Detaljer om jordskjelvet: http://earthquake.usgs.gov/earthquakes/recenteqsww/Quakes/usb0009nsb.php

Vi er godt vant i Norge. Jeg vet at man av og til kan kjenne jordskjelv der også, men jeg kan aldri huske at det har gitt inntrykk på meg. Her derimot, er det stadig vekk jordskjelv, særlig oppe i fjellene. I teorien er Dushanbe relativt trygt for jordskjelv, og vi kjenner som regel bare ettervirkningene av jordskjelv andre steder. Det sies også at så lenge et leilighetskompleks har stått støtt i mer enn syv år, har det overlevd så mange jordskjelv at det er trygt.

Leiligheten min har stått trygt i mer enn sju år. Likevel er det ikke veldig gøy å våkne opp klokken 4.30 på natta av at hele senga gynger under meg! Jeg har løpt ut på gaten tidligere og følt meg rimelig dum, siden ingen andre har reagert på jordskjelvet (men bedre å være føre var enn etter snar, sant?). Denne gangen var det imidlertid det kraftigste jordskjelvet jeg har opplevd så langt, og leilighetene gynget i minst 20-30 sekunder, det føltes som en vond evighet.

Lynraskt kledde jeg på meg det første jeg fant og sto i døråpningen en god stund med lommebok og mobiltelefon parat. Var imidlertid lite lysten til å løpe ut på gata midt på natten, og det var ingen bevegelse å se fra naboene mine. Magda, en venninne fra Polen er livredd for jordskjelv, og hater å oppholde seg i leiligheten min. Hun sier det er tryggest å stå i døråpningen, for der er bærebjelkene sterkest. Og det er selvsagt veldig kjekt at man kan løpe raskt ut. Én liten skjelvning til, og jeg ville løpt hysterisk ut av leiligheten. Det er vanskelig å gå å legge seg igjen, i frykten for at det skal komme flere skjelv. Det kommer imidlertid ikke flere, og etterhvert begynner man å lure på om det bare var en drøm, hadde det ikke vært for at taklampene fortsatt gynger stille frem og tilbake. Jeg spiser, gjesper, venter. Og til slutt må jeg gi tapt for trøttheten. En litt for spennende natt i Dushanbe.

Lykkelig trekker jeg frem sommerkjolen fra skapet og spurter ut i gatene. Jeg er omringet av grønne blader, busker og trær  på alle kanter. Lukten fra et hav av blomster kiler i nesen. Da det var på det kaldeste i vinter snek folk seg ut om natten og kuttet ned trær og kvister ulovlig. Likevel er Dushanbe en av de grønneste byene jeg vet om. Grønnere en Oslo. Grønnere en Grønland.

Og jeg småspringer bort til Botanisk hage, vel vitende om at parken må være på sitt beste nå, som alle blomstene har sprunget ut! Og ganske riktig. Botanisk hage er nydelig, der den bader seg i sol og grønne blader. Overalt kryr det av barnefamilier og bortgjemte par som koser seg ute i det fine vårværet, nyter pikinik på det myke gresset. Jeg blir overrasket over å se så mange mennesker, langt flere enn i vinter.

Den siste uken har jeg stadig tatt turen bort til Botanisk Hage. Det er så stille og fredelig der. Man kan nyte en bok, pikinik med venner, jogge eller spasere en tur. Småprate med museumsvakten. Livet er slett ikke verst i Dushanbe.

For å se bilder, klikk på linken nedenfor. To see more pictures, click on the link below:

I forbindelse med den internasjonale klimaaksjonen 5 mai (initiert av organisasjonen 350.org), aksjonerte lokallagene til Little Earth både i Khujand og Dushanbe. Lokallagene spredte informasjon, solgte materiell og snakket med folk på gaten. Folk fikk også lov å teste sitt “økologiske fotavtrykk”. Rundt 15 aktivister deltok i klimaaksjonen her i Dushanbe. Her er et lite videoklipp fra aksjonen:

En del ting ved det å få kultursjokk er det lett å le av. Som at jeg blir helt forvirret over at det ikke finnes en søppelkurv ved siden av doen hvor man kan kaste dopapiret. Flere ganger i begynnelsen ble jeg sittende litt rådvill med dopapiret i hånda og tenke - hva gjør jeg nå? helt til jeg kom på at det jo er mulig å kaste dopapiret i doen her i Norge uten at den tetter seg.

Som at våren i Norge kjennes grusomt kald ut. Jeg frøys konstant de første dagene, helt til jeg kom på at jeg kan ta på meg strømpebukse. Ingen som står og roper i telefonen på kontoret. Eller at folk står stille og venter på grønt lys før de går over veien, selv om det ikke er en eneste bil i sikte. At flaggstengene i byen virker latterlig små og pinglete. Små detaljer man ikke ante man ville legge merke til, om man ikke har vært et annet sted.

Det var ikke like morsomt å lande på flyplassen, møte familie og venner og innse at man overhode ikke føler seg hjemme. At man føler seg fullstendig sliten, fortapt og ikke tilstede i sin egen kropp. En mild, urovekkende angstfølelse, et ønske om å bare legge seg i et mørkt, trygt lite rom og få være i fred. Hva gjør jeg her? jeg hører jo ikke hjemme her..

Jeg vet ikke om det var en del av kultursjokket, men kroppen fikk også en fysisk reaksjon kort tid etter at jeg landet. Akutt magevondt og kvalme, bare av å spise norske kjøttboller i brun saus. Så gjenkomsten med mine kjære nevøer endte med at tante Helga legger seg skjelvende på gjesterommet. Det var vel ikke akkurat slik jeg hadde planlagt det.

Nå har jeg vært i Norge i to uker, og kultursjokket har gått over nesten fullstendig. Det var koselig å møte familien igjen i går, spise middag sammen og leke med nevøer. Jeg følte meg hjemme igjen. Men ikke før jeg har vent meg til å være hjemme i Norge igjen, så skal jeg tilbake til Dushanbe. På lørdag går jeg nok en gang ombord i flyet, for andre etappe av utvekslingen.

Og sommer. Jeg tror det blir en fin tid!

Klikk på linken for å se flere bilder:

Trykk her for å lese mer om Navruz

På onsdag er det Navruz og vårfest. Det er imidlertid lite som minner om vår i Dushanbe akkurat nå. Våknet opp til en innsjø utenfor huset, mangel på strøm på kontoret. Yoga avlyst. Kunne de kanskje sagt fra om litt før jeg hadde kjempet meg gjennom diverse elver, snøfonner og innsjøer? Politiet stopper meg på gata og spør hvorfor jeg ikke går rundt med legitimasjon (jeg skulle jo bare kjøpe et brød, for guds skyld!) Enkelte dager burde man kanskje ikke forlatt senga.

Da jeg kom til Tajikistan ble jeg fort fascinert av moten. Det vil si; motene. For er det en ting som er helt sikkert, så finnes det ikke bare én stil i Tajikistan. Tadsjikistan er som en pose godt og blandet med en salig miks av alt fra søtt, salt og syrlig. Ikke bare når det gjelder språk og kultur – men ikke minst når det gjelder klesstil. Tajikere elsker å blande mote fra øst-europa og Russland, tradisjonelle drakter fra Tadsjikistan samt hente inspirasjon fra persisk kultur, Afghanistan og Iran. Det sier seg selv at resultatet er spennende!

At det finnes mange ulike stiler betyr på ingen måte at man kan kle på seg hva som helst. Hå, nei. Jeg skal love deg én ting; Tajikere er ektremt motebevisste, med eller uten hodeplagg. Jeg har derfor lenge hatt lyst å ta bilde av den tajikiske “mannen/kvinnen på gata”.

