Sviket mot Barentshavet

Innlegget har også blitt trykket i Aftenposten

Oljefeltet Goliat fikk grønt lys under forutsetning av skjerpede krav for oljevirksomhet i Barentshavet. Siden den gang har vi sett en dramatisk svekkelse av disse kravene på bekostning av verdifulle og fornybare ressurser i et av verdens mest sårbare havområder. Både folket og miljøet er blitt holdt for narr. Fortsett å lese «Sviket mot Barentshavet»

A Material Girl Living in A Material World

Så var dagen endelig kommet. Jeg skulle flytte fra en 65 kvadratmeters leilighet med roteloft til (min egen!) lille bygårdsleilighet på 24 kvadratmeter på Grunerløkka. Det var da jeg innså det: Jeg eier forferdelig mange ting!

Rot

Så satt jeg der da, i en haug med rot og innså at jeg eier veldig mye mer enn jeg trodde. Til tross for et relativt beskjedent liv med ikke altfor sterk shoppinggalskap, er det utrolig hvor mye som samler seg opp på et støvete loft gjennom mange år! Det var da jeg bestemte meg. At når jeg flytter til den nye leiligheten vil jeg følge noen ganske enkle regler:

1. Kaste minst mulig

2. Ikke kjøpe nytt

I utgangspunktet er det kanskje lettere å skaffe seg en søppelcontainer og «ferdig med det» liksom. Samtidig var det jo veldig lite av det jeg eide som ikke egner seg til gjenbruk. Det var jo bare det at jeg ikke hadde plass til alle tingene lenger! Så da gjaldt det å bruke fantasien. For å bli kvitt klær (eller bare fornye klesskapet) er byttekveld et helt fantastisk konsept. Inviter venner på kake og be dem ta med klær de er lei av eller ønsker å gi bort. Så legger alle klærne i en stor haug, og så er det bare å prøve i vei. Fantastisk gøy, og jeg har fått tak i mange godbiter på denne måten!

1385851_10153323809040131_1017619557_nBildet er hentet fra byttekveld: En genial måte å bli kvitt klær man er lei av, samtidig som man kanskje kan finne noen skatter til klesskapet!

Dessverre ender jeg ofte opp med litt for mange «nye» klær, og tanken denne gangen var jo å bli kvitt ting. Derfor bestemte jeg meg for å arrangere et lite miniloppemarked for venner og bekjente. Alt jeg ikke ville ta med til den nye leiligheten ble satt opp rundt omkring i stua, og så kunne folk plukke med seg det de ville. Jeg lokket med valfer, det pleier å funke. For lettere å bli kvitt ting var mitt loppemarked også et «gratismarked», men det går selvsagt an å ta litt penger for det. De mest verdifulle tingene mine og møbler ble solgt til bekjente og på finn.no. Elsker Finn! <3 Etter mitt lille miniloppemarked var det fremdeles igjen noen få ting. Disse ble pakket ned i kasser og levert til et ekte loppemarked.

#dårlig karma, #hitmenikkelenger #støkkifrankfurt @frankfurt flyplass

Ok, jeg kom meg visst ikke lenger enn til Frankfurt i dag, nei. Der fikk jeg igjen for å velge å fly med Lufthansa! Dårlig karma og så videre. Heldigvis har jeg fått hotellrom, middag og en søt liten overlevelsespakke. Så får vi prøve igjen i morgen.

DSC_7889

D e follt på bussen, manj!

54-bussen er stappfull igjen, og jeg presser meg inn.

Noen blokkerer for bakdøren, og bussen lager en øredøvende, skingrende lyd for å signalisere at noe er galt. Bussjåføren er stresset og roper irritert at de må flytte seg vekk fra bakdøren. Så retter han blikket mot meg. -Det gjelder deg også!

Jeg kikker meg forvirret rundt. Selv om jeg står ved inngangsdøren blokkerer jeg den ikke, og den er dessuten allerede lukket. – Flytt deg bakover! roper bussjåføren. I forsøket på å flytte meg bakover med fysisk kraft, slår han til meg på armen. – Du trenger ikke være så sint…

– Jah, d e hæilt unødvændig! Trønderen bak meg begynner å blande seg inn. – Regler er regler, sier sjåføren. – D e follt på bussen manj! repliserer trønderen.

Ingen sier noe mer etter det. Vi  fortsetter bussturen i stillhet, kniper leppene sammen og later som de andre passasjerene rundt oss ikke eksisterer.

Note to self – lessons learned in Tajikistan

Det er nesten ikke til å tro, men nå er det faktisk bare TO UKER igjen av oppholdet her i Tadsjikistan! I den forbindelse tenkte jeg det var tid for refleksjoner og selvransakelse av hva jeg har lært.

