På besøk hos vår partnerorganisasjon i nord

Ankom Khujand lørdag kveld, og til min store glede hadde jeg ingen problemer med å slippe inn i Sughd Distrikt. Khujand befinner seg nord i Tajikistan og er den nest største byen. Nilufar, (eller smartgirl som vi kaller henne) en av de frivillige i vår partnerorganisasjon brukte søndagen sin på å vise meg rundt i byen. Så jeg fikk se elven som slynger seg i midten av byen, museum, prøve en av karusellene på byens lokale tivoli, nyte utsikten fra byens høyeste bygg samt prøve noen av de lokale restaurantene.

For meg virker den lokale maten helt lik som i Dushanbe. Plov er plov, liksom. Ifølge lokalbefolkingen er imidlertid maten her myyye bedre. De eier rett og slett ikke smakssans i Dushanbe, så enkelt er det. Her i Khujand derimot, her snakker vi kvalitet!

I dag hadde jeg møte YGPE, den lokale partnerorganisasjonen til Little Earth. Fikk se kontoret deres, høre litt om prosjektene og møte de andre som er ansatte i organisasjonen. I tillegg hadde jeg møte med en annen organisasjon i Khujand som også jobber med energi-prosjekter. Vi har lagt opp til mange møter og aktiviteter de neste dagene, så jeg tror denne uken kommer til å gå veldig fort.

Khujand nok er vakrere når det er mindre kaldt og regn.  Likevel er det morsomt å se en annen del av Tajikistan. Byen virker velstående, med nytt offentlig svømmebasseng, en ny fotballstadion og en del andre nye bygg. Store deler av befolkningen her er Uzbekere, så de snakker Uzbek og går på Uzbekiske skoler. Dialekten er også annerledes hos de som snakker Tajik her i forhold til Tajik i Dushanbe.

I morgen skal jeg besøke noen av skolene vi har prosjekter i og møte flere av de frivillige i YGPE. Blir stas!

Det er fortsatt vinter, men våre nærmer seg med stormskritt i hovedstaden. I dag var det varmt nok til å spise lunsjen utendørs!

Alle snakker om Navruz, muslimsk nyttår i midten av mars. Navruz markerer ikke bare nytt år, men også våren. Det er fortsatt en liten stundt til Navruz, og i de fleste områder i Tajikistan er det fortsatt kaldt. I Pamir er det fremdeles svært mye snø og – 30 grader. Det er også ganske kaldt i Dushanbe, men noen dager er det virkelig deilig! I dag var det strålende vårvær, og for første gang varmet solen såpass mye at vi ble fristet til å spise utendørs. Så her er beviset: første utendørs lunsj siden oktober! Livet er bra.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe bør bo et år på landsbygda i Tadsjikistan. Der bør han forklare lokalbefolkningen hvorfor Norge ser seg nødt å øke sine klimagassutslipp.

Innlegget er også publisert som kronikk i Aftenposten.

Det er tankevekkende å se og oppleve hvordan den fattige lokalbefolkningen i Tadsjikistan rammes av klimaendringer. Samtidig setter Norges olje-og energiminister Ola Borten Moe rekord i antall utdelinger av nye områder til oljeindustrien og jubler over nye oljefunn.

Opplevelser fra landsbygda

På glatte sommerdekk snirkler taxien seg oppover smale, isete veier dekket av snø. På venstre side av den humpete veien passerer et lite esel med en kjerre bak forbi i den dype snøen. På høyre side ligger en klynge beskjedne murhus spredd utover. De ser malplasserte ut, der de trassig klamrer seg fast blant det snødekte fjellandskapet. Jeg befinner meg på landsbygda i Tadsjikistan. De siste månedene har jeg besøkt iskalde skoler i elendig forfatning, landsbyer uten tilgang på rent vann eller dyrkbar jord og fattige bønder som mot alle odds jobber beinhardt for å forbedre sine egne levekår.

Et lite stykke Tadsjikistan

Det lille landet Tadsjikistan minner på mange måter om Norge. Fire årstider, et relativt beskjedent folketall på rundt syv millioner mennesker.  Landet smykker seg også med et imponerende vakkert fjellandskap bestående av snødekte topper som strekker seg mot himmelen. I likhet med Norge er jordbruk en utfordring, ettersom mindre enn syv prosent av landarealet består av dyrkbar jord. Der stopper imidlertid også likhetene.

Store utfordringer

Etter Sovjetunionens fall og en påfølgende blodig borgerkrig på 1990-tallet er Tadsjikistan i dag det fattigste landet i Sentral Asia og det tidligere Sovjetunionen. Til tross for økonomisk vekst de siste årene lever rundt 53% av befolkningen under fattigdomsgrensen, 17% lever i ekstrem fattigdom. Landet står ovenfor en rekke utfordringer som manglende demokrati og politisk deltagelse, begrenset ytringsfrihet, utbredt korrupsjon, elendig infrastruktur og massiv ut-migrering av arbeidskraft.

Flest bønder

Til tross for mangel på egnede jordbruksarealer er dette likevel viktigste inntektskilde for flesteparten av lokalbefolkningen. Fattige bønder som livnærer seg av jordbruk er ekstra sårbare ovenfor ekstremvær som flom, tørke og sprengkulde. De færreste har tilgang på rent vann. Politisk er situasjonen relativt stabil, og det har vært fredelig i landet de siste ti-femten årene. Nå står imidlertid Tadsjikistan ovenfor den kanskje største trusselen hittil: Menneskeskapte klimaendringer.

Mest sårbar

Ifølge Verdensbankrapporten ”tilpasninger til klimaendringer i Europa og Sentral-Asia” er Tadsjikistan det mest sårbare landet i regionen utsatt for klimaendringer. På verdensbasis er Tadsjikistan rangert på plass nummer 113 på listen over de ulike landenes klimagassutslipp. Dersom man måler utslippene per innbygger rangerer Tadsjikistan som nummer 129; utslipp per innbygger i Tadsjikistan er mindre enn ett tonn, mot 11 tonn per nordmann. Til tross for at Tadsjikistan dermed er et av de minst ansvarlige landene for verdens klimagassutslipp, er det samtidig et av de dårligst utrustede til å skulle håndtere konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer.

En vanskeligere fremtid

Økningen i gjennomsnittstemperaturen har i Tadsjikistan allerede fått konsekvenser i form av issmelting, redusert vanntilførsel og heteperioder. Ifølge lokalbefolkningens egne beretninger har situasjonen blitt verre nesten for hvert år. Tørke forekommer stadig hyppigere og er forventet å bli forsterket i fremtiden.

Ekstremværet fører imidlertid ikke bare til høyere temperaturer vår, sommer og høst. Det er også rapportert om unormale store mengder snø i løpet av vinterhalvåret samt lengre og mer alvorlige kuldeperioder. Dette er dårlig nytt i et land hvor kuldegradene kan krype ned til minus 40 i enkelte områder. Ved til oppvarming er en mangelvare og de fleste bygg mangler i dag isolering. Som nordmann har det vært vanskelig å se hvordan en allerede sårbar befolkning ikke vet hvordan de skal takle de nye utfordringene. Samtidig fortsetter Norge å sniffe seg høye på oljerusen.

Utfordring til olje-og energiminister Ola Borten Moe

Istedenfor å juble over nye oljefunn vil jeg derfor utfordre olje-og energiminister Ola Borten Moe til å bo et år på landsbygda i Tadsjikistan. Se disse menneskene i øynene og forklar dem hvorfor Norge, et av verdens rikeste land ser seg nødt å øke sine klimagassutslipp. Til tross for at vi kjenner konsekvensene.

Forsøker desperat å forville meg ut av soveposen, dyna, teppet og enda et teppe. På tide å stå opp. Kikker søvnig på gradestokken. 16 grader? Slett ikke ille. Som luksus å regne.

Livet i Tadsjikistan er slett ikke så verst, selv på dager uten strøm.

Ingen strøm på kontoret i dag, best å jobbe hjemmefra. Strømmen går nesten hver dag nå for tiden. Så vi jobber i mørket, i kulden. Tar en liten strømdans nå og da. Kan jo hende det hjelper. Jeg setter på vannkokeren, skrur opp varmen. Åpner laptopen. Og jeg innser at jeg elsker konseptet elektrisitet.

Det går ikke mange minuttene før det banker på døren. De tyske voluntørene står utenfor. Har ikke hatt vann i leiligheten på fem dager nå, om ikke de kan låne dusjen? Selvsagt.

Det banker på døren igjen. To tadsjikiske jenter står utenfor med et lass med tomme plastikkflasker. Selv har jeg balkongen full av store, tomme flasker. Har ikke klart å kaste dem. Det må jo være en eller annen form for resirkulering, noen som har bruk for disse flaskene? Så jeg lyser opp ved synet av jentene. Peker på flaskene og spør på russisk om ikke de vil ha…? De nikker og jeg inviterer dem inn i gangen, forteller dem at jeg har mange, mange! Jentene ser litt småforvirret ut. Jeg antar de lurer på hvorfor jeg har så mange tomme flasker. Med tyve stykker i hver hånd kommer jeg stolt tilbake, regner med at de vil bli glade nå! Istedenfor begynner jentene å gapskratte. De vil jo ikke ha plastflasker, de trenger vann! Og der står jeg opp til ørene i flasker og må le jeg også. Selvsagt vil de ha vann.

Svetlana fra kontoret ringer. Privjet Helga Petrovna, kakdilla? Jeg har det bra takk. Hva gjør du? Spør hun. Jeg forsøker å svare på russisk. At jeg skriver på en presentasjon. Hun begynner å le, og jeg skjønner ikke hva som er morsomt. Viser seg at ”å tisse” og ”å skrive” er ugunstig likt på russisk. Så jeg avslutter samtalen og forsøker å tisse videre på presentasjonen.

Det banker på døren igjen. Denne gangen er det den franske gjengen som står utenfor. Strømmen virker ikke i leiligheten deres, da de våknet i morges var det -2. Jeg serverer glovarm te og sakte men sikkert får de varmen tilbake igjen. Med all denne gjennomfarten er jeg imidlertid nødt å handle inn mer mat, så jeg stormer ned til supermarkedet rett utenfor. Jeg elsker at leiligheten min befinner seg midt i sentrum.

Strømmen er borte i supermarkedet, så jeg må handle i mørket. Det gjør ingenting. En av de hyggelige ekspeditørene hilser blidt og følger etter meg med lommelykt så jeg kan finne varene.

Og plutselig har hele arbeidsdagen gått. Presentasjonen er fortsatt ikke ferdig, men det kunne man vel heller ikke regne med. Tempoet er annerledes her i Tadsjikistan. Og i morgen kommer en ny dag. Full av nye overraskelser.