I dag var det 8.mars, kvinnedag og fridag og jeg benyttet dagen til å fotografere. Kvinnedagen i Tajikistan er på ingen måte politisk slik som i mange europeiske land, men derimot mistenkelig lik Valentins dag med blomster, bamser og sjokolade. Jeg skulle nok helst sett at kvinnene her snarere tok til gatene i demonstrasjonstog for sine manglende rettigheter. Likevel – en fridag med sol, glade og velkledde Tajikere er heller ikke å forakte.

Takk til velvillige og sporty Tajikere som stilte opp og poserte for kamera! For å se bildene, klikk på linken under (to see all pictures, click on the link below)

Glitter og stas

Tradisjonell, tadsjikisk klesdrakt. Legg merke til den påtegnede “unibrowen” på jenta til høyre.

Sammenvokste øyenbryn er mote både på gutter og jenter.

Matching av farger på de ulike klesplaggene er veldig viktig i Tadsjikistan.

Mote inspirert av Russland/Øst-Europa

Tradisjonell Tadsjikisk klesdrakt. Legg merke til skoene!

Den typiske “Tajiker-mannen på gata”. Helsvarte klær, skinnjakke, trange jeans og spisse sko er det mest vanlige klesplagget for motebevisste Tajikiske menn.

Det er ikke tvil om at klesstilen til Tajikere er nøye planlagt og gjennomtenkt.

Familie pyntet til fest

Det finnes ikke bare tradisjonelle klessdrakter i Tadsjikistan. Svært mange jenter i Dushanbe er også kledd i “moderne”, vestlig stil.

Stolte jenter på kvinnedagen

Spissesko og skjorte er et “must” i Tadsjikistan

Ved siden av svart er brun den vanligste fargen på menn i Tadsjikistan

Tur i parken; En noe mer avlsappet stil på disse gutta!

Legg merke til skotøyet. “Slippersene” til jenta er et vanlig syn.

Disse jentene har gjennomført tradisjonell klesdrakt med tilhørende firkant-formede hatter.

Fargerike jenter inspirter av mote fra Russland/Øst-Europa med Tadsjikisk vri.

Pamir-sokkene (ja, de er fra Pamir) er svært populære overalt i Tadsjikistan, særlig på vinterstid. Sokkene kan fåes i mange farger og fasonger. Digger dem!

Den russiske pelslua er også et veldig vanlig syn på vinterstid i Tadsjikistan, særlig blant eldre menn som har råd til dem.

Tradisjonelle Tadsjikiske kvinner. Legg merke til gulltennene på kvinnen til venstre. Gulltenner er svært populært og et tegn på velstand.

Buzkashi kan ifølge Lonely Planet sammenlignes med rugby, bare på hesteryggen. For meg ligner det veldig på krig slik jeg forestiller meg det må ha vært ute på slagmarken i gamledager. Buzkashi er en tradisjonell sport her i Tajikistan, til stor underholdning for landsbyfolket (les:menn).

Spillet er en “alle-mot-alle ” sport som går ut på at man skal frakte en død geit over banen, rundt en post og så tilbake til en sirkel. Personen som omsider klarer å frakte den døde geiten tilbake i sirkelen vinner spillet. Når noen har tak i den døde geiten prøver imidlertid alle de andre å få tak i geiten eller hindre motstaderen i å komme frem ved å piske hesten til motstanderen, eller bare lage kaos og klynge. Ganske voldelig og skader er ikke uvanlig. Kanskje særlig fordi de færreste har noen form for beskyttelse. Den ekstra vekten av å bære geiten i stor fart i kombinasjon med snø gjorde også at hestene av og til gikk på trynet etter hverandre. Rimelig brutalt å se på. God stemning, musikk, landksapet og imponerende flotte hester gjorde imidlertid opplevelsen til et minne for livet.

Trykk på den blå linken for å se flere bilder: