samme måte som vi aldri vil få vite hvor mange sivile som egentlig døde i Pamir. På samme måte som vi ikke fikk vite at de faktisk bombet, og ikke bare skjøt. Den detaljen ble først kjent for meg da jeg snakket med min yoga-lærer som ble ufrivillig vitne til hendelsen. Presidenten planlegger et snarlig besøk til Khorog, hvor skytingen og bombingen fant sted. Skolene har blitt bedt om å sende barn som skal danse for ham. Som svar ble presidenten høflig bedt om å dra til helvete.

Om kjærlighet og velmente råd

 Du begynner jo å lure på om det er verdt det, og om man i det hele tatt noen gang kommer seg hjem igjen når man tilbringer dagen med huet nedi doskåla.

Siden jeg kom tilbake til Tadsjikistan, har tiden stort sett gått med på å være syk, rett og slett. Viste seg at jeg hadde fått parasitter i magen, og hver gang jeg trodde jeg begynte å bli bedre, kom det en ny runde. Men jeg kom meg gjennom runde nummer 3 også. Og nå orker jeg virkelig ikke mer, så jeg satser på å bli frisk denne gangen. Inshallah!

Når man er syk i Tadsjikistan, må man regne med en god del velmente råd. «Ånei, har du spist vannmelon og drukket vann samtidig igjen? jeg sa jo du ikke skulle gjøre det!» eller «jeg sa jo at du ikke skulle klappe den hunden, det er sikkert derfor du ble syk». Og «ikke spis frukt», «ikke drikk cola», «ikke spis mat med olje i» (veldig lett i Tadsjikistan). Jeg tror alle rådene egentlig er ment av ren kjærlighet, men av og til kan det rett og slett bli for mye kjærlighet.

Som når vertsmoren min tvinger i meg diverse piller jeg ikke aner hva er, og får meg til å drikke kull som jeg deretter skal kaste opp øyeblikkelig. Har du kastet opp? du må kaste opp! alt sammen! prøv igjen. Vil du ha mer? her, her, drikk, drikk! Det er nesten så man savner den norske forskjølelsen.

Nå trodde du sikkert at dette innlegget skulle handle om en annen type kjærlighet, og innenfor dette feltet kommer det selvsagt også mange velmente råd. Regner med å ha blitt tvangsgiftet innen jeg er hjemme.

Bakgrunnen for opprøret i Tadsjikistan

En liten oppsummering

Det har florert mange ulike teorier og historier om bakgrunnen for opprøret i regionen Gorno-Badakshan (GBAO) i Pamir. Hva som egentlig skjedde er det nok kun en håndfull mennesker som vet. Det er derfor på nåværende tidspunkt umulig for meg å bekrefte eller avkrefte hva som egentlig har skjedd. Alt jeg kan gjøre er å forsøke å oppsummere hva andre aviser og kilder sier om saken. Dessverre er viktige informasjonskilder som Asiaplus.tj, BBC og youtube fortsatt stengt her i Tadsjikistan.

Fortsett å lese «Bakgrunnen for opprøret i Tadsjikistan»

Opprøret i Tadsjikistan – hva skjer lizzom?

Hadde vi visst at det skulle bli opprør i Pamir akkurat da vi la turen innom, hadde vi vel muligens valgt en annen rute.

Opplysningene i dette innlegget er hentet fra nettaviser, informasjonssider, samt egne og andres vitnebeskrivelser. Tilgangen til en rekke nettaviser som for eksempel Asiaplus.tj, BBC samt videoer på youtube fra opprøret har nå blitt stengt av i Tadsjikistan for å hindre spredning av kritisk informasjon. Det ryktes også om at avisene har blitt stengt på grunn av kommentarer og diskusjonstråder som hevder opprøret er starten på  nye opprør/borgerkrig. Det er fremdeles usikkert hvor mange som egentlig er døde. Ifølge siste rapportering har 30 opprørere, 17 militære og minst 1 (muligens flere) sivile blitt drept.

