Safran-te, anfall og spøkelseshotell

Det er første kveld i Bukhara, og vi sjekker inn på firestjerners hotell. For å få visum til Uzbekistan måtte jeg som norsk statsborger nemlig bestille hotell gjennom reiseselskap – forhåndsbetalt.

Slik var det imidlertid ikke for franske Virginia, og vi forsøker å overtale resepsjonisten at Virginia skal få lov å sove billig på mitt rom. Jada, det er mulig å prute på hoteller også. Og til slutt blir vi enige om at hun skal få lov å sove der for ti dollar, uten frokost.

Bukhara Palace Hotell er enormt. Hotellet har nok hatt sin storhetstid, men akkurat nå minner det mest om et spøkelseshotell, der vi skritter alene rundt i de tomme, mørke korridorene. Men rommet vårt er varmt, og for første gang på turen får jeg endelig tatt en nogenlunde varm dusj.

Så er det tid for middag, og Virginia, guideboken, krykkene og jeg tumler oss av gårde ut i de smale, trange, vakre gatene som slynger seg rundt som en forvirrende labyrint. Det viser seg raskt at de fleste spisestedene er stengt nå vinterstid, men noen service-innstilte fransktalende uzbekere viser oss veien til en koselig restaurant. Maten smaker fantastisk etter den lange, humpete bussturen, og det hersker en koselig stemning i lokalet. Et par menn røyker vannpipe i et hjørne, samtalen er dempet.

Plutselig begynner det å klø intenst inne i håndflatene mine, og svetteperlene begynner å piple frem på pannen. Noe kjennes veldig galt ut med kroppen min, og jeg kjenner meg plutselig veldig dårlig. Kløen sprer seg, jeg føler meg kvalm. Virginia rekker så vidt å spørre hva som er galt, før jeg spurter ut av lokalet og finner veien til nærmeste toalett. Maten kommer opp igjen, ut igjen, fra begge ender. Huden min er rød og hissig med noe som ser ut som et allergisk utslett. Hva i all verden er det som skjer?

Desperat får jeg tilkalt Virgina, som setter hele det forvirrede personalet i sving. Hun beordrer dem om å finne en bøtte til meg, gi meg vann, tilkalle taxi. Og før jeg vet ordet av det er jeg tilbake hotellet, liggende skjelvende under teppet. Utslettet på kroppen klør, men ellers føler jeg meg plutselig mye bedre. Det akutte anfallet stanset like brått som det kom. Hvorfor må det alltid være meg det skjer noe rart med, tenker jeg bittert før jeg sovner, utslitt av dagens strabaser.

Med stor lettelse føler jeg meg mye bedre dagen etter, og utslettet fra kvelden før er nesten helt borte. Jeg er eneste gjest i den enorme frokostsalongen, og får dermed god anledning til å smugle litt frukt og brød opp til Virginia, før vi tar byen i nærmere øyesyn.

Bukhara er enda vakrere i dagslys enn i mørket, og vi storkoser oss med å gå rundt og beundre alle de vakre bygningene som ligger strødd rundt om i byen. Vi møter stadig på flere av de lokale som har hjulpet oss i løpet av oppholdet med å finne hotellet, restaurantene og de ulike turistattraksjonene. De hilser muntert, og spør hvordan det går med foten min. Om ikke vi har lyst å komme inn på en kopp te? Vi takker imidlertid høflig nei, ettersom en invitasjon inn fra lokale gjerne innebærer mange timers prating og spising, og vi vil helst bruke den knappe tiden vi har her til å se mest mulig av byen.

Det er imidlertid svært kaldt, og etter et par timer bestemmer vi oss derfor for å prøve ut et av de lokale te-husene. For fem dollar hver får vi servert søtsaker og ikke mindre enn seks kanner med te og kaffe bestående av eksotiske kryddersorter, alle sammen viktige handelsvarer langs silkeveien. For første gang i livet prøver jeg blant annet kaffe med kanel og te med safran, verdens dyreste krydder.

