Fader Ladieslaus er opprinnelig fra Sveits, men har som katolsk prest tjent lokalbefolkningen som lærer, prest og ressursperson i  Tanzania i 30 år. Han har mye å fortelle oss.

Jeg vil gjerne ha informasjon om konflikten her i forhold til det som kalles for half-mile stripen, en slags buffersone mellom landsbyen og den vernede skogen. “Jeg vil gjerne ha informasjon om hele prosessen,” sier jeg. “Helt fra begynnelsen”. Jeg pleier ofte å si dette med begynnelsen for at de skal ta med så mye som mulig av informasjon – men jeg angrer kanskje litt, i det Fader Ladieslaus virkelig begynner helt fra begynnelsen – da half-mile stripen ble etablert i 1941 – og forteller detaljert alt som har hendt siden den gang.Så det sier seg selv at det tok sin tid før vi kom til nåtidens konflikt. Det var en periode under de omfattende fortellingene om hvordan de bygde den ene irrigasjonskanalen etter den andre, at jeg begynte å lure på om han noen gang ville komme til poenget.

Likevel, for et fantastisk møte! Ikke bare hadde han enormt mye kunnskap om saken, jeg innser etterhvert at han, som nå er 86 år gammel faktisk selv var i live i 1941.

Utenom utseendet er det imidlertid ingenting som tyder på at mannen er så gammel, der han forteller med gnistrende stemme og gutteaktig engasjement om alt som har hendt; landsbyens prosjekter, den enorme oppgaven å bygge vannkanaler til landsbyene, om treplanting og hvordan lokalbefolkningen har blitt behandlet. Alt så detaljert og pinlig nøyaktig fra punkt til prikke.

Vi  ville ha informasjon, og informasjon får vi mer enn nok av. Permer på permer med dokumenter som kan være nyttige i mitt studium. Her er håndskrevne og maskinskrevne brev og dokumentasjon. Etterpå får vi servert te og sveitsisk kringle. “Ikke begynn å spise”, advarer veilederen min, og sikter til det faktum at vi garantert må be før måltidet slik kristne mennesker her gjerne gjør. “Værsegod og spis”,sier presten, setter seg ned og begynner å spise meden gang. Vi ser forundret på hverandre. Så måtte vi visst ikke be likevel.

Jeg har fått besøk av veileder. Plutselig stod hun der bare på gårdstunet og smilte. Plutselig kunne jeg snakke norsk igjen! Det er hyggelig å ha veilder besøk. Og nyttig. Jeg ikke lenger den eneste her som få høre hva disse menneskene har å fortelle. Hanne vil dele mine erfaringer. Det er jeg glad for. Hun gir også nye perspektiver på intervjuene, stiller spørsmål jeg ikke ville kommet på selv.

Sammen tråkker vi i vei innover på den støvete veien, langs palmeblader,kaffeplanter og grønne bananer. På jordene dyrkes mais og bønner. Jeg har begynt å kjenne igjen de ulike plantenes blader nå. Lært meg navnene på swahili. “Maharagi”, mumler jeg for meg selv, i det vi tusler forbi et sted der det dyrkes bønner. Hele tiden beveger vi oss langs grensa til nasjonalparken. Landsbyen på den ene siden, nasjonalpark på den andre. Foran oss rusler utvalgte intervjuobjekt. Han forteller om skogen, om familien og om livet på landsbygda. Selv forsøker jeg å holde tritt, holde den lille mikrofonen så nærme som mulig. Og jeg håper at vinden ikke vil ødelegge opptaket så altfor mye. Vi rusler gjennom høye, spisse gresstrå som blir brukt som føde til kuene. Rasle,rasle, rasle sier det på båndopptakeren. Stakkars transkribent, tenker jeg for meg selv.

Her er kvinnen jeg fortalte deg om,sier intervjuobjektet. Og viser vei frem til en liten lysning, helt på grensa til nasjonalparken. Vi tusler opp en liten gressbakke, på toppen står et par koselige trehus. “Vi har visst kommet til Gudbrandsdalen”, sier Hanne. Og hun har rett. Det ser virkelig ut som vi har kommet opp på sæteren i Norge. Kuer kikker ut på oss mellom treplankene, og selv trærne ligner på bjørketrær, om det ikke hadde vært for de rosa blomstene i toppen. Damen som bor der finner frem et par krakker til oss, og det er i grunn bare appelsin og kvikk lunsj som mangler, der vi setter oss ned i solveggen.

Damens historie river oss imidlertid raskt ut fra vår sentimentale, nasjonalromantiske stemning. Som enke med seks barn ble hun tvunget til å flytte hit. Det ser kanskje hyggelig ut med piknik i solveggen, men å bo der er noe ganske annet. Sæteren, eller det som i virkeligheten er huset hennes er falleferdig og kaldt. Og i det vi går, lurer jeg på hvor hun kan få tak i nye planker til å skifte ut de råtne. Det er strengt forbudt å hogge ved i skogen, og penger til planker har hun nok ikke. Kanskje holder hun varmen ved å fyre opp bål på kjøkkenet, tenker jeg. Så kommer jeg på at selv ikke tørr, død ved fra bakken er det lenger lov til å plukke.

og jeg får lyst å skrike. Rope ut til verden – ser dere ikke? Disse menneskene, hvordan de behandler dem?

Jeg føler meg så hjelpeløs. Der jeg kommer som student for å skrive en masteroppgave. Masteroppgaven med stor M. Som om den skulle bety noe for disse menneskene. Som om den ville kunne endret noe som helst. Snart reiser jeg hjem. Hjem til oppgaveskriving og fordypelse i bøker. Og menneskene? De forlater jeg. Her. Til sin egen skjebne og kamp for tilværelsen.

Kanskje skriver jeg en artikkel. Om hvor kjipt jeg synes de blir behandlet, om hvor urettferdig jeg synes verden er. Med velvalgte ord og formuleringer. Selvsagt. Og saklig. Selvsagt. Å slippe til følelser ville jo vært useriøst. Til tross. Til tross for at disse følelsene er blodig seriøse.

Kanskje leser noen i Norge artikkelen. Lite forandrer det situasjonen for menneskene her.

Så hva kan jeg gjøre?
Hva kan de gjøre?
Hvordan?
Jeg vet ikke.

Her er ostehøvel en selvfølgelighet. Og rundstykker til frokost. Her går mennesker rundt med varme gensere med det norske flagget og NORWAY med store bokstaver. For ikke å snakke om t-skjorter med påskriften “vanskelig å velge? Tre valgfrie boller til 25 kroner”. Vi får oss en god latter når de blir oppmerksom på hva det faktisk står. Ikke for det, de kan mange norske ord! Morratrøtt subber jeg meg til frokosten, og blir møtt med “god morgen!” på klingende norsk. “Takk” er i alles vokabular. For ikke å snakke om setningen “du har ingen penger på konto”. Helt klart viktig å kunne. Ser den.

Det er svært så oppmuntrende å prøve å lære seg swahili her. Med stotrende uttale prøver jeg på et nytt ord.. øhh, naomba maji? Jaaaa, du er så flink! De klapper i hendene og sier jeg er flink. På norsk. Sevfølgelig. Jeg er flink ofte her i huset. Det skal ikke så mye til.

“Kom!” sier de. “La oss fiske i elven”. “Kom! Vi skal kutte sukkerstang. Har du smakt det foer?” Klart jeg har smakt sukker. Men sukkerstang, selve planten som sukker kommer fra? Neppe. Jeg vet ikke en gang hvordan den ser ut.

Naa vet jeg.

Hun velger seg ut en diger plante. Den er hoey som en stolpe, der den rager opp i lufta, med groenne planter paa toppen. Den ser ut som en forvokst purre. Eller et tre. De kutter den ned, og vasker stammen. Kutter stammen opp i smaabiter, skreller av det harde skallet. Saa er det visst bare aa forsyne seg. Proevende, forsiktig tar jeg en bit i munnen. Ungene kaster seg ogsaa over bitene, slurper det i seg. Og i det jeg tygger paa den harde biten, sildrer sukkermsmaken i munnen. “Det smaker som sukker!” sier jeg. Det er vel strengt tatt  ikke saa overraskende. Naar biten er tom for sukker, spytter vi ut restene. En riktig delikatesse dette. Reint sukker.

Vi skal kutte gress. Langt nede ved elven. Vi klatrer nedover en bratt skrent. Knytter gresset i store bunter, som de frakter paa hodet sitt. “Faa proeve!” sier jeg. Dumdristig. Jeg faar proeve. En liten gressbunt, sammenlignet med de andre sine enorme hauger. Men gud bedre hvor tungt. Jeg strever meg oppover skrenten, som egentlig er saa bratt at jeg har nok med aa holde balansen, om ikke jeg i tillegg skal ha en diger gressbunt paa hodet. Men jeg kan ikke gi meg naa, som jeg har sagt at jeg vil hjelpe! Saa jeg strever meg oppover, med gresset paa huet, kjenner det verker i skuldre og nakke (gress her er mye stoerre og tungre enn hjemme, med lange, brede, groenne blader).

Endelig er vi paa toppen! Stolt som en hane baerer jeg gresset hoyt paa hodet resten av veien til huset. Lokalbefolkningen smiler og klapper naar de ser meg, og jeg blir enda stoltere. Det faktum at de andre baerer dobbelt saa tungt, og gjoer dette hver eneste dag er det ingen som snakker om. Her er det jeg som er helten!

Her i Tanzania er ikke fredag kveld stort annerledes enn en hvilken som helst annen dag. Først lekser (i mitt tilfelle notater, tanker, feltdagbok), så bønn, så middag og deretter bønn igjen. Og så er det godnatt. Hvis jeg er virkelig vill og gæren kan jeg jo lese en bok på senga, men de siste dagene har jeg vært så trøtt at jeg har sovnet med en eneste gan..zzzzzzzzzzzz

Tilstede er medlemmer av partiet, men også landsbylederen, ledere for ulike dellandsbyer i Umbwe Onana og medlemmer av det formelt valgte landsbystyret. Hensikten med møtet er å ta opp problemer i landsbyen, og alle saker løses ved konsensus. Alle meninger er likeverdige og skal respekteres, og alle må være enige om løsningene.

Vi sitter på trebenker rundt et lite ord. Mennene (og kvinnen) diskuterer på swahili. Jeg lar blikket falle på rommet vi befinner oss i. Det er kontoret til landsbysjefen. Det er ikke så mye å se på. Murhus med slitne, grå vegger. Veggene er nakne, bortsett fra en kalender og noen plakater. “The vanishing Icecap of Kilimanjaro” leser jeg på en av plakatene. Faktaboksene er illustrert med isen det stadig blir mindre av. På en av de andre veggene henger et gammelt kart over Kilimanjaro Forest Reserve. Tegnet opp før skogreservatet ble omgjort til nasjonalpark. Papiret har gulnet og kartet bleknet, det er bare såvidt man kan se de røde linjene som skal markere de ulike grensene. Jeg lar blikket gli over forsamlingen. Noen kommer i hvite skjorter og rene sko, andre i fillete klær og gummistøvler. De fleste har på seg jakke, fleecegenser eller noe annet varmt. Rommet er rått og kaldt.

Etter å ha sittet stille og lyttet til en diskusjon jeg ikke skjønner bæret av i tre timer, begynner hjernen min å tenke på rare ting. Kake! popper det opp i hodet. Melkesjokolade! Åh, så godt det hadde vært med melkesjokolade. Dyne. Sier hjernen. Jeg savner dyna mi, den myke senga og den store, varme dyna som jeg kan gjemme meg under. Leiligheten! Den varmen, koselige, rotete leiligheten. Det kan være så kaldt og mørkt det bare vil i høst, jeg vet likevel at så lenge det er lys i gatene og varmt innendørs kommer jeg til å være lykkelig, vel vitende om de gulvkalde husene ved foten av Kilimanjaro hvor de ikke aner hvordan de skal isolere (eller ikke har råd?). Murhus, og alle vinduer og dører oppe. Alltid. Vinden blåser tvers igjennom. Ingen tepper, likevel tråkker de barbeint rundt. Klin gærne spør du meg. Takke meg til minusgrader i Norge!

Møtet holdt på i fire timer tilsammen. Kanskje ikke så deltagende fra min side, men i høy grad obersverende.

- Please, dont be shy. Feel home! Det er en stor familie, med et enda større hjerte. Her bor foreldreløse barn, barn som trengs å bli tatt vare på. Barna smiler, og den varme latteren til familiens O store far raller gjennom huset, smitter alle som er i nærheten. Jeg kan ikke unngå å smile, skjønt jeg ikke forstår et ord av det lokale chagga-språket. Familien spiser måltidene sammen. Som en stor familie sitter vi og koser oss sammen, rundt det enorme bordet og sluker friterte bananer, kokte bananer, mosede bananer, rå bananer, ris, bønner, grønnsaker og kjøtt. Alt sammen ferskt fra den store, grønne hagen hvor det dyrkes så mye rart. Mer kortreist kan man vel knapt få det. Familien er katolikker, og nøye med å be flere ganger om dagen. Før måltidene ber vi og takker gud for maten. Eller, det er iallfall det jeg tror vi gjør, jeg forstår jo ikke hva de sier.

At de spiser måltidene sammen gjør meg så uendelig glad. Det høres kanskje rart ut, men det var liksom slik jeg hadde forestilt meg den afrikanske storfamilien oppe i hodet mitt. Jeg ville så gjerne ta del i det spesielle felleskapet som det så ofte snakkes om, fellesskapet som liksom skal være så levende her i Afrika med stor A. Storfelleskapet som ikke finnes der oppe i nord. Blant de kalde nordmenn. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke har opplevd så mye av det oppskrytte felleskapet. Før nå.

Hos Mama B var det alltid så travelt, at jeg og tolken alltid spiste alene. Hvis de i det hele tatt hadde tid til å spise, så var det på forskjellige tider. Og hvor ofte har jeg ikke følt meg forlegen ved å bli servert deilig mat av en eller annen huspike som selv ikke spiser. Ei ung jente, så altfor tidlig gravid med en eller annen forsvunnen far, og som nå, i likhet med så mange andre jenter i dette landet, nå jobber som hushjelp. Lager mat, vasker og tar seg av barnet sitt. Studiene kommer i annen rekke, på kveldstid, hvis de i det hele tatt har tid. Det er en underlig følelse å bli serveret mat av jenter på min egen alder, jenter som like godt kunne vært mine venner. Hvorfor kan de ikke bare sette seg ned og spise sammen med meg?

I Kibosho er det annerledes. Vi er alle på samme nivå. Det er fortsatt jentene som har ansvar for matlagingen, men ingen behandler meg som om jeg er av en eller annen kunstig høyere status. Jeg har fått lov å delta i aktivitetene. Fått lov å tørke opp etter oppvasken, bli med til markedet og bære mat med hjem, røre litt i matgryta.

Det er ikke akkurat slik at de overlesser meg med arbeidsoppgaver. Snarere tvert imot. Spør jeg om jeg kan få hjelpe til, så får jeg imidlertid lov. Og det gjør meg så uendelig glad. Ikke alle steder har jeg fått lov til å hjelpe. Jeg er jo gjest, jeg skal ikke løfte en finger! Så da sitter jeg der da, på rumpa og glor på de som jobber. Det er jo ikke alltid jeg er ute og intervjuer folk eller skriver. Jeg føler meg dum, til overs og usikker på meg selv. Tenker at rollen som forsker kanskje ikke er noe for meg. For hva i huleste gjør jeg egentlig her, en fremmed inntrenger i andre sitt personlige hjem?

Jeg vil ikke bare observere, jeg vil delta. Her, hos familien i Kibosho får jeg lov. Jeg får lov, om det så bare er en svak illusjon, og iallfall late som jeg er en av deres familie. Om enn bare for en liten stund..

Som sist blir jeg varmt ønsket velkommen inn til deres hus. Egne gjesterom, stor stue, seks kuer, høner, hund, marsvin (!), geiter, broddløse bier som produserer honning og som ikke stikker (tenk det!) og et stort område hvor det dyrkes alt fra avokado, passion fruit, aloe vera, mango, poteter, sukker, to sorter bananer (selvfølgelig) og mye mer.

Dette er chaggaer som vet å utnytte hver eneste jordflekk. Virksomme, oppfinnsomme, hardtarbeidende og dyktige. Jeg blir mektig imponert. Jeg skal være her i ti dager, og gleder meg til fortsettelsen!

Halv ett hadde jeg telefonintervju i forbindelse med et stipend jeg har søkt på. Men telefonlinja var så dårlig at vi mange ganger ikke kunne høre hverandre, det var forsinkelser på linja og vi ble avbrutt tusen ganger. Selv om det ikke er min feil at telefonlinja til Tanzania er dårlig, får man ikke akkurat gitt det beste og mest overbevisende bildet av seg selv, og med tanke på at jeg konkurrerer med folk som sitter ansikt til ansikt med disse menneskene og sikkert har et langt intervju uten avbrytelser, så kan jeg nok vinke farvel til det stipendet. Veldig bittert.

Hadde tenkt å sende dem en mail og beklage den dårlige forbindelsen, men idag er det heller ikke strøm i landsbygda,så forgjeves satt jeg på den lille internettkafeen og ventet.

Som tolken min pleier å si: welcome to the third world!