Vakre, fredelige Pamir

Etter en 16 timers kjøretur fra Dushanbe ankommer vi fjellbyen Khorog i Pamir. Den lille byen smykker seg med stupbratte fjell på alle kanter og snø som skimtes i det fjerne. Ned fra fjellveggene fosser en stri elv som slynger seg gjennom byen. Det er umulig å ikke bli imponert over det vakre landskapet.

Vi kommer akkurat i tide til å få med oss ”Verdens tak” festivalen i den koselige byen. Konserter, danseoppvisninger og show organiseres i parkene. Overalt kryr det av glade, feststemte mennesker som har pyntet seg for anledningen. Det er god stemning i Khorog. Vi spaserer gjennom den travle basaren, hvor muntre kvinner selger frukt, grønnsaker og lokale retter. Vi beundrer de vakre håndarbeidene som lokalbefolkningen selger til nysgjerrige turister og tar turen innom den eksotiske, botaniske hagen. Vi skulle gjerne blitt lenger, men har fortsatt mye igjen å utforske av det vakre landskapet. Dagen etter kjører vi derfor videre.

Drapet i Iskashim

På vei fra Khorog stopper vi innom den beskjedne landsbyen Iskhashim for å spise lunsj. Jeg hadde vel knapt husket at vi var innom dette lille stedet på grensen til Afghanistan, hvis det ikke hadde vært for at vi gikk på tidenes mest (bokstavelig talt) bedritne toalett med fritt innsyn for arbeiderne utenfor. Fire dager senere blir en mann stoppet av fire menn og knivstukket nettopp i denne landsbyen utenfor Khorog. Nå er det jo dessverre slik at folk til stadighet blir drept, og sånn sett skulle det ikke være noe spesielt med akkurat denne hendelsen. Problemet er bare at denne mannen viste seg å være den regionale sjefen for den nasjonale sikkerhetstjenesten, Major-General Abdullo Nazarov.

Og det er da helvete bryter løs.

Kamper i Khorog

Selv er søsteren, Gitte og jeg trygt på vei over grensa til Kirgisistan. Resten av reisefølget vårt i Pamir kunne imidlertid fortelle oss at de så vidt rakk å reise ut av Khorog på vei tilbake til Dushanbe, før myndighetene stengte av veien og alle former for kommunikasjon. Langs veien møtte de på en rekke tanks, militære styrker og til og med helikopter. Dagen etter begynner den kraftigste militære aksjonen i Tadsjikistan siden borgerkrigen på 90-tallet. Skuddvekslingen foregår midt i sentrum av Khorog, der barn danset lykkelig uvitende på den grønne festivalplassen bare noen dager tidligere. Det er kamper mellom militæret og en tilsynelatende spontant dannet opprørsgruppe fra Pamir. Militære snikskyttere ligger skjult oppe i fjellene og skyter på alt som rører seg nede i sentrum av byen. Inne i husene ligger lokalbefolkningen og forvirrede turister klisteret til gulvet, livredde for å bli truffet av skudd i kampens hete. Ettersom alle kommunikasjonskanaler er stengt av er det ingen som vet hva som skjer og hvem eller hvor mange som har blitt skutt. Familie, venner og slektninger forsøker fortvilet å få kontakt med befolkningen i Pamir, men til ingen nytte. De vet ikke engang om familien sin er i live.

I flere dager er det ingen som tør å gå ut av husene. Basaren, butikkene, alt er stengt. Ingen tilgang på mat. Den militære aksjonen begynner å ligne mer og mer på en blokade som først og fremst går utover den uskyldige lokalbefolkningen i Pamir. I gatene ligger sårede og døde mennesker. Slektninger som ønsker å pleie sine sårede på gaten må gå med hvitt flagg i hånden for ikke å bli skutt på. Etter hvert får vi høre at skuddvekslingen har opphørt, og at det er våpenhvile mens det forhandles frem en avtale. Myndighetene ønsker å få utlevert de fire som drepte Nazarov. Til gjengjeld skal resten av opprørerne fredes. Opprørerne på sin side krever at myndighetene trekker alle styrkene ut av Pamir før de vil utlevere noen som helst. Situasjonen står med andre ord for tiden på stedet hvil. I mellomtiden holder lokalbefolkningen i Pamir pusten, mens hverdagen i resten av Tadsjikistan går relativt som normalt.