Ikke ta på giftige planter. Med mindre man veldig gjerne vil ha store, gule blemmer på hendene da.

Ha tillatelsene i orden.  Ok, det er fort gjort å bli lei av alle de byråkratiske prosessene i Tadsjikistan. Nå har jeg lært at det ikke blir noe bedre av å ikke registrere bostedsadresse eller søke om tillatelse når man vil reise andre steder i landet. Da blir man stoppet av politiet og sendt tilbake igjen.

Ha med ekstra musikk i bilen. Det er ille nok å sitte 24-48 timer i strekk i bil på humpete veier. Det blir ikke bedre av skingrende tadsjikisk musikk jamrende i ørene 24 timer i strekk…

Jeg vet altfor lite. Om man av og til satt med et stort spørsmålstegn eller følte for å miste motet på lesesalen når man lærer om alle de håpløse og mislykkede utviklingsprosjektene, så ikke tro det blir noe lettere når man kommer ut i arbeid. Om det er én ting jeg har lært i Tadsjikistan, så er det hvor mye jeg har å lære.

Strøm må man ha. Før jeg opplevde hvordan det er å bo i et drittkaldt land på vinteren uten stabil tilgang til strøm, ante jeg virkelig ikke hvor mye jeg setter pris på denne fantastiske oppfinnelsen. Miljøvennlig er den også, bare infrastrukturen hadde vært litt bedre utbygd her.

Ikke gi bort telefonnummeret til alle du møter. De kommer til å ringe deg. Hver dag.

Som kvinne er jeg ekstremt heldig som er født i Norge. Flere enn én gang har jeg kjent dyp og inderlig takknemlighet for at jeg er født i Norge. At jeg kan velge hvem jeg vil gifte meg med. At jeg ikke trenger å gifte meg så fort jeg har fylt 18 år. At hvis jeg en dag velger å gifte meg, så vil det være med en jeg elsker, og ikke med en som bestilte bryllupslokalet før han hadde funnet kona.

Billig vodka er ikke alltid av det gode. Dette punktet er vel ganske selvforklarende..

Magedans er ikke for pyser. Det finnes deler av kroppen jeg ikke ante at det er mulig å riste løs på.

Det er når man er nær døden man kjenner at man lever. Da jeg klaget til Kay over at jeg var syk, spurte han spøkefullt om jeg kom til å overleve frem til jeg skulle hjem. Og jeg kan ærlig innrømme det; takket være dårlige veier og gærne sjåfører finnes det noen sekunder i livet mitt her hvor jeg har vært i tvil.

Ikke kjør bilen ut i myren, da kommer man ikke opp igjen. Særlig ikke på et sted hvor det kryr av mygg. Og hvor det ikke finnes dekning på mobilen. Hvor det kun kjører én bil forbi i løpet av en hel dag. Og som er 20 kilometer unna nærmeste landsby.

Privatliv er en fantastisk oppfinnelse. Det er visse ting i Norge jeg setter pris på, og respekt for privatliv er en av dem. Tadsjikere har derimot ikke mye privatliv. Familien vet alt om deg, og om du ikke er gift bør du bo hjemme med foreldrene dine. Huseieren låser seg inn i leiligheten når som helst. Naboene rapporterer om hvem som var på besøk og hvorvidt de mener de besøkende har rett til å være der. Enten du snakker med politimenn, lærere, venninner eller tilfeldige forbispaserende på gata, forlanger de alle å vite om du er gift eller ikke. Det er faktisk mer viktig enn hva du heter.

Tålmodighet er en dyd jeg ikke har. Noen har kanskje ikke noe imot å vente fem timer under et tre i huttaheita uten å vite hva som vil skje og når. Jeg er ikke blant dem.

Avslutningsvis vil jeg oppsummere de øvrige punktene i en setning:

Det ordner seg alltid for snille piker. Bare man tar tiden til bruk.

Bakgrunnen for opprøret i Tadsjikistan

En liten oppsummering

Det har florert mange ulike teorier og historier om bakgrunnen for opprøret i regionen Gorno-Badakshan (GBAO) i Pamir. Hva som egentlig skjedde er det nok kun en håndfull mennesker som vet. Det er derfor på nåværende tidspunkt umulig for meg å bekrefte eller avkrefte hva som egentlig har skjedd. Alt jeg kan gjøre er å forsøke å oppsummere hva andre aviser og kilder sier om saken. Dessverre er viktige informasjonskilder som Asiaplus.tj, BBC og youtube fortsatt stengt her i Tadsjikistan.