Siste dagen i Bukhara gjør vi en siste innsats på turistfronten og jeg forsøker hardt å prute ned noen vakre, håndlagde silketepper. Jeg får kjøpt teppene for halve prisen etter å ha forhandlet i nærmere en halvtime. Likevel smiler mannen, og jeg er overbevist om at han har gjort en god handel. Men teppene er slående vakre, så heller ikke jeg kan unngå å smile. Vi kjøper inn brød på markedet, og forbereder oss på den lange reisen hjem. Brød er det eneste jeg har turt å spise etter hendelsen på restauranten, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme hjem til Tajikistan, hvor jeg kan koke min egen mat. Likevel ville jeg aldri vært turen foruten.

Uzbekistan var en kald, men vakker opplevelse.

Etter en dags hvile i Samarkand står vi tidlig opp for å reise til Bukhara. Vi velger billigste alternativ, buss. Det er imidlertid ingen tidsavgang på denne bussen, og i to timer blir vi sittende å vente på at den sakte men sikkert fylles opp av mennesker som skal samme vei.

Heldigvis har vi kjøpt inn litt brød som vi sitter og gumler på mens vi hutrer og venter utålmodige på endelig å skulle dra. Det er heller ikke hvilket som helst brød vi sitter og spiser på, men det berømte brødet fra Samarkand. Ifølge Tajikiske kilder kan man lagre brødet i et helt år, og det er fortsatt mulig å spise! Vi spurte familien vi bodde hos her i Uzbekistan om det virkelig kunne stemme. Det viser seg at lagringstiden nok er en smule overdrevet. Men moren fortalte at hun pleide å lagre brødet hun baker i to måneder, og at det fortsatt er like godt! Enn det.

Omsider setter bussen i gang, og vi jubler. Men jubelen tar fort slutt, i det vi innser at vi har fått oss en plageånd. Vi er fortsatt litt usikker på om denne mannen var full, eller bare en skikkelig idiot, men han plaget iallfall vettet av oss med ubehagelige tilnærmelser, til stor underholdning for resten av bussen. Etter uendelig mange høflige avvisninger og forsøk på å overse ham, blir Virginia rasende. Ikke bare er hun rasende, hun mestrer også lokalspråket imponerende godt, og forklarer mannen at han hvis han har vettet sånn nogenlunde i behold, så får han se og pelle seg vekk. Og på mirakuløst vis klarer vi faktisk å bli kvitt ham. Bare for å være vitne til at han plager en annen stakkars jente som sitter alene på bussen. Gir ikke akkurat det beste inntrykket av Uzbekistan, og jeg tenker på Lonely Planet guideboken min, som beskriver at Uzbekistan er landet i Sentral-Asia som er verst i forhold til trakassering av kvinner.

Taxi-turen fra grensen til Samarkand tok ikke fem timer, men syv. Og det viser seg å være det samme med veien fra Samarkand til Bukhara. Den fire timers lange turen viser seg snarere å være seks lange timer, inkludert pålastning av flere tonn stinkende fisk. Men vi kommer da frem til slutt, og rekker en liten kveldstur rundt i byen før mørket faller på.

Samarkand er imponerende med sine enorme kupler, søyler og byggverk. Bukhara er derimot hakket mer sjarmerende, med sine trange gater som det er umulig å ikke gå seg vill i. Det er spennende å gå på oppdagelsesferd, ettersom hver eneste trange gate plutselig ender opp ved foten av en vakker moské eller en annen historisk bygning. Virvarret av trange gater og labyrinter gjør byen spennende, men også helt umulig å finne frem til restauranter, hoteller og butikker. Her viste imidlertid lokalbefolkningen i Bukhara seg fra sin beste side, ettersom de alle var behjelpelige med å finne veien. Det var en imponerende service-innstilling, og det virker ikke som de har gjort annet i hele sitt liv enn å følge fortapte turister dit de skal.

Noen inviterte oss inn på te og kaker. Og taxisjåføren vi spurte om veien kjørte oss liksågodt gratis til et av hotellene (det var jo tross alt ikke i arbeidstiden hans). Ettersom vi omtrent var de eneste turistene i byen nå på vinterstid og byen ikke er så stor, møtte vi flere ganger på nesten alle som hjalp oss den første dagen. De hilste alle høflig og spurte hvordan det gikk med foten min. Den ubehagelige opplevelsen fra bussen ble heldigvis kun et vagt minne, etter å ha møtt så mange flotte mennesker i Bukhara.