Fortsett å lese «Bakgrunnen for opprøret i Tadsjikistan»

En litt for spennende natt i Dushanbe

Stort sett trives jeg med å bo alene i leiligheten min i 3.etasje. Når jeg våkner opp midt på natten av at hele leilighetskomplekset rister av jordskjelv er det derimot ikke like morsomt!

Detaljer om jordskjelvet: http://earthquake.usgs.gov/earthquakes/recenteqsww/Quakes/usb0009nsb.php

Vi er godt vant i Norge. Jeg vet at man av og til kan kjenne jordskjelv der også, men jeg kan aldri huske at det har gitt inntrykk på meg. Her derimot, er det stadig vekk jordskjelv, særlig oppe i fjellene. I teorien er Dushanbe relativt trygt for jordskjelv, og vi kjenner som regel bare ettervirkningene av jordskjelv andre steder. Det sies også at så lenge et leilighetskompleks har stått støtt i mer enn syv år, har det overlevd så mange jordskjelv at det er trygt.

Leiligheten min har stått trygt i mer enn sju år. Likevel er det ikke veldig gøy å våkne opp klokken 4.30 på natta av at hele senga gynger under meg! Jeg har løpt ut på gaten tidligere og følt meg rimelig dum, siden ingen andre har reagert på jordskjelvet (men bedre å være føre var enn etter snar, sant?). Denne gangen var det imidlertid det kraftigste jordskjelvet jeg har opplevd så langt, og leilighetene gynget i minst 20-30 sekunder, det føltes som en vond evighet.

Lynraskt kledde jeg på meg det første jeg fant og sto i døråpningen en god stund med lommebok og mobiltelefon parat. Var imidlertid lite lysten til å løpe ut på gata midt på natten, og det var ingen bevegelse å se fra naboene mine. Magda, en venninne fra Polen er livredd for jordskjelv, og hater å oppholde seg i leiligheten min. Hun sier det er tryggest å stå i døråpningen, for der er bærebjelkene sterkest. Og det er selvsagt veldig kjekt at man kan løpe raskt ut. Én liten skjelvning til, og jeg ville løpt hysterisk ut av leiligheten. Det er vanskelig å gå å legge seg igjen, i frykten for at det skal komme flere skjelv. Det kommer imidlertid ikke flere, og etterhvert begynner man å lure på om det bare var en drøm, hadde det ikke vært for at taklampene fortsatt gynger stille frem og tilbake. Jeg spiser, gjesper, venter. Og til slutt må jeg gi tapt for trøttheten. En litt for spennende natt i Dushanbe.

Vårstemning i Dushanbe

Etter å ha reist fra sludd og snøvær i Oslo kan jeg neste ikke tro mine egne øyne i det jeg våkner opp i Dushanbe. Solen smiler til meg fra en uendelig blå himmel. Det er vår i Dushanbe.

Lykkelig trekker jeg frem sommerkjolen fra skapet og spurter ut i gatene. Jeg er omringet av grønne blader, busker og trær  på alle kanter. Lukten fra et hav av blomster kiler i nesen. Da det var på det kaldeste i vinter snek folk seg ut om natten og kuttet ned trær og kvister ulovlig. Likevel er Dushanbe en av de grønneste byene jeg vet om. Grønnere en Oslo. Grønnere en Grønland.

Og jeg småspringer bort til Botanisk hage, vel vitende om at parken må være på sitt beste nå, som alle blomstene har sprunget ut! Og ganske riktig. Botanisk hage er nydelig, der den bader seg i sol og grønne blader. Overalt kryr det av barnefamilier og bortgjemte par som koser seg ute i det fine vårværet, nyter pikinik på det myke gresset. Jeg blir overrasket over å se så mange mennesker, langt flere enn i vinter.

Den siste uken har jeg stadig tatt turen bort til Botanisk Hage. Det er så stille og fredelig der. Man kan nyte en bok, pikinik med venner, jogge eller spasere en tur. Småprate med museumsvakten. Livet er slett ikke verst i Dushanbe.

For å se bilder, klikk på linken nedenfor. To see more pictures, click on the link below:

Fortsett å lese «Vårstemning i Dushanbe»

Aksjon 5.mai

Aksjon av lokallaget i Dushanbe

I forbindelse med den internasjonale klimaaksjonen 5 mai (initiert av organisasjonen 350.org), aksjonerte lokallagene til Little Earth både i Khujand og Dushanbe. Lokallagene spredte informasjon, solgte materiell og snakket med folk på gaten. Folk fikk også lov å teste sitt «økologiske fotavtrykk». Rundt 15 aktivister deltok i klimaaksjonen her i Dushanbe. Her er et lite videoklipp fra aksjonen: